Kjære Landsstyre,
Den russiske angrepskrigen mot Ukraina utgjør et dystert bakteppe også for dette møtet.
Vi opplever den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjon i Europa siden andre verdenskrig. Forsvaret har skjerpet beredskapsnivået. I Ukraina utsettes befolkningen daglig for grove brudd på krigens folkerett fra de russiske styrkene. Og globalt skaper krigen økonomisk uro og en sultkrise av ufattelige dimensjoner.
Imøte med krig, brutalitet og urettferdighet har kristendemokratiets svar alltid vært – og vil alltid være – å slå ring om menneskeverdet, forsvare grunnleggende menneskerettigheter og fremme nestekjærlighet og solidaritet.
Derfor reagerer KrF så sterkt på det bistandsbudsjettet regjeringen la fram for noen uker siden. Regjeringen sier det er ansvarlig. Sannheten er at å kutte i bistand i den situasjonen verden står i nå er dypt uansvarlig.
Tross at absolutt ingen tidligere norsk regjering har forvaltet så enorme inntekter som nå – så har ingen norsk regjering siden 1970 tallet foreslått en lavere bistandsandel enn det Støre gjør nå.
Støre-regjeringen kutter bistanden fra 1 prosent, til 0,75 prosent av BNI.
Det skjer samtidig som verden står overfor flere og dypere kriser enn på lenge.
Hvert fjerde sekund dør et menneske på grunn av sult. For første gang er over hundre millioner mennesker på flukt i verden. Klimakrisen river vekk livsgrunnlaget for millioner av mennesker. Og vi har en læringskrise der 9 av 10 barn i Afrika sør for Sahara ikke kan lese selv den enkleste setning.
I denne situasjonen kutter regjeringen over en milliard kroner i utdanningsbistanden. Det, kjære landsstyre, handler ikke om tall i et budsjett. Det handler om barns framtid, drømmer og muligheter. Bare dette kuttet alene innebærer at 1,2 millioner barn ikke får muligheten til å gå på skole.
Det er sjokkerende usolidarisk politikk. Og det er ikke bare KrF som reagerer. Internasjonal presse reagerer. FNs generalsekretær reagerer. Hjelpeorganisasjonene reagerer. Jeg håper også SV reagerer kraftig.
Norge har pengene. Bistand påvirker ikke inflasjonen her hjemme. Behovene er åpenbare. Og solide, effektive organisasjoner står klare for å sette pengene i arbeid.
Det siste vi trenger nå er et SV som puser med regjeringen i forhandlingene om bistandsbudsjettet. Nei, vis muskler, Lysbakken!
Kjære landsstyre,
La meg fortelle om Cathinka, som er et viktig forbilde for meg som sykepleier.
Cathinka vokste opp på midten av 1800-tallet. Da hun var 15, døde moren. Som eldste jente måtte hun ta et stort omsorgsansvar hjemme. Samtidig var hun også aktiv i menigheten. Hun viste stor omsorg for de mest utsatte og sårbare, de fattige og syke – og hun begynte etter hvert et omfattende hjelpearbeid gjennom Kirka.
Arbeidet gav mersmak, og Cathinka ville lære mer. I midten av 20-årene reiste hun derfor til Tyskland for å utdanne seg til diakonisse. Vel hjemme igjen i Norge, ble hun leder – eller diakonisse som det het – for en helt ny diakonisseanstalt i Christiania. Det ble begynnelsen på den moderne sykepleien her i landet.
Diakonisseanstalten ble nemlig den første sykepleierskolen i Norge. Og under Cathinkas ledelse økte antallet søstre fra en – hun selv – til over 500. Cathinka Guldberg selv ble kalt «Mor Guldberg». Hun ble også norsk sykepleies mor.
Mor Guldberg tok sosialt ansvar. Hun var en pioner. Hun bygde opp en tjeneste som er helt grunnleggende i dagens Norge.
Hennes historie er også historien om norske velferdstjenester. De er bygd opp nedenfra – av ideelle grundere, av kirke og diakoni eller av andre frivillige og ideelle organisasjoner.
Ideelle har gått foran, sett behov og møtt dem, før statlige tilbud ble etablert. Modum bad har gått foran i behandling av psykiske lidelser, Sanitetskvinnene på kvinnehelse, Blå Kors når det gjelder hjelp til rusavhengige. Listen er lang.
Dagens regjering reserverer ord som felleskap og fellesskapsløsninger til offentlige løsninger. Det er for snevert. Det er et samfunnssyn jeg ikke deler.
For en kristendemokrat er det også en fellesskapsløsning når Røde Kors ryker ut, søker, og redder liv hver eneste vinter. Det er en fellesskapsløsning når velforeningen bygger en lekeplass på dugnad. Og det er en fellesskaps-løsning når en familie sammen skaper et trygt oppvekstmiljø for et barn.
Samfunnet bygges ikke av staten. Samfunnet bygges av folk. Og samfunnet bygges best nedenfra. Velferdsstaten er ikke samfunnet. Velferdsstatens jobb er å bygge stillaser rundt det som er faktisk er samfunnet: familiene, nabolag, frivilligheten, og lokale bedrifter.
Velferdsstaten er også et sikkerhetsnett. Men, dette nettet kav være ganske så grovmasket. Det har store hull. Heldigvis er det ofte slik at når en av oss faller gjennom, så er det noen som har lagt en stor, tjukk madrass der for å fange oss opp: Det er de ideelle og frivillige kreftene.
Derfor blir jeg så eitranes når regjeringen nå kutter til flotte organisasjoner, som gjør en uvurderlig innsats for å hjelpe de mest utsatte og sårbare blant oss. Som ildsjelene i Blå Kors, Frelsesarmeen, Evangeliesenteret og Kirkens SOS
Akkurat nå står disse organisasjonane i fare for å miste viktig kompetanse, fordi de ikke aner om de får støtte til neste år.
Andre igjen satser for fullt, men vil slett ikke få noen støtte – for regjeringen dropper ikke bare øremerkingen – de kutter også kraftig i de søkbare midlene.
Denne uken har jeg vært hos Gatehospitalet her i Oslo, Frelsesarmeens helsehjelptilbud for folk som sliter med rus og psykiatriske utfordringer. Ofte er disse medmenneskene så langt nede at det offentlige ikke vet hvordan de skal håndtere dem. Det er de som bor på gaten, som har så infiserte sår at det har gått mark i dem, som er psykotiske eller ruset. Mennesker som virkelig trenger hjelp, men som sviktes av det offentlige.
De ansatte på Gatehospitalet svikter ikke. De har erfaring i å hjelpe. De vet at folk ikke passer inn i formen – i firkanten.
Linn, en av sykepleierne, sa det så nydelig: –“Dette er folk som ofte blir omtalt som de svakeste blant oss. Men jeg mener det er motsatt. De er de sterkeste. De passer ikke inn i noen bås og de har hatt det beintøft. Tenk alt de klarer å overleve – attpåtil med humor og humør i behold!”
Hun har jo så rett! Men de trenger folk som Linn. De trenger tilbud som Gatehospitalet.
Vet dere, Helseminister Kjerkhol var på besøk på Gatehospitalet noen dager før meg. Da hun fikk spørsmål om kutt i pengestøtten hadde hun forklart at det skyldtes dyrtid og trange budsjetter.
Ja, Kjerkhol, Det er trangt om dagen. Men, å kutte til de som hjelper de aller, aller mest sårbare. Det begriper jeg ikke. Det går ikke an å ta fra de som har minst for at staten skal spare penger. Det går ikke an å ta helsehjelp fra den nedkjørte rusavhengige, for å bremse inflasjonen … Det går bare ikke an.
Jeg fikk også lov til å komme på besøk til Kirkens SOS denne uka.
«Jeg tror ikke jeg orker mer». «Det er for mørkt». «Jeg føler meg ensom».
Det er ord fra eldre mennesker som ringer inn til Kirkens SOS. Jeg begynner nesten å gråte bare jeg tenker på det.
Og det er ikke bare noen få. Kirkens SOS sier at de blir ringt ned av eldre mennesker som ikke synes de har noe å leve for lengre – og de har ikke sjans til å hjelpe alle som ringer. Bare forrige uke alene var det 3000 … 3000 telefoner som de ikke fikk svart.
De har ikke mange nok folk til å hjelpe alle de som trenger det. Det går virkelig innpå meg.
Ikke nok med at regjeringen ikke vil gi økt støtte til denne tjenesten.
Nei, de kutter de midlene som allerede var avsatt til dette.
Og så topper de hele med å fjerne pengene for å bekjempe ensomhet blant eldre som vi la inn i regjering.
De mener problemet er løst nå når pandemien er over. Det er rystende!
Regjeringen gir altså mindre til de som har minst fra før. De struper de ideelle kreftene og de presenterer et snevert syn på felleskap.
En slik politikk svekker samholdet i samfunnet. Det er polariserende. Det er et brudd med den norske modellen.
Det samme gjelder kunnskapsministerens smålige angrep på friskolene.
En kunnskapsminister skal være kunnskapsminister for alle elever. Brenna er ikke det når hun snakker ned og gjør livet vanskeligere for de som går på en friskole. Og når hun inviteres til selv å møte skolene, så nekter hun å stille opp.
Regjeringen kutter 40 millioner til friskolene. Det er ikke mye i et statsbudsjett, men katastrofalt for skolene.
Resultatet er dyrere skolepenger. Det betyr igjen at foreldreretten – som er del av FNs menneskerettighetserklæring – i større grad blir avhengig av foreldrenes lommebok. Er det virkelig det Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker?
Tillegget for å drive musikkopplæring på Kongshaug Musikkgymnas, KVS i Vennesla og lignende skoler fjernes også. Det betyr et kutt på nesten 20 prosent. Ja, det kan i verste fall bety nedleggelse.
Det var Stoltenberg som så at et slikt tilskudd var nødvendig for at disse skolene kunne fortsette å dyrke fram musikalske talenter. Brenna går nå bort fra Stoltenbergs konstruktive linje. Hun radikaliserer Arbeiderpartiets skolepolitikk: Alt som ikke er offentlig skal kuttes … At Arbeiderpartiet har fått Senterpartiet med på denne politikken er enda mer uforståelig.
Vi ser linjen helt tydelig i budsjettet: Bibelskolene kuttes, kristne friskoler kuttes og frivillige organisasjoner og ideelle tilbud som er bygd på kristen grunn kuttes. Det er ikke tilfeldig. KrF har vært garantisten for disse aktørenes plass i mangfoldet. Det vil KrF fortsatt være. Men, vi trenger større styrke. Derfor er det så viktig at de som er opptatt av at dette mangfoldet skal blomstre stemmer fram et sterkere KrF. Det tror jeg flere og flere innser.
Jeg har reist rundt i landet nesten uten stopp de siste ukene. Snakket med folk, og lyttet. Det er ingen tvil om at mange nå sliter med å få økonomien til å gå rundt.
Matprisen skyter i været. Det koster skjorta å fylle tanken på bilen. Strømprisene rammer fortsatt hardt. Og nå kryper også renta oppover.
Ingen, absolutt ingen av de jeg snakker med kjenner seg igjen i Finansministerens regnestykke, som viste at norske familier kommer godt ut av det økonomisk.
Undersøkelser viser det samme: Over 400 000 husholdninger sliter økonomisk. De som hjelper, forteller at matkøene er rekordlange. Også folk med helt vanlige inntekter, trenger nå mathjelp.
Det får meg jo til å lure: Skjønner ikke regjeringen alvoret?
Det er 300 meter i luftlinje mellom regjeringens kontorer og Frelsesarmeen i Oslo. Kjære Jonas og Trygve, jeg vet dere er opptatte mennesker, men med så kort avstand bør dere kunne klare å gjøre et besøk for å se realitetene.
Det skulle være vanlige folks tur. Nå venter vanlige folk på sin tur … i matkøen.
KrF står for et Norge man kan stole på. Da må politikere klare å ta kraftfulle grep når vi står i ekstremsituasjoner som vi gjør nå. Regjeringens statsbudsjett gjør ikke det.
Neste uke vil KRF legge fram vårt alternative budsjett. Jeg kan ikke love dere mange spennende nye prosjekt. Nei, det blir et stramt budsjett, med kutt som smerter. Men jeg kan love at vi skal stille opp for folk og familier som nå sliter med å få endene til å møtes.
Det betyr en kraftfull, effektiv og rettferdig strømstøtte.
Staten må rett og slett gi tilbake mer av de vanvittige ekstrainntektene de ekstreme strømpriser har gitt. Det må til for at frivillige, kirkene, bøndene, nærbutikker og annet næringsliv skal klare seg gjennom krisen.
Et annet hovedgrep er økt barnetrygd. Fordi vi VET det funger.
KrF økte barnetrygden med 8200 kr i forrige periode.
Hvert eneste år Senterpartiet og Arbeiderpartiet har styrt sammen i dette tusenåret har de hatt mulighet til å øke barnetrygden.
Hvert eneste år har de i stedet kuttet reelt i barnetrygden.
Det gjør de også i år. Manglende prisjustering innebærer over en halv milliard kroner i reelle kutt for norske familier.
Det gjør regjeringen til tross for at ferske erfaringer og tall fra SSB viser at KrFs styrking av barnetrygden, stanset økningen av lavinntektsfamilier. Nå er jeg redd den gode trenden snur og at flere barn vil vokse opp i fattigdom.
Ja, det er virkelig et trangt budsjett. Ja, det må prioriteres. Men slik KrF ser det har vi ikke råd å la være å prioritere barna – og særlig de yngste barna. Det er den beste investeringen vi som samfunn kan gjøre.
Derfor kommer vi i vårt alternative budsjett til å prioritere en økning i barnetrygden med over 2 og en halv milliard kroner.
2000 kroner i måneden for barn under 6 år. 1250 kroner for barn fra 6 til 18 år – kombinert med fritidskortet.
Det er en viktig prioritering og det er en riktig investering. KRF mener alvor i kampen mot barnefattigdom!
Gode dere,
«Man må ha Hornmusikk i brystkassen» brukte tidligere statsminister Jan P Syse å si når han ville ha opp entusiasmen for den gode sak.
Vi har en god sak. og jeg overbevist om at veien til ny vekst først og fremst handler om å fokusere på de sakene som får KrF hjertet til å pumpe hardere.
Det sosiale hjertet i partiet. Fokuset på barna og familiene. Viljen til å gi rom for de nære felleskapene. Å slippe til de ideelle og frivillige kreftene som bygger samfunnet nedenfra. Et velferdssamfunn som er til å stole på. Ansvaret for å forvalte klima og miljø bedre. Det er noe av det som får KrF hjertet mitt til å juble.
Vi tilhører en politisk bevegelse som har formet Vest-Europa kanskje mer enn noen annen, Kristendemokratiet. Når de totalitære ideologiene hadde vist sitt sanne ansikt på 30 og 40 tallet, vokste det fram en samling rundt et demokrati bygget på et kristent menneskesyn og noen grunnleggende kristne verdier … I dag trenger vi en ny samling rundt disse verdiene – i Europa og i Norge.
Det er klart at det er plass til et slikt verdiparti i Norge.
Et verdiparti med Hornmusikk i brystkassen!