Høsten 1933: Nytt parti i Hordaland
Materielle verdier ble tillagt spesielt stor vekt av de politiske partiene som kjempet om makten i 1920-årene. Kultur- og åndsverdiene kom dermed i annen rekke. Dette bekymret mange, og tanken om et eget Kristelig Folkeparti vokste derfor fram, først i Hordaland fylke. Den 4. september 1933 ble beslutningen om å stifte Kristelig Folkeparti tatt, og datoen har siden vært feiret som KrFs «bursdag». Med selvtillit og glød etter oppstarten, stilte Hordalands Kristeleg Folkeparti opp til stortingsvalget i 1933. Resultatet ble 10.272 stemmer og at KrF fikk sin første stortingsrepresentant, Nils Lavik.
Kristelig Folkeparti blir landsparti
Kristelig Folkepartis inntreden på den politiske arenaen ble lagt merke til, og flere steder i landet ble interessen vekket. Etter hvert fikk Kristelig Folkeparti flere lokallag. I 1938 ble partiets første landsstyre valgt. Dette fungerte fram til krigsutbruddet i 1940, som satte en stopper for partipolitisk virksomhet.
Overveldende oppslutning etter krigen
Med friheten etter krigen, var det også tid for å sanke stemmer foran stortingsvalget i 1945. Valgkampen ble en positiv overraskelse for Kristelig Folkeparti, som ble møtt med langt større oppmerksomhet enn forventet. KrF klarte å stille liste i 11 av landets 29 valgkretser, og fikk 117.813 stemmer. Dette ga åtte stortingsmandater. For mennesker med tro på kristne verdier, hadde krigsårene vært en politisk vekkelse. Dette var en viktig grunn til at stortingsvalget 1945 ble et gjennombrudd for Kristelig Folkeparti som landsomfattende parti. Også valgene i 1949 og 1953 ga stor framgang for partiet. En nøkkelperson da KrF fikk sitt gjennombrudd som landsparti i 1945 var forfatteren Ronald Fangen. En annen var høyesterettsadvokat Erling Wikborg. Fangen omkom i en flyulykke allerede i 1946, mens Wikborg ble valgt inn på Stortinget, og var stortingsrepresentant fram til 1965.
Tilbakegang, men inn i Regjeringen
Ved valgene i 1957, 1961 og 1965 gikk KrF tilbake i antall stemmer. Men også Arbeiderpartiet møtte motgang. For første gang måtte partiet i 1961 danne en mindretallsregjering, med støtte fra SF. I 1963 ble Regjeringen Gerhardsen felt, og John Lyng fra Høyre ble sjef for en samarbeidsregjering bestående av Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre. Denne regjering satt bare i fire uker. Ved valget i 1965 ble det for første gang etter krigen ikke-sosialistisk flertall på Stortinget. KrF deltok i den nye samarbeidsregjeringen, som besto av de samme fire partiene, med tre statsråder. Denne regjeringen satt i drøyt fem år, men gikk av i mars 1971 på grunn av indre uenighet om EF-spørsmålet.
Nei til EF
EF-striden preget norsk politikk i begynnelsen av 70-årene, og på KrFs ekstraordinære landsmøte i 1972 viste det seg at to tredjedeler av landsmøtet var imot norsk medlemskap i EF. Etter folkeavstemningen var det imidlertid full enighet i partiet om at det nå var viktigst å stå sammen om Kristelig Folkepartis oppgave i politikken.
Korvald ble statsminister
Etter EF-avstemningen ble det dannet en sentrumsregjering av Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Lars Korvald fra KrF ble statsminister. Bakgrunnen var at Regjeringen Bratteli (Ap) gikk av som følge av at den fikk folkeflertallet mot seg i EF-avstemningen. Høyre, som hadde gått inn for EF-medlemskap, fant det ikke naturlig å være med og danne regjering. Den nye regjeringen hadde bare 32 stortingsrepresentanter bak seg, men ble sittende i ett år.
Framgang for KrF
Valget i 1973 ble en enestående tillitserklæring til partiet, idet det fikk 12,2 prosent av avgitte stemmer. Representanttallet økte fra 14 til 20. Det ble imidlertid sosialistisk flertall på Stortinget, og regjeringen måtte gå av. Men partiet fortsatte å arbeide for sin politikk, og det gav resultater. Den gode valgoppslutningen ble gjentatt både ved kommune- og fylkestingsvalgene i 1975 og ved stortingsvalget i 1977. I 1977 fikk Kristelig Folkeparti hele 22 representanter på Stortinget.
Abortsaken og regjeringsdeltakelse
Stortingsvalget i 1981 ga en tilbakegang for KrF. Det ble et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget, men KrF avsto fra regjeringsdeltakelse på grunn av abortsaken, og resultatet ble en ren Høyre-regjering med KrF og Sp som støttepartier. Etter at abortmeldingen var behandlet i Stortinget, ble det våren 1983 dannet en trepartiregjering av Høyre, Senterpartiet og KrF. KrF fikk fire statsråder. Denne regjeringen måtte gå av i 1986. Etter valget i 1989 dannet Høyres leder Jan P. Syse en regjering der både KrF og Senterpartiet var med og der KrF fikk fem statsråder. Regjeringen gikk av etter ett år på grunn av uenighet om Europa-politikken.
Brakvalg og Sentrumsregjering
KrF fikk sin første kvinnelige leder da Valgerd Svarstad Haugland tok over etter Kjell Magne Bondevik i 1995. Ved stortingsvalget i 1997 opplevde KrF sitt beste valg noensinne, med en oppslutning på 13,7 prosent. KrF fikk inn hele 25 stortingsrepresentanter og var ved siden av Ap det eneste partiet som ble med stortingsrepresentanter fra alle fylker. KrF dannet etter valget regjering sammen med Venstre og Senterpartiet med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Som det største regjeringspartiet hadde KrF 9 statsråder.
Nytt godt valg og Samarbeidsregjering
I mars 2000 tapte Sentrumsregjeringen en avstemning i Stortinget om gasskraftverk. Det var Arbeiderpartiet og Høyre som sammen gikk inn for å felle regjeringen. Jens Stoltenberg overtok som statsminister i en Ap-regjering, som satt fram til valget i 2001. Det ble historiens dårligste valg for Arbeiderpartiet, og regjeringen gikk av. KrF gjorde et nytt godt valg og fikk 12,4 prosent av stemmene og 22 stortingsrepresentanter. Det ble innledet forhandlinger med Høyre og Venstre om å danne ny regjering, og 19. oktober tiltrådte Samarbeidsregjeringen. Kjell Magne Bondevik ble nok en gang statsminister og KrF fikk fem statsråder.
Regjeringsskifte og opposisjonstilværelse
Kommune- og fylkestingsvalget i 2003 ga en tilbakegang for KrF. Ved et ekstraordinært landsmøte i januar 2004 gikk Valgerd Svarstad Haugland av, og Dagfinn Høybråten ble valgt som ny leder. Stortingsvalget i 2005 ga KrF en oppslutning på 6,8 prosent, og 11 stortingsrepresentanter. Kjell Magne Bondevik gikk av som statsminister og Samarbeidsregjeringen ble erstattet av en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Lokalvalget i 2007 ga KrF omtrent samme oppslutning som fire år tidligere, med 6,4 prosent ved kommunevalget og 6,7 prosent ved fylkestingsvalget. Ved stortingsvalget i 2009 oppnådde KrF sitt dårligste valgresultat i etterkrigstiden med en oppslutning på 5,5%. Til tross for dette mistet KrF bare en storingsrepresentant og endte opp med 10 representanter. Resultatet ved lokalvalget i 2011 ga et resultat på 5,6 prosent i kommunevalget og 5,8 prosent i fylkestingsvalget. Dette var en tilbakegang for partiet, men resultatet for KrF varierer svært mye rundt om i landet.
Svak fremgang og innflytelse gjennom avtale
Foran stortingsvalget i 2013 hadde KrF gjort det klart at en stemme på KrF var en stemme på et regjeringsskifte. Valgresultatet på 5,6 prosent var en framgang på bare 0,1 prosentpoeng, men man kunne likevel notere seg at flere års trend med tilbakegang var brutt. KrF fikk etter valget fortsatt 10 representanter, men med en noe annen sammensetning. Regjeringssonderinger med H, Frp og V ble gjennomført, men med det utfall at KrF og V valgte å ikke delta i regjering. Partiene inngikk imidlertid en avtale med regjeringspartiene H og Frp, som ga KrF politiske seire på flere områder, og som sikrer at regjeringen først forhandler med vippepartiene KrF og V i Stortinget.
Avgjørende posisjon trass svakt valgresultat
Valgkampen 2017 var preget av samarbeidsspørmålet, og i media ble det lite rom for å snakke om politikk. Som i 2013, gikk KrF til valg på en regjering med H og V, uten FrP.
Valgresultatet på 4,2 prosent innebar imidlertid at det ikke var mulig, og KrF gikk i opposisjon til Høyre/FrP-regjeringen uten en samarbeidsavtale. Med sine 8 stortingsrepresentanter fikk KrF imidlertid stor innflytelse i Stortinget fordi KrF i svært mange saker kunne vippe flertallet – enten forslag kom fra opposisjon eller regjeringspartiene.
Våren 2018 satte sentralstyret til KrF i gang en prosess for først å tydeliggjøre KrFs politiske prosjekt, og deretter ta diskusjonen om samarbeidsspørsmålet. Hele partiorganisasjonen bidro.
I sin tale til landsstyet 28. september 2018 kom daværende partileder Knut Arild Hareide med sin anbefaling til hvilke partiet han mente KrF burde gå i regjering med. Han ønsket å sondere regjeringsmuligheter med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Partiledelsen ønsket en åpen prosess, og det ble derfor innkalt til ekstraordinært landsmøte der alle fylkeslag måtte velge delegater som skulle sendes. KrFs veivalg fikk stor oppmerksomhet i mediene, med direktoverføring fra samtlige fylkesårsmøter.
2. november vedtok et flertall i landsmøtet at KrF burde søke regjeringssamarbeid med Høyre, FrP og Venstre.
KrF går inn i Solberg-regjeringen
22. januar 2019 gikk KrF inn i Solberg- regjeringen etter 14 år i opposisjon. KrF ble enige med Høyre, FrP og Venstre om en regjeringsplattform: Granavolden-plattformen.
KrF fikk tre statsrådsposter i Solberg-regjeringen: Kjell Ingolf Ropstad som Barne- og familieminister, Olaug V. Bollestad som Landbruks-og matminister og Dag Inge Ulstein som Utviklingsminister.
Da det ble klart at KrF gikk inn i regjering, valgte Knut Arild Hareide å trekke seg som partileder og Olaug Bollestad ble konstituert som fungerende leder, fram til Kjell Ingolf Ropstad ble valgt til ny partileder på KrFs ordinære landsmøte 26-28. april 2019.
Opposisjon
Stortingsvalget 2021 ga KrF et valgresultat på 3,8%, noe som ga tre stortingsrepresentanter, Olaug Vervik Bollestad, Dag-Inge Ulstein og Kjell Ingolf Ropstad. Partileder Kjell Ingolf Ropstad valgte å trekke seg som partileder den 18. september på bakgrunn av saken om pendlerboliger, og nestleder Olaug Vervik Bollestad ble fungerende partileder.
KrF gikk i opposisjon etter at regjeringen Støre (Ap og Sp) ble utnevnt den 14. oktober 2021.
På et ekstraordinært landsmøte 13. november 2021 ble Olaug Vervik Bollestad valgt som partileder i KrF. Hun gikk av som partileder 22. august 2024. Dag Inge Ulstein er nå fungerende partileder.
Partiledere:
Etter at KrF ble etablert som et landsparti i 1938, har følgende personer vært partiledere:
- Nils Lavik 1938 – 1951
- Erling Wikborg 1951 – 1955
- Einar Hareide 1955 – 1967
- Lars Korvald 1967 – 1975 og 1977 – 1979
- Kåre Kristiansen 1975 – 1977 og 1979 – 1983
- Kjell Magne Bondevik 1983 – 1995
- Valgerd Svarstad Haugland 1995 – 2004
- Dagfinn Høybråten 2004 – 2011
- Knut Arild Hareide 2011-2019
- Kjell Ingolf Ropstad 2019-2021
- Olaug Vervik Bollestad 2021-2024
- Dag-Inge Ulstein 2024 (fungerende partileder fra august 2024)
KrFs statsråder gjennom tidene
Kristelig Folkeparti har deltatt i sju regjeringer:
Regjeringen Lyng (1963): Utenriksminister Erling Wikborg, sosialminister Kjell Bondevik og justisminister Petter Koren.
Regjeringen Borten (1965-71): Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik, sosialminister Egil Aarvik, familie- og forbruksminister Elsa Skjerven.
Regjeringen Korvald (1972-73): Statsminister Lars Korvald, sosialminister Bergfrid Fjose, justisminister Petter Koren, kommunal- og arbeidsminister Johan Skipnes.
Regjeringen Willoch (1983-86): Kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik, olje- og energiminister Kåre Kristiansen, handelsminister Asbjørn Haugstvedt, bistandsminister Reidun Brusletten.
Regjeringen Syse (1989-90): Utenriksminister Kjell Magne Bondevik, undervisningsminister Einar Steensnæs, kirke- og kulturminister Eleonore Bjartveit, samferdselsminister Lars Gunnar Lie, familie- og administrasjonsminister Solveig Sollie.
Regjeringen Bondevik I (1997- 2000): Statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebækk, barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland, kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun, helseminister Dagfinn Høybråten, landbruksminister Kåre Gjønnes, menneskerettighets- og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, arbeids- og administrasjonsminister 1999-2000 Laila Dåvøy, forsvarsminister 1997-1999 og samferdselsminister 1999-2000 Dag Jostein Fjærvoll, justisminister Aud Inger Aure 1997-1999
Regjeringen Bondevik II (2001-2005): Statsminister Kjell Magne Bondevik, helseminister 2001-2004, arbeids- og sosialminister 2004-2005 Dagfinn Høybråten, kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, barne- og familieminister Laila Dåvøy, olje- og energiminister 2001-2004 Einar Steensnæs, miljøvernminister 2004-2005 Knut Arild Hareide.
Regjeringen Solberg II (2019-2021): Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruks- og matminister Olaug V. Bollestad, utviklingsminister Dag-Inge Ulstein og (2020) Knut Arild Hareide, samferdselsminister.