Kona og jeg satt i sofaen hjemme i Olsvik og så på TV. Jeg med hendene dypt nede i potetgullposen. Men det var ingen romantisk komedie vi så. På TVen rullet kveldsnyhetene, og nå startet plutselig en reportasje fra et sted jeg knapt kunne huske å ha hørt om før: Lampedusa i Middelhavet.
av Dag Inge Ulstein, utviklingsminister 1. kandidat for KrF i Hordaland
Så kom det bilder jeg aldri kommer til å glemme. Overfylte båter med barn, kvinner og menn. Redselsfulle blikk i ansiktene. Barn på alder med mine egne som klamret seg fast i det som kanskje var foreldrene deres. Flere så ut til å kunne falle ut av båtene når som helst.
Dessverre var det nettopp det som skjedde. En av båtene sank.
Så grufullt. Men likevel føltes det så evig langt borte. Hva kan vel jeg gjøre?
Morgenen etter var jeg tilbake på kontoret i rådhuset hvor jeg jobbet på den tiden. Plutselig fikk vi telefon fra en ung bergensermor. Fortvilet fortalte hun at sønnen og fetteren hans var på vei til Bergen – ombord på en av båtene som hadde gått under ved Lampedusa dagen før.
Plutselig kom krisen veldig nær.
Den ettermiddagen fikk jeg oppleve varmen i det etiopiske og eritreiske miljøet i Bergen. Ved den blå steinen møttes de for å trøste hverandre og høre siste nytt fra de som hadde fått kontakt med venner og familie.
Noen dager etter kom meldingen som vekket så mange ulike følelser hos dem. Sønnen til kvinnen som ringte meg hadde overlevd turen over Middelhavet. Fetteren druknet.
Vi bor i verdens rikeste land. Fjernt fra krig, konflikt, klimakatastrofer og de verste følgene av covid-19. Dessverre er det vanskelig for de fleste av oss å ta inn grusomhetene i verden.
Det er så langt borte. Og hva kan vel vi gjøre?
Samtalen med den bergensk-eritreiske kvinnen har fulgt meg siden, og påvirket mitt politiske engasjement. Katastrofen som utspant seg i Middelhavet berørte mennesker i våre egne nabolag her i Bergen.
Og det skjer fortsatt. Bare de siste seks månedene er det over 1100 migranter som har mistet livet her. Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er nesten like mange savnet – og dermed ikke bekreftet døde. Jeg skammer meg over at Europa ikke finner sammen til bedre og mer varige løsninger. Samtidig berømmer jeg de som på tross av dette står i frontlinjen hver eneste dag, for å redde så mange de kan – ofte i kamp mot både tiden og myndigheter på begge sider av Middelhavet.
Pandemien har ført til lidelser for enda flere enn de 80 millionene som av ulike grunner er tvunget på flukt. Dette viser hvor avgjørende det langsiktige utviklingssamarbeidet er i mange av disse landene, og hvor enormt paradoks det er at flere partier tar til ordet for å kutte i bistand som vil svekke arbeidet der det trengs som mest.
Derfor er jeg stolt av å være en del av KrF som er så tydelig på at nestekjærligheten ikke stopper ved svenskegrensa. Heller ikke ved Europas grenser. For alle mennesker har samme ukrenkelige verdi. Nestekjærligheten kjenner ingen landegrenser.
Som utviklingsminister har jeg fått sett hvordan norsk innsats utgjør en stor forskjell. Til å være et forholdsvis lite land, er vi likevel en av de største bidragsyterne innenfor global helse. Siden 2000 har norske bistandspenger blant annet bidratt til å vaksinere 822 millioner barn og forhindret minst 14 millioner dødsfall gjennom stiftelsen GAVI. Og dette er bare ett av mange eksempler.
Det nytter.
Pandemien har dessverre slått beina under mye av det gode arbeidet som er gjort de siste årene med å bekjempe fattigdom. De siste månedene har vi sett en dobling i antall mennesker som sulter. Koronaen driver millioner av nye barn inn i tvangsarbeid og barneekteskap. De siste ukene har vi fått rapporter som anslår at nærmere halvparten av jentene i enkelte land ikke vil komme tilbake til skolen, selv når de åpner opp igjen etter pandemien. Dette kan vi ikke sitte stille å se på!
Like før sommeren kom SSB-undersøkelsen som viste at norsk støtte til bistand er rekordhøy – selv om informasjon om bistanden og verdens kriser får lite spalteplass i mediene. Som utviklingsminister er jeg utrolig glad for at 9 av 10 nordmenn ønsker at Norge bidrar til å bekjempe sult og fattigdom.
De neste årene blir helt avgjørende for å komme på rett spor igjen slik at vi når bærekraftsmålene og utrydder ekstrem fattigdom innen 2030.
Jeg kan bare love en ting: KrF vil prioritere kampen for internasjonal solidaritet hvis vi får din stemme ved valget i høst.