Som ett av flere tiltak for pårørende, bør det utredes å innføre «pårørendedager» etter modell fra «foreldredager/omsorgspenger» som er vel innarbeidet for omsorg for barn under 12 år. Disse bør være betalt for alle, og etter hvert bygges noe ut.
De om lag 800 000 pårørende i Norge som yter omsorg for sine nærmeste er en svært viktig gruppe som virkelig bidrar til et varmere samfunn, men blir i dag i stor grad overlatt til seg selv og for lite verdsatt. Den nye pårørendestrategien har gode intensjoner og beskrivelser, men er etter vår oppfatning for dårlig når det gjelder å si mer om økonomiske kompensasjonsmuligheter. I forrige stortingsmelding. Morgendagens omsorg var nettopp videre utredning om dette satt opp og skulle komme i del 2 av Program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020. Når dette heller ikke kommer i denne pårørendestrategien er skuffelsen stor.
Som for eksempel historien til Gisle og Randi viser kan det å bli pårørende få stor betydning for økonomien, også på lengre sikt. En del opplever både å bli syke selv/sykemeldte eller reduserer innsatsen i arbeidslivet pga stort omsorgsansvar for pårørende. Lavere lønnsutvikling, redusert inntekt og pensjon blir prisen som den enkelte betaler. Dette rammer i stor grad kvinner, men også menn.
I dag gjennomfører pårørende nesten like mye privat omsorgsarbeid som de profesjonelle i kommunale omsorgstjenester. Forskning viser også at kvinner ofte tar den tyngste omsorgsinnsatsen i familien og utfordringene på pårørendefeltet har derfor også et kjønnsperspektiv. Kvinner mellom 40-70 år har ofte omsorgs for både egne barn/barnebarn og i økende grad for eldre pårørende. KrF Kvinner er opptatt av å kombinere arbeid samtidig som en kan kunne bidra overfor egen familie.
Som ett tiltak av flere for å lette hverdagen for pårørende vil det å kunne ha rett på noen dager betalt fravær være en konkret utstrakt hånd fra samfunnet og vise vilje til å anerkjenne den store jobben står i.
Andre tiltak for økonomisk kompensasjon vil være f.eks omsorgslønn og pleiepenger, der behovet er større og går over lengre tid.
20% av pårørende har gått ned i stillingsprosent, 14% har byttet til mindre krevende jobb, mens 8% har sluttet i jobben. Veldig mange blir sykemeldte, ikke pga seg selv, men pga andres sykdom.
I tillegg viser en delundersøkelse i det store Nova i prosjektet «Equal opportunities and long-term care», blant ansatte i omsorgstjenesten i Norge, at kjønn hadde en sentral rolle ift å få tildelt hjelp. En hjelpetrengende kvinne med en sønn ville få 25% mer omsorg fra det offentlige enn dersom hun hadde hatt en datter. Hadde den hjelpetrengende vært en mann, ville den offentlige omsorgen økt med 19%. Så tematikken har et kjønnsperspektiv både for brukerne og pårørende, slik også omtalt i 2.4 i pårørendestrategien. Dette er også påpekt på europeisk nivå i denne Eige-rapporten fra 2020, der det også pekes på økt behov for i en aldrende befolkning og erfaringer med sårbarhet i koronaperioden. Dette viser at tematikken har et brukerperspektiv både for brukerne og de pårørende.
Norge er svært avhengig av privat omsorg og med den demografiske utviklingen i årene fremover vil dette behovet øke betydelig. Det er derfor svært viktig at den økonomiske kompensasjonen styrkes.
En av de kraftigste tilbakemeldingene til Regjeringens pårørendestrategien var fra Pårørendealliansen som spissformulerte seg slik: «Du må gjerne hjelpe dine syke eller eldre, men du må ta regningen selv» – dvs i form av mindre inntekt og lavere pensjon. Det bør være mulig å kunne ivareta sin jobb om samtidig kunne være pårørende, uten å bli skjøvet ut av arbeidslivet.
KrF Kvinner foreslår derfor pårørendedager etter modell fra omsorgsdager for barn. Dette er en ordning som kan inkorporeres i gjeldende lovverk og som er enkelt å forholde seg til både for arbeidstager og arbeidsgiver.