Arbeidsavklaringspenger (AAP)

Norge er et trygt og godt samfunn med gode velferdsordninger. Alle støtte- og trygdeordninger må være tilpasset folkets behov. Ordningene må være økonomisk bærekraftige; velferdsordningene må kunne håndtere nye brukergrupper og at vi får en aldrende befolkning.

I 2018 var det tverrpolitisk enighet om at noe måtte gjøres med arbeidsavklaringspengene, AAP. Ordningen med AAP i inntil 4 år fra 2010 erstattet denne tre tidligere ordninger og skulle kun gis på særlige vilkår. I praksis ble ordningen imidlertid nærmest en generell ordning ut over omfang og tid, ofte flere år utover de fire.

Stortingets flertall ved H, V og FrP vedtok våren 2017 en innstramming av stønaden fra 4 til 3 år. Arbeiderpartiet diskuterte endog forslag om innstramming fra 4 til 2 på visse vilkår, men det ble stanset av deres landsmøte.   KrF var ikke en del av flertallet når endringene ble gjort. Det alternativet som KrF mente var det mest balanserte, var det alternativet som også fikk størst tilslutning under høringen – fra 19 høringsinstanser, herunder de fleste kommunene, Nav-kontorene, Spekter, Virke, YS og subsidiært fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Handikapforbund. Denne løsningen innebar en maksimal varighet på tre år. Unntak skulle ikke tidsbegrenses, men det strammes inn på vilkårene for unntak. KrF gikk imot endringene siden det ikke ble flertall for KrFs forslag på unntaksreglene.

Stønad til arbeidsavklaring skal gi rom for, og motivere, til omskolering og omstilling av kompetanse i en krevende periode der helsen er redusert til under 50%. I den perioden er det et mål å få avklart arbeidsevne og muligheter for å delta i arbeidslivet igjen. Dette kommer ett år etter en sammenhengende sykemeldingsperiode. Målet er å gi den enkelte bruker anledning å komme tilbake i arbeid ut fra sin avklarte arbeidsevne, til det beste for brukeren selv og samfunnet ellers.

Varigheten på ytelsen og omfanget av unntak er et særlig viktig punkt i denne saken. På den ene siden er det viktig at AAP-perioden ikke er så kort at dette fører til økt tilgang til og press på uføretrygden. Dersom maksimal varighet er nådd, og sykdommen som gir redusert arbeidsevne vedvarer, vil de fleste sannsynligvis få innvilget uføretrygd. Å ha så strenge varighetsbegrensninger at det gir flere uføretrygdede, vil ikke være tjenlig verken for den enkelte eller for samfunnet.  På den andre siden bør ordningen være midlertidig i større grad enn det som har vært tilfellet med dagens regler. Sannsynligheten for overgang til arbeid øker vesentlig når den maksimale varigheten nærmer seg.  Hva som er korrekt lengde er det delte meninger om, selv om alle er enig om hva som er målet.

Innstrammingene har vært en hard realitet for mange. KrF får henvendelser fra personer og familier som opplever reduksjon i økonomien på et for tidlig stadium. Reduksjonen i støtten kan få følger for personer som har påbegynt utdannelse og omskolering. Andre kan være under medisinsk behandling som ikke er endelig avklart. Dette er en situasjon som vi følger nøye.

Opposisjonen har nå fremmet forslag om å vurdere ordningen på ny. Etter stortingsflertallets innføring av den nye ordningen er KrF blitt en del av regjeringen. KrF forhandlet inn en rekke nye tiltak og forbedringer i velferdsordningene for barn, familier og særlige brukergrupper, f.eks. økt barnetrygd, fritidskortet og flere VTA-plasser. Dette er gode tiltak for de som trenger det mest, og vi har fått en god plattform for å gjennomføre politikk for de som trenger det mest. Som regjeringsparti kan imidlertid ikke KrF stemme for og imot saker etter eget forgodtbefinnende. Vedtak har konsekvenser og det er nødvendig å gjøre gode og grundige vurderinger. 

KrF var bekymret for uheldige sider ved innstrammingen. Vi vil derfor følge utviklingen nøye framover. Endelige tall for utviklingen i økonomisk sosialhjelp i 2018 foreligger i juni 2019, og disse tallene vil gi et bedre tallgrunnlag for å vurdere om endringen har fått den gode virkningen som var Stortingsflertallets opprinnelige intensjon.