Det handler om mennesker

Det var palmemandag. Jeg satt i bilen på vei for å hente mannen min Jan Frode, som jobbet i barnehagen. Han hadde ringt og sagt at han hadde så grasalt vondt i hodet. Og jeg måtte komme og hente ham med en gang. Ungene satt i baksetet. Sangen som gikk over radioen var den vi hørte: Tore Tang.

Jeg kommer til barnehagen og ser en mann komme gående mot bilen, og han går skjevt, og han er helt stiv i ryggen. Jeg visste med en gang at her var noe spinngalt. Han hadde fått en type hjerneblødning, trodde jeg, som jeg visste at 75 prosent døde momentant av, 20 prosent overlever med mén, og 5 prosent uten mén.

Nå er mannen min like god som før. Sønnen mener de må ha skrudd noen skruer feil da, for plutselig så likte han fotball, og det gjorde han ikke før. Men utover det er han helt som før. Men det jeg opplevde den dagen var at vi måtte til Bergen og operere mannen min. Jeg måtte få noen til og passe ungene, hente bilen, jeg hadde ingen pårørende som kunne hjelpe meg med ungene. De var i en alder fra 3 til 9 år. Det gjorde at jeg hadde en utfordring.

Jeg reiste til Bergen med Jan Frode. Da vi kom dit, var CT-maskinen i ustand. Som skulle vise hvilken åre som blødde. Hele den natta gikk jeg ut og inn av det rommet der han lå, i håp om at de skulle passe godt nok på ham. Det gjorde de ikke, og jeg husker de kom i kvart på fem-tida og sa: Nå mister vi mannen din.

Og jeg sa: Nei, det gjør dere ikke!

Jeg krangla meg til at de skulle sette en sprøyte i ryggen på Jan Frode, for hvis ikke kom jeg til å gjøre det selv. Så fikk de heller sette meg inn etterpå. Grunnen til at jeg sa det, var at jeg visste at hjernen kunne dø, og da kunne Jan Frode dø hvis ikke de gjorde det.

Han ble lagt på operasjonsbordet dagen etterpå, kl åtte om morgenen, og jeg så ingenting eller hørte ingenting før kl ti om kvelden.

Det å sitte på et rom helt alene – ikke en kaffekopp engang ble jeg tilbudt – gjorde at jeg satt og tenkte på: Er det noen som kan passe ungene hjemme som er i stand til å få en telefon om at far var død? Som kunne ta vare på ungene? Har jeg alt rett med tanke på forsikringer? Har jeg tatt i vare alt med tanke på huset?

Tankene kvernet i hodet mitt. Ti om kvelden kom telefonen, jeg kunne komme ned, og Jan Frode våknet. Og han kom seg etter hvert. Han var klar i hodet sitt, faktisk.

Jeg reiste hjem til Ålgård 16. mai. For å gjøre i stand til 17. mai. Og jeg husker ennå hvor imponert jeg var over folk som hadde stilt opp. Folk hadde bakt, folk hadde klippet hekken, folk hadde malt hus, folk hadde skiftet dekk på bilen. Og jeg husker da jeg var ferdig med å stryke fem bunadsskjorter, så snudde jeg meg og så ut av vinduet, og der ute, i plaskregnet, så jeg noen av naboene som lå på knær og plantet blomster i hagen. For de visste at blomster i hagen var så viktig for meg.

De brydde seg om hele meg og det som var viktig for meg.

Til og med banken hadde ringt og sagt at de bare ville trekke renter og ikke avdrag. Fordi de visste at vi hadde det krevende.

 

Det å ha et lokalsamfunn som bryr seg, er utrolig viktig for enkeltmennesker og for familier når livet blir vanskelig.

Takket være folka vi hadde rundt oss, vårt lokalsamfunn, så kom ut av dette med livet i behold.

Og det var en av grunnene til at jeg i 2003 faktisk ville engasjere meg i politikken, da spørsmålet kom.

Ikke fordi jeg var veldig engasjert i politikk, men fordi jeg ønsket å gi noe tilbake til lokalsamfunnet som hadde stilt opp for meg og for oss da livet var så vanskelig.

Jeg ville at flere enn oss skulle få oppleve at lokalsamfunnet bryr seg.

 

Jeg fikk tilbud om å engasjere meg i fire ulike partier i Gjesdal. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og KrF. Og jeg leste alle partiprogrammene, fra perm til perm. Det var mye som var skrevet, og mange ord jeg ikke forstod.

Men det som appellerte til meg med KrF var for det første at de hadde noen verdier som betydde mye for meg: Det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Menneskeverdet, der mennesket er like verdifullt fra mors liv til alderdommen. Og vi er mer enn det vi presterer.

Og i tillegg var det den godt likte ordføreren fra KrF som spurte meg.

På samme måte som lokalsamfunnet stilte opp for oss da krisen rammet, så så jeg at KrF er det partiet som bryr seg om enkeltmennesker. Et parti med politikk for hele livet – også når livet er vanskelig.

 

Jeg har tro på det som bor i hvert enkelt menneske. Som parti har vi tillit til det lokale initiativet.

Vi tror på godt naboskap.

Vi tror på dugnad.

Vi tror på en utstrakt hånd.

Akkurat sånn som jeg og min familie fikk kjenne på da Jan Frode var syk.

 Vi tror ikke samfunnet vårt er på sitt beste om det styres ovenfra. Vi tror det beste er at samfunnet bygges nedenfra.

 

Derfor vil vi legge til rette for et godt velferdssamfunn som verner om akkurat disse små fellesskapene.

 

At det betyr noe hvordan vi planlegger kommunene våre – og byggefeltene våre.

At det betyr noe at vi har gode skoler.

At det betyr noe at det er trygt å gå i sentrum.

 

KrF vil jobbe for et samfunn hvor vi bryr oss om hverandre, og hvor mennesker blir sett for den de er.

For vår politikk handler ikke om systemer – den handler om mennesker.

 

Likeverdsreform

Gode landsmøte,

I politikken snakker vi ofte varmt om inkluderingssamfunnet. Et samfunn hvor alle er like mye verdt og hvor alle skal inkluderes.

Likeverdige og likestilt. Det å ha de samme mulighetene som andre.

For mange er ikke dette virkeligheten. Derfor ble jeg så rasende da jeg i forrige uke leste om en blind dame som ble nektet å kjøre med en taxi fordi drosjesjåføren ikke ville ha førerhunden inn i bilen.

Hvordan i all verden skal blinde komme seg rundt da? De kan jo ikke akkurat sette seg i sin egen bil og kjøre? Sånne historier engasjerer og opprører meg. Vi kan ikke ha det sånn i Norge.

Familier og enkeltmennesker erfarer at de ikke passer inn i firkanten.

Mange kjemper en kamp for å bli forstått og for å få hjelpen de trenger for å få hverdagen til å gå rundt.

Mange får høre at de har spesielle behov. Men de har jo i virkeligheten ganske naturlige og vanlige behov.

De trenger å spise, dusje og gå på do. Det er ikke så spesielt, det. Men de trenger hjelp til de vanlige behovene. Derfor har KrF fått på plass likeverdsreformen.

 

For en tid tilbake fortalte TV2 om en mors opplevelse av å være i skiløypa med sønnen sin, Gustav:

 «Jeg fikk tilsnakk og sønnen min fikk uverdig kjeft, fordi han ikke kom seg raskt nok opp igjen etter fall i løypa, eller falt på feil sted. Folk tråkket over skiene hans, sparket unna staver og presset seg forbi»

 

Gustav er 9 år gammel. Han er veldig aktiv, og er tatt ut som talent i paraidretten på snowboard. Gustav har Cerebral parese.

Det er helt uakseptabelt at Gustav og mora hans måtte oppleve dette. Men det er realiteter. Og ikke bare for Gustav og mora.

 

Så mange som 1 av 3 mennesker med funksjonsnedsettelse har blitt utsatt for hatytringer.

Dette handler om holdninger. Holdninger som skaper avstand og gjør ting enda vanskeligere. Det skapes et «vi» og et «de».

Vi må stå sammen for et varmere samfunn. Vi har en stor jobb å gjøre for at inkluderingssamfunnet skal bli en realitet. Det finnes ikke et «vi» og et «de». I KrF-samfunnet finnes det bare «vi».

Og om barrierene er fysiske eller om de er usynlige – det er et politisk ansvar å bygge ned barrierene. Det er vårt ansvar, og det tar vi på alvor.

 

Vi må jobbe for et likeverdig og likestilt samfunn. Et samfunn hvor alle ønskes velkommen og hvor alle inkluderes som likeverdige i fellesskapet.

 KrF har fått på plass en likeverdsreform. Det handler om rett til veiledning, praktisk hjelp og avlastning. Det handler om folk.

 

Jeg traff tre av de menneskene i høst:

Det var Nathanael som har Downs syndrom og mammaen hans Anita.

Hun sa at det hadde vært til stor hjelp for dem å få snakke med andre foreldre i samme situasjon. Foreldre som hadde unger med Downs syndrom. Og det å få en rett til en koordinator som kunne legge ting til rette helt fra svangerskapet av. Det er utrolig viktig.

Så fikk jeg reise til Gjerstad, hjem til Hannah. Hannah falt av hesten og ble lam.     

Som får høre at fagfolkene på sykehuset sier at hun trenger brukerstyrt personlig assistent hele døgnet hele uka. Men som opplever at kommunen ikke gir henne BPA om natta. Er det å være likestilt?

BPA skal være likestilling, ikke helsehjelp. Og det skal være faglige kriterier, og ikke      kommuneøkonomien som avgjør hvor mange timer du skal ha. Og du skal kunne flytte og ha en trygghet for at du får den samme hjelpen uansett hvor du bor.

Og så  møtte vi John som mistet beinet som ung gutt.

De sa til ham at han kunne få en veldig god uføretrygd. Siden han var så ung. Har dere hørt sånt?

John var av en bedre kaliber, så han sa at «det vil jeg rett og slett ikke». Jeg vil arbeide. Og han har jobbet med roboter verden over.     

Han har hatt noen problemer med å må skru av foten i sikkerhetskontrollen,      men det bryr han seg ikke noe om. For det handler om tilrettelegging, og han har jobbet i full stilling til han var 63 år. Vi må sørge for at sånne      som John kan få bidra i arbeidslivet, med tilrettelegging og praktiske løsninger.

 

Det er disse menneskene, og mange andre i tilsvarende situasjoner det handler om når vi snakker likeverd.

Det handler om Nathanael, om Hannah og om John – og om mange, mange flere.

Det handler om å se enkeltmennesker og sørge for at alle faktisk opplever likeverd i praksis.

Systemet må passe til menneskene og ikke menneskene til systemet!

 

Vi VIL ha et samfunn der hvor alle ønskes velkommen, uavhengig av egenskaper og diagnoser. Et samfunn uten snevre normalitetsbegreper, men hvor raushet og mangfold går hånd i hånd.

 

Kampen mot sorteringssamfunnet er både reell og høyaktuell. KrF har i regjering satt foten ned for tidlig ultralyd til alle 

Vi sier nei til at staten skal finansiere undersøkelser hvor hovedhensikten er å lete etter diagnoser eller egenskaper som blant annet Downs syndrom.

Vi vil jobbe for et samfunn hvor det er plass til alle, og hvor vordende foreldre kan ha tillit til at de får den hjelpen de trenger når de trenger det.

 

Pleiepenger

Og så har jeg en gladnyhet!

Dere vet at KrF i flere år har kjempet hardt for en bedre pleiepengeordning. Ordningen for de heltene av noen foreldre som tar vare på sine egne alvorlig sjuke barn.

Med denne regjeringen er det flere foreldre som har fått pleiepenger enn tidligere. KrF sikret at pleiepengene fortsatt skulle tilsvare 100 prosent av lønn, og at det ikke skal være tidsbegrensning.

Og i fjor gjenstod graderingsreglene.

 

Noen foreldre kan ikke være i jobb fordi de for eksempel har tilsyn med barn om natten og derfor må hvile på dagen. Det er urimelig at disse skal bli trukket i pleiepenger fordi andre pleier barnet deres mens foreldrene hviler.

Vi stemte for å endre graderingsreglene for disse foreldrene slik at de ikke blir trukket på denne måten.

Pleiepengene har vært en utrolig viktig sak for KrF i lang tid. Men enda viktigere har saken vært for de foreldrene som tar seg av sine egne sjuke barn. For det handler om folk, dette også.

Og nå kan jeg fortelle dere: I revidert nasjonalbudsjett kommer det midler til dette fra 1. juli. Nå endrer vi også disse graderingsreglene i pleiepengene!

Med KrF i Stortinget vedtok vi det. Med KrF i regjering skjer det!

 

Valgfrihet for familiene

Det å bli foreldre er livsforandrende.

Det er en følelsesmessig berg- og dalbane.

Man vet ikke opp eller ned på verken babyen eller seg selv. Dagene kan kjennes som tåke og livet kan kjennes ut som et eneste langt døgn som aldri tar slutt.

I hvert fall kan det være sånn for mange. Jeg har fire sånne unger, så jeg vet hva jeg snakker om.

Den første tiden er derfor ekstra sårbar, og det er derfor viktig med et godt støtteapparat.

Familiene vet best selv hva akkurat deres familie trenger. Og det er viktig at vi gir familiene frihet til å organisere sin hverdag og sitt liv slik de ønsker det.

Den siste tiden har vi sett et stort engasjement mot at alle familier skal presses inn i samme mal.

 

Mødre og fedre over hele landet og med ulik bakgrunn og politisk ståsted sier nei takk til økt statlig overstyring av hvordan familien skal fordele permisjonen sin.

De ønsker å bestemme mer selv, og det forstår jeg godt. Det er signaler som vi i KrF merker oss.

KrF var det eneste partiet som i Stortinget stemte mot dagens tredeling av permisjonen.

De andre partiene, fra ytterst til venstre til ytterst til høyre, er på kollisjonskurs med familiene her.

Det ligger an til at vi skal diskutere foreldrepermisjon på dette landsmøtet. Det blir en spennende debatt som jeg ser veldig fram til.

 

Med KrF i regjering skal familiene få økt valgfrihet, og gode rammer.

Første bevis på det kom 29. mars i år da barnetrygden økte for første gang på 23 år!

Den yngste datteren min er sykepleierstudent nå! Og barnetrygden har ikke vært økt siden jeg fikk henne. Det er jo helt sprøtt. Men nå får KrF det til!

Og den skal økes enda mer også. Dette er med på å gi alle familier økt økonomisk fleksibilitet, og ikke minst er det viktig for å gi de familiene som har minst et bedre utgangspunkt og forebygge barnefattigdom. 

 

For familier er forskjellige, unger er forskjellige. Alle skal ikke passes inn i samme mal.

Det handler om mennesker. Og mennesker er forskjellige.

KrF vil styrke familiene, og ikke styre dem!

 

Syria-barna

Gode landsmøte, KrF setter alltid ungene først.

Og unger er unger uansett hvem som er foreldrene deres.

Det gjelder selvsagt også for barna av norske IS-krigere eller mødre.

 

Disse ungene er ikke IS-unger – de er våre unger, og KrF har hele veien ment at det er vårt ansvar og plikt å hjelpe dem.

Dessverre er det ingen enkel løsning på dette, og det er mange utfordringer og dilemmaer som må løses. Jeg er glad for at statsministeren også er tydelig på dette, og at vi skal gjøre det vi kan for å hente barna hjem.

Nå skal de mest sårbare prioriteres sånn at de barna som er helt alene og foreldreløse kan hjelpes først. 

 

Og så vil jeg si at vi må heller ikke glemme de ungene som ikke er norske.

Vi er nødt til å stille opp med humanitær hjelp og bruke bistandsmidler på å hjelpe unger som er i nød og som er på flukt i Syria eller nærområdene.

Det er også et ansvar vi må ta, for de ungene som ikke er norske.

La det ikke være tvil om at det jobbes med løsninger for de norske ungene i eller rundt Syria.

Og la det ikke være tvil om at KrF alltid vil sette barna først, og vil ta ansvar for disse ungene.

 

Eldre

Familien er ikke bare småbarnsfamilier.

Familien er også de eldre i samfunnet vårt.

Man slutter jo ikke å være familie om man får voksne barn og barnebarn.

 

Og man slutter jo heller ikke å være medmenneske.

Selv om man slutter å jobbe, så slutter man jo ikke å fungere! Det har i hvert fall ikke jeg tenkt å gjøre.

 

Kan vi koble generasjonene sammen? Det bygger varmere samfunn, tenker jeg.

I Agder, og også på noen skoler her i Stavanger vet jeg, har de et prosjekt som de kaller for Lyttevenn. Hva er det?

 

Jo, det er så enkelt som at unger i barneskolen skal lære å lese. Da trenger de noen å lese høyt for.

Og i stedet for at læreren må høre på alle etter tur, så kommer det noen eldre innom skolen og hører på barna lese.

De lytter.

De gir hjelp og støtte.

Og de skaper kontakt mellom mennesker. Mellom unger og eldre.

 

Mange unger har ikke besteforeldre i nærheten.

Da gjør det godt å bli kjent med andre eldre, tenker jeg. Og de eldre får bli kjent med ungene.

Det møtet mellom mennesker, det gir livskvalitet både for unge og eldre, og for hele familier.

 

Det er bare ett konkret eksempel på hvordan eldre kan bidra hvis vi lokalt legger til rette for det.

Her har vi store muligheter rundt om i kommunene som hver og en av oss kommer fra.

 

Eldre er en kjemperessurs i samfunnet vårt.

Og vi må legge til rette for at de kan bidra positivt med alt det de kan.

Det de har erfart og det de har lært – det kan de lære videre.

 

Og de eldre som har behov for omsorgstjenester, de skal få det. Trygge hjemmetjenester, trygge sykehjem.

Med gode aktiviteter. Der også åndelige behov blir dekka.

Og der de eldre får god og næringsrik mat. Mat som ser god ut, smaker godt, lukter godt og inneholder næringsstoffene de eldre trenger.

 

Som matminister har jeg fått være på besøk på sykehjemmet i Selje i Nordfjord. Hos KrF-ordfører Stein Robert Osdal.

Fantastisk å se hvordan kokkene på det sykehjemmet jobbet for å skape gode måltidsøyeblikk for de eldre.

Det gir livskvalitet i hverdagen. Det var som å gå på restaurant, folkens!

 

Mange eldre opplever en hverdag preget av ensomhet.

De har kanskje mistet ektefelle, venner, de er ikke i jobb lenger og har færre relasjoner.

Dette er en utfordring som offentlig sektor, ideell sektor og den enkeltes familie og nettverk må løse sammen.

 

Vi i KrF, vi ønsker å invitere alle til en felles innsats for å bekjempe ensomhet i samfunnet.

 

Er det noen som er godt rustet til å finne de gode lokale løsningene i kommunene til beste for de eldre, så er det dere som KrF-ere.

 

Det er en jobb vi skal gå inn i med glød og pågangsmot!

Dette også handler om mennesker!

 

 

Levende lokalsamfunn over hele landet

Jeg skal tilstå en ting: Jeg synes det er fantastisk spennende å være landbruks- og matminister.

Det er mange grunner til det.

Men blant annet får jeg lov til å reise rundt i landet og se hvordan jordbruket bidrar til levende lokalsamfunn i hele landet. Skogbruk og fiskeri gjør det samme.

Og jeg får se hvor viktig distriktene er for Norge.

 

Vi har et ansvar for å bruke de flotte ressursene vi har fått på en god måte.

Bruke og ikke forbruke.

På en bærekraftig måte, og i hele landet.

Dette handler om forvalteransvaret vårt.

 

Ringvirkningene av det norske landbruket er store!

Landbruket og matindustrien er faktisk den største fastlandsnæringen i Norge.

 

For det første produserer norske bønder fantastisk mat med høy kvalitet som vi kan spise.

Med lav bruk av antibiotika og lav bruk av sprøytemidler.

 

For det andre er det titusenvis av folk som jobber med å lage gode produkter av råvarene fra landbruket. Det skaper arbeidsplasser.

 

Og for det tredje: Hvis ikke vi har dyr på beite rundt omkring i landet vårt, da gror landet vårt igjen.

Jeg har snakket med mange folk i reiselivet på Vestlandet og andre steder, som sier: Vi trenger kulturlandskapet!

 

Turistene som kommer til oss, de vil ikke se fjorder med gjengrodd busk og kratt overalt.

De vil se aktivt landbruk, med kyr og geiter og sauer som går og beiter oppe i fjellsidene.

 

Og de vil spise lokalmat på hotellet, fra gårder de har seilt forbi tidligere på dagen.

Et aktivt distriktslandbruk er viktig for reiselivet, restauranter, hoteller og for folk flest.

 

Dere som hører på nå og er bønder kan være stolte, for dere har en av de aller viktigste jobbene i Norge! 

Det finnes reelle utfordringer i distriktene. De kan vi ikke skyve under teppet.

 

Da jeg var i Gloppen for noen uker siden, kjørte vi på en fylkesvei som er kåret til Norges nest verste vei. På samferdsel er det satset mye, men vi må også gjøre mer framover.

Men selv om det er noen utfordringer vi må jobbe mer med, så vil jeg samtidig si at det finnes også fantastiske muligheter. Ute i distriktene. Som vi kan ta i bruk!

 

Som Moelven i Ringsaker som bygger svære elementer til veibruer av norsk treverk!

De ser verdien av den norske skogen.

Og de bidrar i det grønne skiftet gjennom økt bruk av norske trær i byggematerialer.

 

Som Brødrene Aa i Hyen.

Innerst i en fjord på Vestlandet, der ingen skulle tru at nokon kunne drive bedrift.

Der bygger de topp moderne miljøvennlige hurtigbåter både til Nordland fylkeskommune og til Kina og mange andre steder! Lokale engasjerte bedriftseiere som satser.

 

Og så må ting henge sammen.

Brødrene Aa sa tydelig da jeg besøkte dem at de trenger gode barnehager og skoler i nærheten for å få fagfolk til å bosette seg i bygda.

Hvis kona skal jobbe på verftet, må mannen også ha en arbeidsplass.

 

KrF er opptatt av å flytte ut og etablere nye statlige arbeidsplasser rundt i landet. Alt trenger ikke ligge i Oslo-gryta.

 

Tallene viser at den regjeringen som KrF nå er en del av, har flyttet ut eller etablert over 800 statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-området så langt.

 

Dette vil vi jobbe videre med. Det gir viktige kompetansearbeidsplasser i Distrikts-Norge!

Det skal være mulig å leve gode liv i distriktene.

Da er gode og likeverdige offentlige tjenester viktig.

Vi trenger vekst og verdiskaping.

 

KrF er familiepartiet.

Vi støtter familiebedriftene.

Lokalt eierskap av bedrifter er positivt.

Familiebedriftene bidrar til lokal forankring og generasjonsperspektiv – ikke bare kortsiktig profitt.

 

Familiebedrifter spesielt betyr utrolig mye for lokalsamfunn fordi de bidrar på andre måter.

De spytter penger tilbake igjen til lokalsamfunn.

Til å bygge gang- og sykkelstier.

Til å bygge idrettshaller.

Og til å være med og bidra til å bygge samfunnet.

 

KrF verdsetter bedrifter som gir mer tilbake enn de tar.

 

Verdiskaping handler om mer enn penger for oss i KrF.

Det handler om trygghet, om fellesskap, om å ha noe meningsfylt å gå til. Det handler om mennesker.

 

Det handler også om våre kristne verdier. Om røttene i samfunnet vårt.

Da Hans Nielsen Hauge gikk rundt i landet og startet bedrifter, gjorde han det for å bli rik? For å tjene mest mulig penger?

Nei. Han gjorde det for å tjene medmenneskene rundt seg.

 

Han mente at alle hadde noen skaperevner.

Alle hadde noe å bidra med.

Alle skulle bli inkludert. Ingen skulle etterlates utenfor!

 

Når vi i KrF er stolte av arven etter Hans Nielsen Hauge, så er ikke det fordi det er en fiks idé vi har fått for oss.

Nei, vi er stolte over en tradisjon der engasjerte mennesker kombinerte næringsliv med samfunnsbygging.

Det er en viktig del av vår kristne kulturarv.

 

Jeg har lyst til å fortelle om en som het Ole Nilsen fra Gjesdal. Han vokste opp i Hjelmeland, ble konfirmert, og mor og far sa: «Reis ut og tjen penger.» Han lærte først å farge garn i Stavanger. Så reiste han østover og møtte Hans Nielsen Hauge. Han ble radikalt omvendt, og han ble påvirket av de verdiene Hauge stod for. Han giftet seg og reiste tilbake til Rogaland. En dag kom han til Ålgård. Kjøpte elva midt i Ålgård sentrum og bygde et svært veveri. Det ble Rogalands største arbeidsplass på den tida. Det gjorde at det kom 600 damer til bygda på en gang som skulle jobbe på veveriet. I sin tur gjorde det at det i kirkebøkene dukket opp mange barn som det stod «uekte» bak. De var født utenfor ekteskap.

Ole Nilsen sa at de ungene var like ekte som alle andre unger. Han sa at Gjesdal trengte unger, og han ga kvinnene ekstra penger til jul og sommer hvis de bar fram barna. Han bygde også en skole til disse ungene, for de hadde like stor rett på skolegang som andre unger. Han bygde turnhall, han bygde kirke, han bygde leiligheter til arbeiderne, og han bodde sammen med arbeiderne sine.

Dette er næringsliv.

Dette er samfunnsbygging.

Dette handler om mennesker.

Dette handler om de gode verdiene, folkens!

 

KrF trengs i lokalsamfunnene

Jeg ble født som nummer to i søskenflokken, og jeg hadde en mor som var alvorlig psykisk syk. Det kunne gå uker uten at hun snakket til oss ungene. Jeg trodde det var min feil. Jeg følte jeg måtte klare meg selv, jeg solgte aviser før jeg begynte på skolen, og jeg jobbet i butikk.

Men det var ei dame. Hun var ikke spesielt stilig, vil jeg si. Hun gikk alltid to skritt bak David, mannen sin. Hun het Ingeborg. Hun bodde i et gammelt lite hus rett over butikken der jeg jobbet. Hun hadde ikke TV-spill eller fancy møbler. Men hun hadde jødekaker og sitronbrus og en sofa. Og hun så lille Olaug. Hun forklarte meg mye som jeg ikke forstod.

Hun forklarte blant annet at det ikke var min feil at mor ikke snakket med oss, men at mor var syk. Ingeborg forklarte meg om bibelhistorier jeg synes var vanskelig å forstå. Og Ingeborg sa at jeg måtte ta utdanning. Det mente mor og far at ikke var nødvendig. Jeg tok videregående skole som første jente hjemme.

 

Ingeborg la armen rundt en jente som lett kunne falt utenfor. For jeg var sint mange ganger. Sint på mor, sint på far, og sint for at ingen så meg.

Jeg kunne tatt feil valg hvis ikke Ingeborg hadde vært der.

 

Samfunnet må bygges nedenfra.

Over 4 000 KrF-ere, hvorav 500 KrFU-ere, står på lister over hele landet, og er klare for å bygge sine gode lokalsamfunn i kommuner og fylker.

Lokalsamfunn med mange Ingeborg-er.

 

Jeg er så overbevist om at norske lokalsamfunn trenger KrFs politikk.

At de trenger de kristne verdiene.

At de trenger politikere som ser enkeltmenneskene og som bryr seg.

Og som legger armen rundt slik som Ingeborg gjorde, i stedet for å bruke pekefingeren.

Som hjelper folk til å ta gode valg.

 

Hvis noen spør meg: Hva spiller det egentlig for rolle om KrF kommer inn i kommunestyret eller ikke?

Vet dere, det betyr en hel del, faktisk.

Fordi KrF har en politikk for enkeltmennesker.

 

Den røde tråden gjennom KrFs politikk er nettopp dette – at den skal endre ting til det bedre for folk.

 

Uansett om vi snakker om helsepolitikk, skolepolitikk eller næringspolitikk så er dette det som er vårt mål – og vi ser at det nytter.

Vi ser at folk får det bedre når KrF inntar po sisjoner.

Ikke fordi vi som er her er så viktige – men fordi vår politikk handler om mennesker, ikke systemer.

 

Vi i KrF vil bygge samfunn der mennesker tar ansvar for hverandre.

Og der vi bryr oss om hverandre.

Slik som lokalsamfunnet mitt brydde seg om Jan Frode og meg og våre fire unger.

Slik som Ingeborg gjorde for meg som liten jente.

 

Og da tenker jeg at norske lokalsamfunn trenger politikere som ser.

Politikere som hører.

Politikere som handler.

Politikere som forstår.

 

Kort sagt: Norske lokalsamfunn trenger et KrF som bryr seg!