I anledning kvinnedagen kommer et hjertesukk fra en mor, bestemor og toppleder. Norsk likestillingspolitikk er på feil kurs, og norske kvinner bærer konsekvensen av det.
Kvinner skal få barn, men jobbe som de ikke har noen
Dagens likestillingspolitikk er bakstreversk, og preget av en forventning om at alle skal prestere og gi alt på alle arenaer i livet hele tiden.
Heltid hylles som norm og ideal, til og med når barna er små. Men vi vet hvem det er som tar støyten, nemlig kvinnene. Må det være slik? Poenget mitt er at kvinner må selv få velge hvordan de ønsker å prioritere sine liv. Noen vil på jobb så fort som mulig, men det gjelder ikke alle.
Nesten én av tre arbeidstakere, og flere kvinner enn menn, opplever at jobben tar så mye tid eller energi at det går utover privatlivet ukentlig eller oftere. Hvorfor stiller ikke flere spørsmål ved hva sykmeldinger og ulønnet permisjon gjør med kvinner, og hvordan vi kan sikre norske kvinner reell valgfrihet?
Det er kvinner som føder barn.
Det er vi som sys sammen nedentil eller etter keisersnitt. Og vi kvinner er klart mest sykemeldte etter at vi får barn. Dagens likestillingspolitikk fører til høy grad av utbrenthet hos kvinner som opplever høye krav fra jobb og familie.
Jeg savner en anerkjennelse av reelle forskjeller mellom menn og kvinner, særlig etter fødsel og den første tiden med barnet. For vi er jo ikke like, det var ikke mannen min som bar fram ungene våre, fikk løse hofter, hengemage og pupper ned på knærne.
Olaug Bollestad
I anledning kvinnedagen vil jeg utfordre den ensidige vektleggingen av arbeidslinjen. I dag er det et enormt press på folk til å jobbe fulltid, selv om dette ikke alltid er det beste for kvinnene.
De trenger mer fleksibilitet. Dette kan for eksempel være utvidet permisjon, fleksibel arbeidstid og tilrettelegging for hjemmekontor eller bare å jobbe redusert en periode. Det skal ikke jeg bestemme, men jeg vil legge til rette for at kvinner kan velge litt annerledes enn det regjeringen ønsker.
Rom for ulike valg
Selv valgte jeg å jobbe halv stilling i en periode til jeg fikk det fjerde barnet mitt. Senere tok jeg en master i intensivsykepleie, og jeg har fått muligheter som leder på akutten i Stavanger og som partileder i KrF. Jeg er glad vi hadde muligheten til dette. Som politiker vil jeg være med å skape rom for å velge selv. Jeg vil stå opp imot samfunnets evinnelige produksjonsfokus om at foreldre skal velge arbeid fremfor barna sine. Likestilling er ikke like valg, men muligheten til å velge. Det tror jeg ikke denne regjeringen har forstått.
Det er fortsatt kvinnesaker å kjempe for. Men jeg tror likestilling for denne generasjonens mødre og fedre handler om at arbeidslivet må tilpasses familielivet og ikke omvendt. Vi trenger en hverdagsfeminisme som gir kvinner mulighet til å velge det som er rett for seg.