Av David Hansen
Med Sputniks ferd i 1957 startet en ny æra. Mennesket ble, som Hannah Arendt påpeker i The Human Condition (1958), en aktør utenfor egen planet. Mens det fortsatt kappes om bragder i rommet, pågår også kappløp om livets innerste rom – genene våre og skaperkraften. Spørsmålet er fortsatt det samme: Hva betyr det å være menneske – særlig når vi kan endre selve oppskriften på liv?
Fra geopolitisk kappløp til genteknologisk race
Det konkurreres heftig om å lede an i utviklingen av både kunstig intelligens og bioteknologi. Der noen samfunn gir gass nærmest tøylesløst – både etisk, ressursmessig og arbeidsmessig – er det for de fleste andre utenkelig å tillate et slikt kappløp uten rammer. Skal vi lykkes, må vi være teknologikvasse og samtidig urokkelig forankret i humanistiske og demokratiske verdier.
Mens KI-debatten dominerer overskriftene, skjer det samtidig et oppsiktsvekkende skifte innen bioteknologien. Genredigeringsmetoder som CRISPR lar forskere klippe ut og lime inn biter av arvematerialet DNA med stor presisjon. Det gjør det mulig å endre arvematerialet i mennesker, dyr og planter – raskere og mer presist enn noen gang før.
I mars 2023 samlet verdens ledende forskere og etikere seg i London for å diskutere hvordan genredigering skal reguleres. Her fortalte amerikanske Victoria Gray hvordan hun, takket være CRISPR, gikk fra å være kronisk syk til å bli symptomfri. Hun hadde levd med sigdcelleanemi og ble den første pasienten behandlet med CRISPR for denne lidelsen. Behandlingen ble utført på hennes egne blodstamceller, utenfor kroppen – og omfattes ikke av genredigering i embryoer.
Norge og Europa står nå midt i en drakamp om hvor grensene skal gå
Mennesket har alltid forsøkt å forme liv, men moderne genredigering gir oss en helt ny grad av kontroll og ansvar. Nå kan vi ikke bare velge egenskaper vi ønsker å fremme – vi kan endre dem direkte. Det reiser nye etiske, samfunnsmessige og politiske spørsmål.
Norge og Europa står nå midt i en drakamp om hvor grensene skal gå. Noen ønsker å åpne for mer innovasjon og næringsutvikling, andre frykter at vi mister kontrollen over etikken og samfunnskonsekvensene. Disse konfliktlinjene skjærer på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer. Etter valget må det forhandles, og velgere vil trolig sette pris på klarhet i hva partiene står for. Kommende generasjoner får høste både vinninger og skadefølger av det som nå bestemmes.
En agenda for framtiden
Tidligere i sommer utfordret Bioteknologirådet de politiske partiene med spørsmål som vil være avgjørende for retningen videre. Kristelig Folkeparti har svart tydelig:
• Nei til genredigering av embryoer for å forbedre eller endre menneskers egenskaper. Grensen må gå ved behandling av alvorlig sykdom.
• Nei til utvidet bruk av assistert befruktning for enslige, dobbeldonasjon og embryodonasjon.
• Ja til å styrke donorunnfangedes rettigheter, inkludert retten til å vite om sine donorhalvsøsken og til å sette grenser for hvor mange barn én donor kan gi opphav til.
• Nei til surrogati, også i ikke-kommersiell form.
• Nei til å utvide hva man kan lete etter i genetiske undersøkelser av embryo og foster.
• Ja til at etiske vurderinger må være en sentral del av alle beslutninger om nye metoder for fosterdiagnostikk og preimplantasjonsdiagnostikk.
Dette er ikke bare fagtekniske spørsmål, men avgjørende spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha. Bioteknologiloven må igjen bygge på menneskeverd og et samfunn med plass til alle. Vi må våge å si nei til utviklingstrekk som gradvis flytter grensene for hva vi ser på som akseptabelt.
Professor Jan Terje Andersen, nylig tildelt UiOs innovasjonspris for sitt arbeid med å bringe bioteknologisk forskning fra laboratoriet til pasientbehandling og industri, har vært tydelig: «Det er de biologiske innsiktene som danner grunnlaget for våre innovasjonsløp. For meg er det selvsagt at slik kunnskap må bringes ut i praksis.» Samtidig har han advart mot at teknologien kan brukes til å sortere mennesker, og understreker at kunnskap må brukes til å gjøre en reell forskjell for pasienter og samfunn – ikke for å gradere menneskeverd.
Kompasset som tar oss best fram
Når forskning, næringsliv og politikk trekker i samme retning, kan vi endre historiens løp. De som skal satse trenger tydelige grensestolper og rammebetingelser. I tåketeig kan mange fare vill. Vi må våge oss inn i det ukjente for å vinne ny viten – men ikke på en måte som gjør at vi mister oss selv og kompasset som tar oss best fram: det felles gode og respekten for menneskeverdet.
vl.no/meninger/mellom-kapplop-og-konflikt-trengs-kompass/9893740