Han nekter å bruke kunstig intelligens, har stemt på partier som knapt ligner hverandre og kjøpt Sørlandets nest dyreste fritidseiendom noensinne. Christoffer Braathen er ikke lett å plassere. Men ett sted vil han gjerne høre hjemme.
Det startet egentlig som et oppdrag for noen andre.
Christoffer Braathen satt i et møte med Siv Jensen og en gjeng fra FrP. Det var fortsatt en stund til valgkampen og han nevnte i forbifarten at det kanskje ville være lurt for borgerlig side å få KrF over sperregrensen. Stemningen for forslaget var lunken.
Ikke mange månedene senere begynte det for alvor å se skummelt ut for borgelig side. Han husket hva han hadde foreslått og tok med det kontakt med partileder Dag-Inge Ulstein. De to hadde aldri møttes før, men pratet i over halvannen time.
– Etter praten var jeg helt sikker. Her er det en leder og parti jeg tror på, forteller han.
Å ringe en partileder med en baktanke om å ikke bare hjelpe partiet, men en hel politisk fløy, er ikke en vanlig inngang til et kristent folkeparti. Braathen er heller ikke en klassisk KrF-er. OSO Hotwater-arvingen kan vise til en ligningsformue på godt over hundre millioner, og partitro har han aldri før vært.
Natur, kultur og alt det imellom
Når Braathen forklarer seg rundt hvorfor han sluttet seg til KrF og glemte det opprinnelige oppdraget etter telefonsamtalen med Ulstein, er det ikke skattepolitikk som kommer ut av munnen. Det er noe han kaller verdihierarki.
– Det finnes egentlig bare to ting: natur og kultur. Kulturen er verden vi bygger. Som næringslivsleder er du en av dem som bygger den. Da bør du bry deg om hvordan den ser ut. KrF er i en særstilling når partiet løfter frem familie, næringsliv, åpenhet og et verdisyn der alle mennesker er like mye verdt.
Braathen er urolig for det han beskriver som en utvikling mot det umenneskelige og kalde samfunn.
– Vi underkaster oss maskiner og kunstig intelligens, sier han.
Dette har gjort at han selv har sverget til å aldri bruke kunstig intelligens til noe.
– Jeg har aldri skrevet en setning til eller bedt AI om noe, sier han, og ler litt av sitt eget filosofiske prosjekt, som han selv beskriver det som.
Men er du ikke da redd for å falle fra? At du blir uaktuell?
– Jo, men det er prisen å betale. Og det er en ganske viktig erkjennelse i seg selv; at det alltid er en pris å betale for valgene vi tar. Derfor må du ha verdihierarkiet i orden før du tar valgene dine.
1, 2, 3 millioner
Da prosjektet «Braathen elsker KrF» var i gang for alvor, begynte han å ringe rundt dag og natt. Venner, bekjente, folk han hadde gjort forretninger med. Til slutt satt han igjen med en gruppe på rundt 20 bidragsytere som til sammen samlet inn flere millioner til KrFs valgkamp.
– Anklagen er jo at vi rike gutta bare betaler oss inn for å beskytte egne interesser. Den kritikken står jeg godt i. Jeg har hatt egne ideer og en litt uortodoks livsstil lenge nok til at denne kritikken ikke treffer meg særlig hardt lenger. Jeg visste selv at det på ingen måte var penger det handlet om.
Hjemme, for godt
På årets KrF-konferanse utenfor Gardemoen i januar satt han i salen og la merke til noe uventet: Han så et parti med takhøyde for alt og alle.
– Du kan si hva du vil i dette partiet. Det er ikke selvsagt i politikken, sier Braathen. Og det gir et helt annet diskusjonsklima. Bedre beslutninger. Mer tillit. Ja, jeg elsket det.
Men du har jo hoppet fra det ene til det andre partiet før. Kan vi stole på at denne KrF-kjærligheten varer lenger enn dine tidligere politiske forhold?
Braathen ler, men svarer raskt uten å nøle.
– Nei, altså…
Med ett tar han seg i hva han har sagt.
– Et «nei» skal jeg ikke begynne denne setningen med. Ja! Jeg skal starte setningen med et «ja». Når man er ung, har man litt for mye ego og litt for lite ydmykhet. Etter noen runder med livet finner man sin form. Jeg har i eget liv både funnet tro og politisk tilhørighet jeg trives godt i. KrF er mitt parti for fremtiden.
Som en ivrig KrF-er er målet hans klart; KrF skal bli et 8-10% parti og han er klar til å snart trøkke til på ny. KrF skal ikke være på et sted der sperregrensen er det eneste samtalen handler om.
– Den der familie-hjertefølelsen i KrF, sier Braathen, og leter litt etter de riktige ordene. – At KrF er noe mer enn én sak, et parti, men har noen unike verdier i bunn som farger resten. Det er det tiltalende.
At veien til sitt livs politiske partikjærlighet skulle gå gjennom FrP-møter, MDG-stemmesedler og en times telefonprat med en partileder han aldri hadde møtt, gjør ikke historien mindre troverdig.
Det gjør den bare mer typisk Christoffer Braathen.