KrF står på familienes side. Alle som kjenner norsk politikk vet at det har vært en konsekvent linje fra KrF i alle år. Statsminister Erna Solberg snakket mye om barna i sin nyttårstale. Om bekymringen for synkende fødselstall og om familien som det viktigste og næreste fellesskapet vi har.
Vi er enige med statsministeren: Norge trenger flere barn! Men god politikk for barn og familier handler også om mer enn «befolkningsbalanse» og «bærekraft», det handler om livskvalitet.
Den siste tiden har det vært skrevet mye om hva som er god familiepolitikk. Professor i filosofi, Espen Gamlund, skriver i Aftenposten 8.1 om ni grunner til skepsis mot oppfordringen om flere barn. I romjula fortalte to norske kvinner til NRK om kritiske holdninger de har møtt etter at de valgte å være hjemme en periode etter foreldrepermisjonen. «Jeg føler jeg har sviktet det sosialdemokratiske prosjektet. At jeg ikke har fått til noe jeg burde ha fått til», sier den ene. «Da jeg sa jeg ville være hjemme enda et år merket jeg blikk og holdninger, sånn ‘oi, åja’. «Det var ingen som sa ’kjempebra’», sier den andre. Saken viser godt den mangelen på tillit til foreldres egen vurdering av hva som er best for deres barn som KrF lange har advart mot.
Vi er takknemlige for at vi bor i ett av verdens mest likestilte land. Da har vi også et ansvar for å verne om familienes valgfrihet. Kritikere mener at når KrF denne perioden har fått til mer enn en dobling av engangsstøtten, sørget for økt kontantstøtte til de foreldre som vil være hjemme med ettåringen sin og for første gang på over 20 år fått gjennomslag for en økning i barnetrygden, så bryter dette med arbeidslinjen. Dette er ikke riktig. Tvert i mot, det er den beste investeringen et samfunn kan gjøre, og det er det ikke bare KrF som mener. Nobelprisvinner i økonomi James Heckman mener for eksempel at den aller beste måten å forbedre arbeidsstyrken på er å investere i små barns utvikling.
Økonomiprofessor Paul Collier ved Oxford-universitetet bruker også mye tid på familiens rolle i sin ferske bok, The Future of Capitalism. Uheldige faktorer som vedvarende høyt stress og usikkerhet i oppveksten kan gi irreversible, negative konsekvenser for barns mentale utvikling. Forskning viser at allerede når barnet er seks år kan man anslå forskjeller i skoleresultater 10 år senere. Med andre ord, det som skjer i familien og barnehagen i de første årene av et barns liv er enda viktigere enn hva som skjer i tolv års skolegang. Harvard-professor Robert Putnam understreker at barn som opplever noe så enkelt som at foreldrene jevnlig spiser middag med dem, eller som ofte leser med dem, gjør det langt bedre på skolen. Alt dette bekrefter at politikk som støtter opp om foreldrenes samliv og foreldreskap og som gir rom for at foreldre kan ha tid med barna sine, er et stort gode for samfunnet.
Omsorgsfulle relasjoner med trygge og deltakende voksne er altså essensielt for en sunn utvikling av barnets hjerne. De aller fleste foreldre er barnets første, viktigste og tryggeste omsorgspersoner. Også barnehageansatte og andre voksne er viktige i disse avgjørende årene. Derfor har det vært viktig for KrF å få gjennomslag for en barnehagenorm som har sikret mer penger til økt bemanning og kvalitet i barnehagene. Jeg er glad for at KrF har fått gjennomslag i Stortinget for å øke voksentettheten og sørge for nok kvalifisert personell i barnehagene, og å øke barnetrygden, som er særlig viktig for familier med lav eller vanlig inntekt for kjøp av mat, klær og utstyr.
Videre fremover vil KrF fortsette kampen for å lette tidsklemma og sørge for økt valgfrihet for familiene. Faren er et samfunn som kun er lagt opp på arbeidslivets premisser på bekostning av familiene. Da taper vi alle. Da risikerer vi at barn mister viktig kontakt med sine nærmeste omsorgspersoner.
Simen Tveitereid spør i magasinet Harvest (19.12) om modellen der «den norske kjernefamilien skal jobbe 200 prosent og få to eller tre barn» fungerer for alle. Han mener dette er en «plan for super-mennesker, som ble et ideal for alle».
KrF mener det må bli slutt på at foreldre opplever spørrende blikk, og føler de må forsvare seg dersom de tar et år ekstra før de overlater minsten til det kommunale omsorgstilbudet. På samme måte må det bli slutt på at foreldre, og først og fremst kvinner, opplever å bli sett skjevt på dersom de velger å gå inn i krevende lederjobber mens barna er små. Familier og foreldre bør få bestemme selv, og uansett hva de velger bør de slippe anklager om at de har valgt feil, at de ikke bidrar til bunnlinja i AS Norge eller at de bare vil «trø hjemme» en periode. Sannheten er at de som gjør omsorgsarbeid i hjemmet gjør en kjempeinnsats for felleskapet!
Makten over hverdagen skal ligge så nært vanlige folk som mulig. Vi må ta hverdagsmakten tilbake og skape et samfunn der det både legges til rette for å få barn og skapes trygge familierammer. Det er først og fremst bra for livskvaliteten, og det vil på lang sikt også sikre arbeidskraften og en stabil samfunnsøkonomi.