
Først vil vi si takk til Regjeringen og Barne- og familie departement som har gjort en jobb for å kartlegge og utarbeide løsninger innenfor et særdeles komplekst område som berører mange.
Departementets forslag til endringer i barneloven mv. – Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd, sendt ut på høring 18. juni 2024, med høringsfrist 8. september 2024, er en viktig sak for Nordland KrF som vil la seg høre i denne saken på følgende hovedpunkt:
– Å legge spørsmål om flytting innenlands til «foreldrefullmakten»
Det går frem av høringsnotatet at departementet er kjent med at et høyt konfliktnivå mellom foreldre har alvorlige negative konsekvenser for barn og foreldrenes livskvalitet og helse. Det er også en kjent sak at spørsmålet om flytting med barn synliggjør en konflikt. Det løser derimot ikke ÅRSAKENE til en konflikt. Ved å sette inn tiltak for å begrense flytting UTEN å finne årsakene, kan konsekvensene fort bli mye større.
Spørsmål om flytting bør ikke være en del av foreldrefullmakten.
I punkt 5.6.5 …forslag om foreldrefullmakt, står det «.. delt foreldrefullmakt vil kunne gjelde kun for foreldre som er gift eller samboere ved barnets fødsel. For barn av foreldre som ikke bor sammen ved fødsel, registreres ikke foreldrene med delt foreldrefullmakt, ….» Når delt foreldrefullmakt innebærer at foreldrene må være enige i at en av foreldrene kan flytte med barn, innebærer dette en stor konsekvens der konfliktnivået mellom foreldrene er høyt. I brudd- situasjoner der foreldrene ikke er i konflikt eller har lavt konfliktnivå, er samarbeidsklima til stede for dialog og enighet i spørsmålet om flytting. Man kan dermed også fjerne «høyt konfliktnivå» som
årsak til ønske om flytting.
Dermed vil et flytteforbud ramme de som er i en konflikt, hardest. Og som nevnt i høringsnotatet mekles det i ca 21 000 nye saker årlig, og av disse er 1/3 vurdert som saker med høyt konfliktnivå. Forskningen viser at det å leve i en vedvarende høykonflikt er skadelig for barnet, og selv om en flytting vil medføre noe redusert foreldrekontakt, vil det trolig også gi barnet mer ro og trygghet i hverdagen. Det trenger heller ikke å redusere relasjonen mellom barnet og forelderen det bor minst sammen med, ettersom en relasjon ikke nødvendigvis er proporsjonal med mengden tid sammen.
Vi gjør oppmerksom på at selv der foreldre bor sammen er det ikke uvanlig at den ene parten er bortreist i lengre periode fra partner og barn, eksempelvis der partner har arbeidssted i oljebransjen, fiskerinæringen og innen skipsfart, uten at relasjonen skades.
Ved et brudd endres forutsetningene for hverdagslivet, og begge foreldrene må ha muligheten til å gjøre endringer for at eget liv skal bli bra. Man blir vel også en bedre forelder hvis man kommer seg på beina igjen etter et brudd.
Forhold som alene eller sammen med de andre kan påvirke trivsel, er;
- Nærhet til eget sosialt nettverk (øvrig familie og venner)
- Privat økonomi (boligpriser, reisekostnader)
- Mulighet for jobb og studier
- Egen sykdom og helse
- Samarbeidsklima/konfliktnivå
- Barnets behov for nytt miljø
- Hensynta søsken og halvsøskens behov
Det blir svært vanskelig å være den som ikke vil og/eller kan bo i området der barnets andre forelder bor, og for mange blir det i realiteten svært mange år. Situasjonen kan oppleves som en frihetsberøvelse eller å være underlagt sosial kontroll, og fra
tar i tillegg denne forelderens mulighet
til å gjøre grep i eget liv, hvis det må til for å ha det bra. Grunnloven §106 om bevegelsesfrihet innenfor rikets grenser, må gjelde for begge foreldrene etter et brudd.
I høringsnotatet oppgis det at det i 2020-2021 var 350 meklinger om flytting, så disse sakene utgjør i utgangspunktet en svært liten andel av alle saker det mekles om.
Kan trusler om flytting være redusert omsorgsevne?
Det er dessverre sånn at fremsetting av trusler om flytting og om å bli fratatt barna i den hensikt å ramme medforelder, er en realitet som en del foreldre opplever. Det bør imidlertid si mer om den forelderen som fremsetter slike trusler sin evne til å sette barnets behov først, og dermed også evne
til å ivareta barnet helse, livskvalitet og utvikling. Denne type trusler er nok like vanlig der foreldrene bor i samme område, som i tilfeller som innebærer flytting.
Der en forelder gjennomfører trusler i den hensikt å ramme relasjon mellom barn og medforelder, er man inne på feltet samværshindring og foreldre-fiendtliggjøring. Dette er forhold som bør løses som andre tilfeller hvor samværshindring og foreldre-fiendtliggjøring forekommer, og da ikke som egenskaper som (stereotypt) ilegges den forelder som vil flytte.
Den med størst omsorgsevnen og tilknytning kan også være den som vil flytte
Det er skummelt å sette likhetstegn mellom tilknytning og omsorgsevne, og forelderens evne til å bo der paret hadde felles bosted.
Foreldrenes oppfatning av hva som er barnas beste, kan dessverre være veldig avvikende. Men det man BØR enes om er også at barna har det bedre hos foreldre som har det bra, enn hos foreldre som sliter av forskjellige årsaker, og der grensegangen mot der barn blir omsorgspersoner og «pårørende» fort kan bli visket ut.
Noen ganger innebærer det å ha det bra, flytting. Og noen ganger er det barnas beste å flytte sammen med forelderen, andre ganger er det barnas beste å bli boende igjen med den andre forelderen.
I spørsmålet om forholdet foreldrekontakt, mener vi foreldrenes evne til å involvere den forelderen som barnet har minst kontakt med inn i barnet liv, bør få større fokus. Da kan underliggende holdninger, følelsesbilde og misforståelser gjennom dårlig kommunikasjon, samt adferd som kan
fører til samværshindringer og PAS (foreldrefiendliggjøring), bli avslørt og tiltak/korrigeringer iverksettes tidlige. Tilbudet om prosessmekling over tid, vil også være et godt verktøy her.
Nordland KrF mener spørsmålet som oftere burde bli stilt, både i mekling og i rettssystemet er «hvordan vil du bidra til at medforelder skal bli involvert og inkludert i barnets liv?» (generelt og etter flytting spesielt). Og «hvordan skal vi (les. foreldrene) se og høre barnets ønsker og behov, hvis barnet ønsker endring i samværsprosent/fast bosted?». Det er svært krevende for et barn å måtte velge bort en forelder, og som høringsnotatet også sier 2.3.2 …. «Mange av spørsmålene viser at ungdommene kjenner på et sterkt ansvar overfor sine foreldre».
Det er heller ikke barnas beste, hvis forelder der omsorgsevne er størst, må flytte uten barn. Da kan barna igjen føle seg forlatt og sviktet. Noe som også kan gi traumer og påvirke psykisk helse på kort og lang sikt.
Det kan også være relasjoner hvor det utføres vold. Spesielt psykisk vold kan være vanskelig å avdekke, og det er her fortsatt store mørketall. Både mødre og fedre kan være utøver og offer, uten at dette har nådd et stadium hvor helsevesenet (eller rettssystemet) er koblet inn.
Vil en lovendring påvirke foreldrene, mens de ennå er i et forhold?
De fleste forhold går ikke fra til bra til dårlig, «over natten». Det er en prosess i forkant, og alle som er eller har vært i et forhold vet at også parforholdet kan gå i bølgedaler, og at mange kjemper (gjerne over lang tid) for å få forholdet til å fungere og blir i forholdet selv om tillitt til partner er
svekket.
Med en risiko for «mulig» brudd i tankene, vil en posisjonering som f.eks. i valg av felles bosted, økonomi og tid med/fravær fra barnet være eksempler på områder, som én eller begge foreldre nok vil ha i bakhodet når forholdet ikke går på skinner. Herunder kanskje også beslutningen om å få barn
og bære frem barn i utgangspunktet. Vi støtter derfor mindretallet i barnelovutvalget, som peker på en økt risiko for at flere vil kreve
foreldreansvaret alene som sannsynlig. Det bør derfor være en fordel med delt foreldrefullmakt også etter en eventuell flytting.
Vi mener det er en klok vurdering at mor alene har foreldrefullmakt når foreldrene ikke bor sammen når barnet kommer til, ettersom det er naturlig at det fødte barnet skal bo sammen med moren i tiden etter fødsel. Det gir en frihet til å bo hvor mor vil, og det kan være et insentiv til å gå ut av
forhold før fødsel i tilfeller der forholdet ikke er på topp, heller enn å jobbe for å få et forhold til å fungere med en partner man har «svekket tillitt» til.
(også registrerer vi at barnefar som på fødselstidspunkt ikke bor sammen med mor, også må ha mulighet til å bli en del av barnets liv, og involveres over tid.)’
Vi ønsker at regjeringen vurderer på nytt:
A . Spørsmål om flytting holdes utenfor felles foreldrefullmakt.
På bakgrunn av:
- Det rammer spesielt foreldre med høyt konfliktnivå.
- Ønske om å flytte kan være en konsekvens av høyt konfliktnivå og/eller andre faktorer som må på plass når partene skal stå på egne ben.
- Grunnlovens §106 må gjelde begge foreldre etter et brudd.
- Felles foreldrefullmakt og status delt bosted er viktig for inkludering og involvering for den forelderen barnet har minst fravær med.
- Den beste forutsetningen for godt samarbeid etter et brudd er gjensidig respekt for at forutsetningene endrer seg, og at man må kunne gjøre grep for å ha det bra i eget liv.
- Barns ønske til medvirkning skal vektlegges, og vil kunne endres over tid
B. Løsningen med å gå rettens vei for å få fjernet foreldrefullmakt er ikke veien å gå:*
På bakgrunn av:
- Det vil gir en bedre plattform for samarbeid og dialog å anerkjenne at begge foreldrenes behov og forutsetninger endrer seg ved et brudd, enn å fokusere på å finne argumenter på hvorfor «den ene er bedre enn den andre».
- Det er økonomisk krevende, i det som allerede kan være en økonomisk krevende situasjon, for den ene eller der begge parter ikke har krav på fri rettshjelp. Det er vel barnas beste at begge foreldre har økonomi til å stå på egne ben, og har økonomi til reisekostnader for å
gjennomføre samvær. - Det er mentalt krevende å stå i, og vil påvirke psykisk helse til foreldrene. Den forelder som «taper» vil også kunne føle det mer belastende å bli fratatt foreldrefullmakt.
- En stevning med påfølgende rettsak, kan også være konfliktøkende.
Nordland KrF ønsker også å påpeke:
- Økonomiske fordeler bør ikke være motivasjon for samværshindring
Vi berømmer at økonomiske forhold blir løftet opp som årsaks pådriver til både konfliktnivå og fordeling. Selv om barnets beste ideelt sett bør være styrende for bosted og samvær, kan det nok finnes tilfeller der økonomi bli incentiv.
A) I vurderingen av størrelsen på barnebidrag bør det vektlegges at barnebidragsyter også må ha økonomiske rammer til å kunne leve et hverdagsliv «tilsvarende andre barnefamilier». Vi vet sosioøkonomiske forhold påvirker egen helse.
Selv om den som barnet bor mest hos har noe mer utgifter ut fra mengden tid de har sammen, så er det ønskelig (og forventet) at også den barnet bor minst hos har husrom stort nok med eget rom til barnet. Litt avhengig av avstand og samarbeidsklima, er det også mange som må skaffe egne sett med klær, fritidsutstyr som sykler, ski og leker. De trenger også mulighet til å dra på ferie, besøke øvrig familie etc. Det betyr i praksis at begge foreldre har kostnader som ikke er variable ut fra hvor barnet skal bo.
Hvis beregningen fra SIFO for et barn på 6-9 år i en husholdning koster rundt kr 4800,- pr barn/måned * i tillegg til husholdningsspesifikke utgifter og evt. AKS/SFO, bør ikke bidraget størrelse bidra til at den forelder som har barna mest får økonomiske fordeler utover det å kunne leve et hverdagsliv tilsvarende andre barnefamilier.
(* https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/11250/3128260SIFOR~1.PDF?sequence=1&isAllowed=y)
Det er her også viktig moment at den som betaler bidrag ikke skal få høyere bidrag, dersom den andre forelderen som mottar bidrag selv velger å gjøre endringer som reduserer inntektsgrunnlag (blir student, jobber redusert).
Det gjelder også de som ikke har felles foreldrefullmakt eller samvær.
B) Det bør utarbeides retningslinjer for hvordan reisekostnader fordeles, for å bidra til gjennomføring av samvær. Herunder kostnadsfordeling, både når barn reiser alene og med et bidrag der forelder reiser for å gjennomføre avtalt samvær. Spesielt er dette viktig for små barn som ikke kan reise alene.
2. Forebyggingstiltak er en god investering
Som samfunn er vi opptatt av å styrke familiene. Familiene er byggesteinene i samfunnet vårt, i det ganske land. De yter omsorg til store og små, motvirker ensomhet, bidrar i frivillighet og yrkesliv, og bidrar til sivilsamfunnet på en måte det offentlig aldri kan bidra med. Samfunnsøkonomisk er det
mye å spare på å investere i familiene, og hjelpe de som trenger det. Det er god forebygging av psykisk helse, både for barna og de voksne på kort og lang sikt. Målet må være felleskap og samarbeid – gjennom likeverd og gjensidig respekt.
- Nordland KrF tenker her at handlingsrommet er stort for å sette inn forebyggende tiltak. Det skal her nevnes at familievernkontorene i dag, allerede har svært kompetente fagfolk og gir et godt tilbud. Vi tenker at dette bør suppleres med tilgang på samlivskurs og ekstern bistand
for å bedre eksempelvis kommunikasjon og forståelse. I tillegg til å endre fokus fra «hvor skal barnet bo», til hvordan man skal samarbeide og hva man er enige om.
Derfor mener vi også at endelig lovforslag må ta hensyn til hvilke verktøy som er innenfor forebyggingsfeltet, og hva som eventuell mangler for at flest mulig foreldre kan få en god dialog. - Vi vil også dra frem at prosessmekling med oppfølging høres ut som et godt tiltak, og kan være et verktøy til hjelp når konfliktnivået mellom foreldre er høyt over tid (ettervern).
- Vi vil også kort nevne at det er fint å kunne registrere en tilleggsadresse i Folkeregistrert, slik at den forelderen som barnet bor minst med også bedre kan føle seg inkludert. Man er forelder uavhengig av hvor mye barna bor/har samvær, og det kan være fint å få en anerkjennelse av det. I tillegg vil datagrunnlaget vil kunne gi et riktigere bilde av hvor mange barn som helt eller delvis blir forsørget av husstanden.
- Vi vil her også berømme at det i regjeringens forslag er hensyntatt at mange barn synes løsningen de har på flytting og flyttefrekvens mellom foreldrene som rigid, og at spørsmålet om hvor mye barnet skal bo hos hver av foreldrene må avgjøres innenfor foreldrefullmakt, og at delt bosted (som hovedregel) ikke betyr fordeling av tid hos hver av foreldrene.
Bare det i seg selv kan bidra til å redusere konfliktnivå.