Sjokket og det kollektive sinnet mange kjente på da Russland invaderte Ukraina er fortsatt til stede, men det har begynt å dempe seg noe de siste ukene. Jo lenger konflikten pågår, desto vanskeligere blir det for folk å holde fokuset på konflikten oppe. Det vil også komme spørsmål om hvor lenge vi skal opprettholde sanksjonene som etter hvert vil merkes mer her hjemme. Litt som etter Russlands annektering av Krim.
Om vi skal lære av feilene våre, trenger vi en plan som sikrer at sanksjonene mot Russland er permanente, med mindre de trekker seg fullstendig ut av Ukraina – uansett hvor vondt det vil være for oss.
Sanksjoner er ikke nok
Samtidig ser vi at sanksjonene kun er én del av løsningen. Russlands invasjon av Ukraina har vist oss at suverenitet, sikkerhet og demokrati er uløselige bundet sammen. Siden invasjonen startet, har det blitt dannet en konsensus blant landene i EU om at vi må tenke nytt om hvordan vi skal beskytte våre egne demokratier fremover. Men dette må handle om mer enn å øke forsvarsbudsjettet.
Norges demokrati står sterk. Vi har høy valgdeltagelse og fortsatt høy tillit til våre politiske institusjoner. Samtidig har det skjedd store endringer i omverdenen og demokratier er utfordret og svekket. Vi har også utforinger i Norge: desinformasjon, et mindre rom for ytringsfrihet og en voksende forakt for politikere.
Trenger en strategi for demokratibistand
Likevel mangler Norge en helhetlig strategi for hvordan vi skal forsvare vårt eget demokrati og hvordan vi skal fremme demokrati utenfor våre grenser. I dag er det faktisk svært vanskelig å finne ut hvor mye og hvordan Norge faktisk støtter demokratitiltak. Fordi demokratibistand ofte blir en sekkepost for tiltak til fred og forsoning, offentlig administrasjon og andre støttetiltak rettet mot sivilsamfunn.
I fremtiden må Norge være mer fokusert på å støtte demokratiske kjerneinstitusjoner som er under angrep, basert på lokale behov. Vi må også ha mer realistiske ambisjoner og støtte fleksible programmer som beskytter og utvikler demokratiske bevegelser i sårbare demokratier og autoritære land. Uttrekkingen av Afghanistan har lært oss at en altomfattende, sekvensbasert tilnærming til institusjonsbygging med overveldende fokus på valgprosesser, ikke nødvendigvis er svaret.
Vi trenger også en fornyet diskusjon om bruk av sanksjoner og kondisjonalitet i stat-til-stat samarbeid. I 2021 så vi utfordringer i land som Myanmar, Etiopia, Armenia og Belarus. Hvordan kan Norge bruke kondisjonalitet mer strategisk for å få til endinger relatering til vold, anti-korrupsjon og humanitær tilgang?
Demokratiassistanse er en del av KrFs DNA. Siden slutten av den kalde krigen har KrF gått i frontlinjen for å bygge demokrati i Europa. Visste du for eksempel at KrF var helt sentral i opprettelsen av det kristendemokratiske partiet Isamaaliit i Estland i 1992 etter Sovjetunionens fall? Partiet vant Estlands først valg etter selvstendighet og preget utviklingen av samfunnet i mange år etterpå. Hvis det er et parti i Norge som skal gå foran for en mer offensiv demokratibistand, bør det være oss!