De siste årene har debatten om norsk skattepolitikk, og særlig
skatteleggingen av privat eierskap, spisset seg markant. Den reelle debatten
om hva slags skattepolitikk som er fornuftig for å sikre verdiskaping og
arbeidsplasser i Norge, havner i skyggen av de store overskriftene om hvem
som flytter hvor. Responsen l venstresiden er gjerne at de norske
bedriftseierne «kan ta pengene sine og dra» eller til og med «ryke og reise».
Det er kun et land med enorme olje- og gassinntekter å støtte seg på som
kan tillate seg å leve godt med en slik politikk. En politikk som gjør at stadig
flere av landets bedrifter blir utenlandsk eiet, enten ved at eierne flytter ut av
landet eller selger bedriftene til utenlandske aktører.
Det er behov for å styrke det private norske eierskapet
To tredjedeler av alle norske bedrifter er privateide, og flertallet av disse er
familieeide. 1 av 3 i privat sektor jobber i en familieeid bedrift. Gjennom
generasjoner har de familieeide bedriftene vært en bærebjelke i samfunnet,
både lokalt og nasjonalt, med et betydelig bidrag l fellesskapet både med
inntekter, verdiskaping, sysselsetting og bidrag l lokalsamfunnet og
sivilsamfunnet. I mange lokalsamfunn er det gjerne en eller noen få
hjørnesteinsbedrifter. I stor grad er disse familieeide, med norske private
eiere.
Det norske private eierskapet har en rekke fordeler. Familieeide
bedrifter og store privateide bedrifter er gjerne en tydeligere del av
samfunnet de opererer i, og strekker seg gjerne litt lenger for å ivareta
sine ansatte, særlig i krevende tider. Det skal ikke mye fantasi l for å se
at eiere fra Fosnavåg føler en større forpliktelse til å ta vare på
arbeidsplassene, lokalsamfunnet, sivilsamfunnet i Fosnavåg, enn eiere
fra Shanghai.
Familieeide bedrifter har gjerne et lenger perspektiv på sine beslutninger, da
de handler i et generasjonsperspektiv Dette resulterer i økt verdiskaping og
innovasjon. I tillegg er det, i beredskapsøyemed, viktig å sikre at så mye som
mulig av den norske sysselsettingen og verdiskapingen er på norske hender.
Som følge av dette mener vi i KrF det er behov for å utarbeide en
handlingsplan for styrking av norsk privat eierskap. En slik handlingsplan må
særlig legge vekt på å styrke de familieeide bedriftene.
Formuesskatten på arbeidende kapital må fjernes
Den klart største konkurranse-ulempen for norsk eierskap er formuesskatten
på arbeidende kapital. Formuesskatten er en personlig skatt basert på
urealiserte verdier i en bedrift. En rekke eiere må ta ut utbytte av sine
bedrifter for å finansiere formuesskatten. Utbyttet utløser igjen
utbyttebeskatning, slik at den totale skatteregningen blir vesentlig høyere
enn formuesskatten alene. Hele denne skatteregningen gjør at norske eiere
påfører bedriftene sine større utgifter enn det en utenlandsk eier gjør.
Konsekvensene av dette er at flere norske familier, for å sikre en bærekraftig
drift av bedriften, enten selger den til utenlandske aktører eller flytter ut av
landet. Velger de å flytte ut av landet for å beholde bedriften i familien, blir de
hengt ut i avisene, påtar seg en stor personlig belastning, og blir møtt med
en kald skulder fra venstresiden. Velger de derimot å selge bedriften til et
utenlandsk oppkjøpsfond slipper de unna med en notis. Denne politikken og
retorikken er med på å svekke det norske eierskapet vesentlig, uten at det
tas en reell debatt om hvorvidt det er politikken og ikke bedriftseierne det er
noe galt med. Gründere og eiere av vekstselskaper føler seg presset ut av
landet, fordi de får formue-skatt basert på urealiserbare verdier.
Næringslivet etterspør ikke bedre konkurransebetingelser for norsk eierskap
enn utenlandske og statlige, de etterspør kun at norsk eierskap har de
samme konkurransebetingelsene. For å utlikne konkurranseforskjellene
mellom privateide, utenlandskeide og statlig eide selskaper ønsker KrF å
fjerne formuesskatten på arbeidende kapital.
Samtidig må det erkjennes at formuesskatten utgjør en vesentlig
skatteinngang for staten, som det er krevende å ta ut av ligningen uten at det
har konsekvenser for det offentlige tjenestetilbudet. I samråd med
næringslivet må derfor provenyet dekkes inn av en eiernøytral næringsskatt.
Det statlige eierskapet må reduseres
Staten eier om lag en tredjedel av verdiene på Oslo Børs. Grunnleggende i
den kristendemokratiske ideologien er tanken om at makt skal flyttes
nedover til laveste mulige hensiktsmessige nivå (subsidiaritetsprinsippet). I
dette må det også erkjennes at eierskap er makt. Derfor mener KrF at det
statlige eierskapet bør begrenses l et nødvendig og hensiktsmessig
minimum, og at det legges til rette for at en større del av befolkningen får
anledning og stimulans l å investere og eie i norske selskaper. På denne
måten spres makten i samfunnet.
I tillegg til maktkonsentrasjon, er det en rekke andre utfordringer med statlig
eierskap. Staten innehar flere ulike roller, som reguleringer, fastsetting av
rammeverk, tildeling av lisens og konsesjoner, og andre roller som setter
premisser for næringslivets rammeverk. Med staten på eiersiden i et marked
kan det bli frykt for upartiskhet i markedet, og bli mindre attraktivt å etablere
seg. Det er også utfordrende at staten i mindre grad enn private eiere kan
engasjere seg aktivt i driften av selskapet.
Det er også tilfeller der det er bra med statlig eierskap for å ivareta
samfunnsinteresser som ivaretakelse kritisk infrastruktur, begrensning av
virkningen av markedssvikt, sikre nasjonale sikkerhetsinteresser, eller ivareta
grunnleggende tjenestetilbud l befolkningen. KrF mener at staten
må begrense sitt eierskap l de selskapene der det er en særskilt og god
begrunnelse for å eie. Derfor mener KrF at staten bør selge seg ut av
selskaper der målet kun er høyest mulig avkastning over tid.
KrF vil: -At det skal utarbeides en handlingsplan for styrking av norsk privat
eierskap. -Fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Og at det statlige
eierskapet reduseres til et nødvendig minimum