Trude Brosvik (KrF) uttalte tidlig et ønske om å hente hjem både mor og barn fra IS-leirene i Syria. Hun fikk med seg KrF og er glad for at regjeringen valgte å hente hjem mor og to barn. – Er det en sak som jeg i nyere tid er særlig stolt over, så er det at jeg var delaktig til at landsmøte til KrF gjorde vedtaket om barna i Syria, sier Trude Brosvik.
Trude bor på en høyde med utsikt over Sognefjorden i Brosvik, som ligger i Gulen kommune. Gulen som tidligere lå helt sør i Sogn og Fjordane, er nå plassert sentralt i det nye Vestland. Trude har lang politisk erfaring og leder KrF-gruppen i Vestland, og beskriver seg selv om en med lyst humør, mye kapasitet, og glad i farger og kvilting. På fritiden går det mye tid i håndarbeid, barnebarn, lesing og turer, – men dørstokkmilen kan i blant bli tung, sier hun smilende.
– Trude Brosvik (58), du har vært politiker i mange år: tolv år som ordfører i Gulen, seks år i sentralstyret og tolv år som engasjert i fylkespolitikken. Nå leder du KrFs fylkestingsgruppe i Vestland. Blir du aldri lei av politikk?
– Nei, blir sikkert ikke det, svarer Trude mens hun ler. – Det går litt opp og ned. Engasjementet for å finne gode løsninger er der, og engasjementet har heller aldri kun vært lokalpolitisk. Jeg kjenner på at jeg skal redde verden, ler hun mildt med glimt i øyet. – Det høres kanskje litt voldsomt ut. Derfor ble retningsvalget veldig alvorlig for meg, fordi de store utfordringene i verden er klima og polarisering mellom folk og grupper, forteller Trude.
– Er det noen enkeltsaker du særlig vil trekke frem?
– De store linjene har jeg nok ikke vunnet. Men jeg tror jeg har lykkes i å alltid fremheve de som trenger en stemme og snakke politikk på en måte som folk skjønner. Jeg tok over som ordfører i Gulen når økonomien var i grøften, men klarte å snu det. Jeg fikk blant annet midler fra regjeringen, da var Erna kommunalminister. Men jeg tror ikke det hadde gått uten Kjell Magne som statsminister og Knut Arild, som var statssekretær da.
– Var det upopulært å snu om på økonomien?
– Jajajaj, kjære folk! Jeg var på folkemøter og opplevde å stå ganske alene i å forsvare kutt – det var upopulært! Men jeg opplevde meg trygg på at vi da tok de rette grepene, selv om jeg ikke var sikker på alt. Midt i dette måtte jeg finne noen prosjekt som er verdt å sloss for og som gav energi. Det som gir mest energi for å samle folk i en kommune som Gulen, er å bygge vei. Det er jo en genistrek, særlig dersom det er fylket som betaler midlene til kommunen, ler hun, ettersom hun nå sitter i samferdselsutvalget til Vestland fylkeskommune.
– En sak jeg er stolt over er at jeg var delaktig i at landsmøtet gjorde vedtaket om IS-barna i Syria, og at KrF også ville ta hjem mødre. Landsmøtevedtaket har vært en arbeidsordre for Kjell Ingolf Ropstad og regjeringen. Det er jeg ganske stolt over fra nyere tid, sier Trude.
– Når KrF forrige høst inngikk samarbeidet med dagens fylkeskoalisjon (Sp, Ap, MDG, SV, KrF og V), forlot du og flere andre valgvaken til fordel for forhandlinger før endelig valgresultatet var inne. Var det på grunn av lang politisk erfaring dere kunne gjør det, eller hadde dere veldig sterk tro på samarbeidet?
– Det handler om erfaring. I Sogn og Fjordane har vi tidligere ikke lagt oss om kvelden før vi har fått på plass kabelen til fylkestinget. I Hordaland har det vært gjort annerledes, opplever jeg – først kom valgresultat, så landes politikken, før man til slutt har sett på posisjoner. For meg og flere andre var det viktigst å sikre et sterkest mulig flertall i sentrum.
– Du har lang erfaring som forsvarer av god distriktspolitikk. Nå, i det nye Vestland, representerer for første gang en storby. Hvordan jobber du for en god distriktspolitikk og samtidig ivareta en god storbypolitikk?
– Bergen har alltid vært viktig for oss i Sogn og Fjordane. Men det har for meg samtidig vært en læringskurve, fordi man trenger andre ting i by enn i distriktene. Så trenger kanskje Bergen å lære hvordan det er i resten av fylket, sier hun med et smil. – Jeg tror at dersom Vestland skal lykkes, må også Bergen lykkes. Det er lettere å høre om erfaringene fra Bergen som en stor kraft, enn fra enkelte andre mindre steder. Så har jeg Tor André Ljosland i fylkestingsgruppen som kan Bergen godt.
En artig historie om Trude, er at som liten, før hun hadde lært å skrive, sendte en flaskepost. Denne flaskeposten ble fanget opp av en 50 år gammel mann som fisket på Sognefjorden. Han svarte på flaskeposten, og de hadde et livslangt vennskap. Mannen var i konfirmasjonen og bryllupet til Trude, og hun var til slutt i hans begravelse. Ingen forstod hvorfor Trude, da som ordfører i Gulen, var i begravelsen til mannen.
– I mange år har du jobbet som kirkeverge i Gulen. Opplever du at det er en naturlig kobling mellom Den norske kirke og Kristelig Folkeparti?
– Både og. Kobling på den måten at vi kan ha samme verdigrunnlag, men også utfordrende fordi vi i KrF noen ganger legger en, etter min mening, for smal tolkning av «kristelig» til grunn. Jeg har blant annet opplevd å få flere brev der noen fradømmer meg troen. Den typen blanding av kristendom og politikk tar jeg avstand fra.
– Så opplever jeg ikke at Den norske kirke og KrF er det samme, og det skal de heller ikke være Av og til kan det tvert om være krevende. Vi har en del prester i partiet som ikke vil være aktive nettopp fordi de er prester, så ser vi prester i andre partier som er veldig politisk aktive. Når jeg engasjerte meg i ungdommen, var ikke KrF det naturlige politiske partiet, og jeg tenkte kanskje heller Senterpartiet eller Venstre. Skal vi være et sterkt politisk parti, må vi bli et større folkeparti.
– Som gruppeleder for KrF sitter du i fylkesutvalget og samferdselsutvalget. Hvilke saker kan vi forvente ditt engasjement i den kommende tiden?
– Jeg har mål av meg å se ting i sammenheng. Det som går på klima, hurtigbåter og kollektivtransport, der er både by og bygd viktig. Ungdom, og å sikre minst mulig frafall videregående skole, som vil være en av de viktigste prioriteringene for meg.
– Hva er den viktigste saken for KrF opp mot stortingsvalget i 2021?
– Klima, distrikt og rettferdig fordeling.
– Det er en del områder vi blir utfordret på, slik som trosfrihet og ytringsfrihet. Men jeg mener at det norske samfunn ikke nødvendigvis er så gale som mange skal ha det til. Den oppkonstruerte krigen mot julen er et eksempel, sier hun oppgitt.
– Vi i KrF føler oss av og til som en minoritet, og det bør kanskje få oss til å særlig se andre minoriteter. De som er i mindretall bør alltid bli sett av KrF. Fordeling, ulikhet og skatt er også politikk som utfordrer KrF – vi må oppheve fattigdommen. Da må vi se på KrFs viktige og symboltunge saker som barnetrygd og fritidskort, men også endringene knyttet til arbeidsavklaringspenger. I kampen mot ulikheter ligger det også en kjønnskamp – KrF må jobbe for et likestilt samfunn.
– Noe du til slutt vil tilføye?
– Jeg er jo 58 år og føler jeg er klokere og roligere enn det jeg var, men har samtidig ikke lyst å gi slipp på det opprørske og liker ikke autoriteter, ler Trude. – Jeg har vanskeligheter for å ta kommando, sier hun til slutt smilende.
– Enda godt det er du er gruppeleder da?
– Hehe, ja, det er det, svarer hun.
Tekst og foto: Jon Olav Økland