Svar til Næringsminister Cecilie Myrseth sitt innlegg om besøksbidrag; Kor skal vi reis?
I leserinnlegget Cecilie Myrseth hadde om besøksbidrag «Kor skal vi reis? Til Norge», Lofotposten 15.01, sier hun «vi vet fra våre egne ferier hvor viktig det er at ting fungerer». Kanskje hun glemte at vi reiser mye mer enn når vi er på ferie? For forslaget som er lagt ut på høring omfatter ikke bare ferie og fritid, men også alle yrkes- og kurs/konferansereiser.
Reiser vi på fritiden er det heller ikke bare ferie det er snakk om, men også reiser vi må ta for helsas skyld, som pårørende, når vi drar som gjest i både bryllup og begavelser, når stiller som heiagjeng for ungene på en utenbys turnering og besøker husstandens unge student som bor på hybel uten gjesteseng til mor og far. Det hender vi blir værfast når kollektivtransporten ikke går som planlagt, vi drar på fysiske samlinger i regi av en frivillig organisasjon eller som ledd i desentralisert utdanning. Dette er også reiser hvor man betaler for overnatting og som blir omfattet av besøksbidraget ut fra forslaget som er lagt frem.
Å betale litt ekstra for de overnattingene vi har på ferie, og der vi har tid og kapasitet til å nyte fellesgodene, er nok det minste problemet. Så fremt dette «litt» ikke gjør et videre merkbart innhugg i budsjettet. Heller et lite fast beløp enn prosenter, slik forslaget er.
For reiselivsmarkedet er også prissensitivt. Ja, det er faktisk også konjunkturavhengig av hvordan det går økonomisk i samfunnet vårt. Er det trange tider, ja så er ofte reisevirksomhet det første man kutter i.
Næringslivet er avhengig av at det er marked som er villig til å betale utsalgsprisen. For den «tradisjonelle» reiselivsnæringen handler dette om inntekter og kundegrunnlag nok til å tjene penger. Også dagligvare- og detaljhandelen vil nok merke det om færre besøkende kommer, for det påslaget som ligger i forlaget vil kunne medføre endringer i reisemønster og -adferd, om det blir innført.
For det øvrige næringslivet handler det mest om økte kostnader. Ja, det er dyrt å reise både til og fra Lofoten og ofte skal vi rekke et møte, delta på et kurs eller en konferanse, der den totale reisetiden betyr noe. Det er dyrt å sende ansatte på tur, både i tid og penger, og telt er ikke et alternativ verken for deg eller meg når vi drar på forretningsreise. En prosentvis sats på inntil 5% på overnattingsprisen vil merkes hvis mange kommuner innfører en slik skatt, ikke minst for de yrkesreisende. Dette vil igjen påvirke utsalgspris på de varer og tjenester vi trenger.
Og så var det oss lokalbefolkningen da, ….og det er fint at «vi skal få leve våre liv», som næringsministeren sier. Men å få leve mitt liv betyr også at jeg som privatperson må ha råd til å reise på de reisene jeg må ta, ikke bare som hadde vært kjekt å ta.
Uten et næringsliv med spennende og varierte arbeidsplasser blir det vanskeligere å bo i distriktene, og derfor må ikke en lokal avgift bli konkurransevridende. Selve reiselivsnæringen er ikke stykkevis og delt, men henger sammen på tvers av både kommunegrenser og regioner, og griper inn i en rekke bransjer og næringer.
Nordland KrF er selvfølgelig positiv til besøksbidrag, men den må treffe der utfordringene og behovet for fellesgoder oppstår og være på et nivå som ikke rammer næringslivets konkurransevilkår eller hvermannsens reiselyst. Og det må løse det som faktisk er problemet; å styre turiststrømmen slik at de besøkende bidrar til å bygge gode og attraktive lokalsamfunn.
Av Monica Kleffelgård Hartviksen, Fylkesleder Nordland KrF og 5. kandidat stortingsvalget