Retten til å dø må aldri bli en forventning om å avslutte livet. KrF advarer mot aktiv dødshjelp og vil heller styrke lindrende behandling og trygg omsorg.
Dette innlegget ble i dag holdt av Ida Lindtveit Røse under debatten om dødshjelp:
President,
I novellen «The Test» fra 1954 møter vi et samfunn der eldre mennesker jevnlig må bestå en kognitiv test for å få fortsette å leve. Den som ikke lenger husker godt nok, tenker raskt nok eller fungerer slik samfunnet forventer, blir avlivet. Hjemme sitter familien og håper på det utfallet som vil befri dem fra byrden.
Novellen er en ubehagelig fortelling fordi den blottlegger et menneskesyn vi gjerne vil tro er fjernt fra vårt eget. I novellen må mennesket bevise sin verdi gjennom evner, selvstendighet og nytte. Når disse forsvinner, forsvinner også retten til å leve.
Spørsmålet endres fra hvordan vi kan hjelpe et menneske gjennom lidelsen – til om livet fortsatt er verdt å leve. Det skapes et samfunn hvor mennesker må bevise sin verdi og nytte.
Vårt svar på lidelse, frykt og sykdom kan aldri bli at vi skal hjelpe mennesker til å dø. Vårt menneskesyn kommer tydeligst til uttrykk i hvordan det møter mennesker når de er som mest sårbare.
Ethvert menneskes verdi er ukrenkelig. Et menneske mister ikke sin verdi når kroppen svikter, når hukommelsen blir dårligere, eller når livet blir avhengig av andres omsorg.
Et valg eksisterer aldri i et tomrom. Den som trenger mye omsorg, kan føle seg som en belastning for familien eller fellesskapet. Over halvparten av de som begår assistert selvmord i Oregon oppgir «frykt for å være en byrde».
Åpner vi opp for aktiv dødshjelp vil det også sende et signal og skape et press om at noen liv bør avsluttes med samfunnets og helsetjenestens godkjenning. Det påvirker hvordan vi ser på alvorlig syke, eldre, mennesker med funksjonsnedsettelser og andre som er avhengige av hjelp.
Hvis døden blir et alternativ, kan retten til å dø gradvis oppleves som en forventning om å vurdere om man bør leve. For hvis samfunnet åpner for dødshjelp og setter en grense for hvilke liv som bør få anledning til å benytte seg av dødshjelp, er det omsorg eller ber vi disse menneske revurdere om deres liv er verdt å leve? Jeg frykter det siste alternativet.
Mennesker i livets sluttfase kan oppleve smerte, angst, ensomhet og tap av kontroll. Det må tas på største alvor. Men svaret kan ikke være at helsevesenet avslutter livet. Svaret må være bedre lindring, trygg omsorg og mennesker som blir værende når livet er på sitt mest sårbare. KrF mener derfor at helsevesenets oppgave ikke skal være å avslutte livet, men å gi best mulig lindring og omsorg helt til det siste.
Som Saunders, pioneren innen palliativ medisin, sa: «Du betyr noe fordi du er den du er, og du betyr noe helt til det siste.»
Replikk:
Mange som ønsker kontroll i livets sluttfase, etterspør egentlig en rett de allerede har, behandlingsbegrensning: retten til å avstå fra uønsket livsforlengende behandling og få dø naturlig, med lindring og omsorg.
God palliasjon handler ikke bare om smertestillende medisiner. Det handler også om lindring av uro, støtte til pårørende, samtaler om frykt og mening, og muligheten til å være hjemme når det er ønskelig og forsvarlig. Det handler om å møte hele mennesket.
Derfor må Norge styrke den lindrende behandlingen i hele landet. Tilbudet skal ikke avhenge av postnummer, økonomi eller om pasienten og familien klarer å kjempe seg frem i systemet. Vi trenger mer kompetanse i kommunene, gode lindrende enheter, bedre oppfølging hjemme og støtte til pårørende. Denne høsten vil KrF jobbe for å styrke denne livshjelpen, slik at nordmenn opplever større verdighet i livet og trygghet i møte med døden.