Gjennom heile livet har eg delteke og vore aktiv innan det frivillige arbeidet. Som barn var eg med på mellom anna barneforening, friidrett og korps. Etter kvart vart det kor og fleire idrettar.

Når eg fekk familie var det sjølvsagt å bidra som mellom anna speidarleiar, vere med i FAU og bidra i kyrkja sitt barne og ungdomsarbeid. Heile livet har eg hatt glede av organisasjonslivet og tilboda.
Vi alle som bur i Noreg er på mange måtar avhengig av dei mange tusen enkeltpersonar som gjer ein formidabel innsats for sine lokalsamfunn. Ideelle organisasjonar som Frelsesarmeen, Evangeliesenteret, Røde kors og mange kristne organisasjonar gjer at eg blir svært oppmuntra og begeistra. Det er eit faktum at utan frivilligheita og dugnadsanda vil Noreg stoppe opp. Fellesskap og oppleve å bli sett er grunnleggande behov vi alle har. Nettopp det skjer i frivilligheita i vårt langstrakte land.
Staten klare ikkje å fange opp alle. Vi leve i eit tid med mykje usikkerheit og det er uroleg for mange. Fleire slit økonomisk, fleire oppleve einsemd og kjenner på at ein ikkje har folk rundt seg som ein kan stole på eller oppsøke. Det er nettopp i desse situasjonane at vi ser kor viktig det er å bygge samfunnet nedafrå. VI må ta utgangspunkt i samfunnet sin minste byggeklossen som er familiane og bygge derifrå og opp gjennom familien, nabolaget, tettstaden, kommunen og fylket. Mange oppgåver har frivillige og ideelle betre føresetnader for å løyse enn det offentlege har, slik skaper vi eit varmare samfunn. At ein vel å investere og bruke tid på det frivillige arbeidet ved å gje av seg sjølv skape samhald, engasjement og gode relasjonar. Ja, det forebygge utanforskap og einsemd.
ShutterstockVi har ei frivilligheit i utvikling i dag. Det blir sagt at det som er typisk norsk er å vere individualist. Ein kan kanskje seie det slik at før var dei frivillige lojale og bidra der det var eit behov i organisasjonen er er med i og gjorde det ein vart bedt om. No kan det sjå ut til at ein gjerne spør kva kan eg får ut av dette? Det må vere meiningsfullt og mange organisasjonar seier at dei frivillige ønske å gå direkte ut i aktivitet tilpassa den enkelte sin motivasjon og interessefelt. Men dette er ikkje nødvendigvis heile sanninga, heldigvis. Vi ser at gjennom dugnad og organisasjonsliv bygge vi samfunnet stein på stein.
Signala vi får er at frivilligheita må ha meir forutsigbare rammer, både i forhald til drift og medlemstilskot. At ein har søknadsprosedyrer som dei frivillige oppleve som vanskeleg og uforutsigbare må vi ta på alvor, og det har vi gjort i saman dei andre samarbeidspartia i fylket.
Suksessfaktoren er at frivilligheita skal vekse ut av frivilligheita sjølv. Då må vi som kommune, fylke og stat legge godt til rette for at nettopp det kan skje. KrF vil at tilskot skal vere aktivitetsbasert, og ikkje avhengig av om ein er politiske eller ideologisk støtte organisasjonen. For KrF er dette fundamentet i samfunnet vårt.
Atter ein gong takk til alle som kvar einaste dag bidreg, og for KrF er det viktig å støtte ikkje styre frivilligheita.
Anne Kristin Bruns
Gruppeleiar Fylkestingsgruppa Rogaland KrF