Noen sider ved norsk politikk er forutsigbare til det kjedsommelige. Et stadig tilbakevendende tema før hvert stortingsvalg er at Arbeiderpartiet og venstresiden for øvrig trekker sin yndlingshistorie om formuesskatten opp av skuffen. Narrativet går i korthet ut på at formuesskatten må økes fordi dette er en «skattlegging av kaksene», og at økt formuesskatt vil gjøre det mulig å finansiere en uendelighet av nye og kostnadskrevende velferdstiltak.
Dette er en grov og unyansert framstilling som er basert på halvsannheter. Den formuen som beskattes, kan nemlig deles i to kategorier. På den ene siden privat formue som biler, fritidsbåter og hytter, som gjerne kan defineres som privat luksus økende med kjøpekraften til eieren. På den andre siden formue som bidrar til sysselsetting og verdiskaping, såkalt arbeidende kapital. Dette kan være sjarken til fiskeren i Mehamn, maskiner og varelager i den lille møbelbedriften i Sykkylven eller bygningsmassen til det familiedrevne hotellet i Stryn.
Allerede ved stortingsvalget i 2009 gikk KrF inn for å legge denne todelingen til grunn for innretningen av formuesskatten. Vi introduserte da en skattemodell der privat formue fortsatt skal beskattes, mens det skal gis fritak for formuesskatt på arbeidende kapital. Det skjedde etter dialog med Alliansen for norsk privat eierskap, bedre kjent som Skattealliansen. Dette en sammenslutning som omfatter store landsomfattende organisasjoner som NHO, Virke, Norges Bondelag og Norges Fiskarlag. Organisasjonene i sammenslutningen representerer om lag 110 000 bedrifter og 900 000 arbeidstakere. I tillegg til å påvise hvordan formuesskatten særlig er en belastning for de minste bedriftene, viste Skattealliansen til at formuesskatten favoriserer utenlandsk eierskap framfor norsk. Selskaper med utenlandske eiere ilegges nemlig ikke formuesskatt hvis de har eierskap i norske bedrifter, i motsetning til norske bedriftseiere. Det førte til at KrF lanserte sin todelte modell for formuesskatten som vi siden har holdt fast ved. Åtte år etter, i 2016, valgte også regjeringen Solberg å adoptere vår skattemodell. Den vil vi i KrF videreføre også i neste stortingsperiode, selv om Høyres landsmøte nylig vedtok noe annet.
I løpet av denne stortingsperioden har jeg hatt mange møter med bedriftsledere i småbedrifter over hele Norge. I samtaler om hva som kan gi bedre rammevilkår for bedriften, er kravet om videre nedskriving av formueskatt på arbeidende kapital det som nevnes oftest. De minste bedriftene er kjennetegnet ved at de er familieeide foretak med få ansatte, begrenset omsetning og beskjedent inntjeningspotensiale. Det oppleves som provoserende og uforståelig for eierne av slike bedrifter når de er nødt til å ta ut ekstra utbytte for å greie å betale formueskatt på varelager, maskiner og andre driftsmidler som skaper arbeidsplasser og verdier. Dette er midler som ellers kunne ha vært benyttet til investeringer for å øke produksjon og inntjening.
Slike bedrifter er svært viktige for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distrikts-Norge, og vi i KrF ønsker derfor å videreføre nedskrivingen av skatt på arbeidende kapital. I samtaler med eiere av småbedrifter møter jeg stor aksept for at det skal betales formueskatt for privat formue, mens formueskatt på den delen av formuen som bidrar til sysselsetting og verdiskaping oppleves som urettferdig. Dette er helt i tråd med den næringsvennlige skattepolitikken som vi i KrF ønsker å stå for. Vi har aldri vært et parti som lover store generelle skattelettelser, men vi mener at lettelser i bedriftsbeskatningen er et egnet virkemiddel som motkonjunkturtiltak og for å sikre videre vekst særlig for de minste bedriftene. Her tror vi at de som har skoene på, er de beste til å vurdere effekten av reduksjon i formueskatten på arbeidende kapital. Derimot stiller vi oss svært undrende til at venstresiden nå ser ut til å ville øke skattetrykket kraftig for bedriftene, midt i den verste krisen for norsk næringsliv i moderne tid.
Steinar Reiten
Stortingsrepresentant, KrF
Medlem i Stortingets næringskomite