Av Linda Helen Haukland, Nordland KrFs førstekandidat til Stortinget og sentralstyremedlem
I totalberedskapskommisjonens rapport er kirkens rolle i krig og krise ikke vurdert i det hele tatt. Det er ikke fordi kommisjonen er religionsblind, men fordi regjeringens mandat utelukker kirken som aktør; «En rekke aktører har ansvar innenfor samfunnssikkerhetsfeltet. Vi har operative ressurser innenfor brann, politi, helse, sivilforsvar, redningstjeneste og blant frivillige. Disse er, sammen med Forsvaret, spydspissene i arbeidet.» heter det i mandatbeskrivelsen.
Ved vårt nasjonale traume fra 22. juli ble plassen utenfor Oslo domkirke overøst av blomster for å uttrykke nordmenns sorg og fortvilelse. Samtidig spilte prester over hele landet en sentral rolle i sorgarbeidet. Det er derfor uforståelig at kirken ikke skal betraktes som en sentral aktør innenfor samfunnssikkerhetsfeltet, for kirken viktig på flere måter.
For det første som et sted hvor vi kan søke trøst og støtte når krisen rammer. I kirkerommet kan vi få gråte, be eller være i stillhet og la tiden ligge en stund. Her kan vi kjenne på at vi er flere som sørger, tenne lys og ta med blomster så vi klarer en time til.
For det andre tilbyr kirken samtaler med prester og diakoner som er vant til å møte mennesker i sorg og savn. At prester, pastorer og forstandere ikke skulle stå sentralt under krig og krise er en ufattelig undervurdering av denne kompetansen som vi som samfunn er helt avhengig av allerede i dag. Sivilsamfunnet trenger varmestuer der vi også får snakke med kompetente medvandrere som vet hvordan sorg kan se ut og som kan lindre og trøste. Denne rollen er viktig også for forsvaret vårt. Soldater som har vært i skarpe situasjoner trenger å møte et medmenneske som ikke sjekker dataskjermen for å finne mappen din først, men som er opptatt av å være til stede for deg i det du står i.
For det tredje er kirken viktig fordi den i krisetider setter menneskeverdet høyt på agendaen. Den skaper rom der alle er inkludert, rom der mennesker tillegges lik verdi uavhengig av kjønn, sosial status, bakgrunn og etnisitet. Det er godt ikke bare for dem som sliter og som ikke har nok til å få endene til å møtes. Likeverdet ivaretar også dem med stort ansvar og høye posisjoner. I kirkerommet er vi alle like i møte med vår Skaper. Det er en fellesarena som har vist seg både viktig og nødvendig når familier, lokalsamfunn og nasjonen rammes.
Når totalberedskapen skal vurderes, må derfor kirkens rolle tas med. Kompetansen blant kirkens ansatte må regnes inn og potensialet i forhold til øvrige ansatte og rask organisering av frivillighet, inkluderes. Det handler ikke bare om Den norske kirke, men også de mange frikirkene våre og andre kirkesamfunn. Dette er en sosial infrastruktur vi ikke klarer oss uten verken lokalt eller nasjonalt i krig og krise.
Kirkene er en svært sentral aktør for å sikre samfunnssikkerhet og beredskap. Derfor må den nå på agendaen i det videre arbeidet med totalberedskap, slik at kraften i kirkens rolle defineres og potensialet som ligger der, kan forløses fullt ut.