I 1997 ble det satt i gang et stort eksperiment i den norske skolen, seksåringene våre begynte på skolen. Siden den tid har det ikke vært foretatt noen evaluering av om vi oppnådde det vi ønsket. KrF har endelig fått gjennomslag for en evaluering av seksårsreformen.
Jeg mener det er et åpenbart behov for mer kunnskap om hvordan seksåringen har det i skolen og sammenhenger mellom tidligere skolestart og utfordringene norske elever har.
Vi trenger noen tydelige endringer i skolens innhold og metoder for å gjøre skolestarten bedre for de yngste barna våre. Vi kan ikke fortsette å se på at de minste barna våre må gå på en skole som aldri ble tilpasset dem. Vi trenger en ny læreplan som ivaretar seksåringen bedre, der det er mer lek i skolehverdagen og mindre trykk på testing og kartlegging de første årene.
En ny NAV-studie viser sammenheng mellom når barnet er født på året og om de mottar hjelpestønad fra NAV senere i livet. Det pekes videre på at ADHD-diagnoser utgjør store deler av denne gruppen. Kan det være slik at vi har et skolesystem i dag som er så lite tilpasset de minste barna at systemet siden 1997 har skapt en ny samfunnsutfordring? Ut fra rapporten ser vi at barna født sent på året, som er fem år når de setter seg på skolebenken, har mer utfordringer med å sitte i ro som mottaker av leseundervisning og tallforståelse.
Store endringer har skjedd i norsk skole siden reformen ble innført, og den har enda ikke blitt evaluert. Det er behov for å utrede konsekvensene, og det er behov for å gjøre noen endringer. Første klasse skulle bli et lekeår da seksårsreformen kom, i stedet har seksåringene fått en skole som aldri ble tilpasset dem.
Vi har barn som ikke er skoleklare, og vi har lærere som mener at seksårsreformen har sviktet barna. Læring handler om trygghet, det handler om mestring og det handler om troen på at du kan. Vi må tilbake til intensjonen med seksårsreformen, nemlig at vi skulle ta med kunnskapen barnehagepedagogikken har om små barns læring og utvikling inn i skolen. I dag har dette helt forsvunnet og skolesystemets premisser legges til grunn også for seksåringene.
OECD har uttalt at de yngste barna lærer best gjennom lek og berømmer norske barnehager for å ha dette som et grunnleggende prinsipp. Men i stedet for å videreføre dette inn i de laveste klassene, altså bare noen måneder etter barna slutter i barnehage, så snur vi helt om og fokuserer på andre pedagogisk metoder som fungerer bedre på større barn. Da skolealderen ble senket fra syv til seks år, ble barna våre lovet en hverdag med lek som læringsmetode. Overgangen til skolebenken skulle gjøres så god som mulig, med små elevgrupper og gode lærerressurser. Pedagogikken skulle ligge nærmere barnehagepedagogikken enn skolens. Ser vi til resultatene fra Agderprosjektet så ser vi at lekbasert læring blant de eldste barna i barnehagen gir barna bedre utgangspunkt til skolestart. La oss ta denne forskningen med oss når vi nå skal evaluere seksårsreformen, men også i vårt arbeid med fagfornyelsen må kunnskap om hvordan barn lærer og hvilke behov de yngste har veie tungt.
Men mest av alt så har jeg troen på lærerne. Jeg har troen på at hvis vi i større grad åpner opp for å gi lærerne frihet til å ta i bruk arbeidsformer og innhold som passer de yngste, så sikrer vi et rom som anerkjenner forskjellene i modenhet, interesser og evner. Dette er en skole som tar seksåringene på alvor.
Evalueringen av reformen må i tillegg til å gjennomgå relevant forskning slik som Agderprosjektet, sikre en ekstern evaluering av forholdet mellom intensjonen som lå til grunn for at seksåringene ble tatt inn skolen og dagens situasjon for seksåringene. Dette vil være viktig i arbeidet med å utvikle den skolen som best ivaretar de yngste barna i skolen, i overgangen fra barnehagen til skolen.