Knut Arild Hareides tale fra Arendalsuka 2016

Her kan du se arrangementet KrF hadde på torget 17. august. Med både Hareides tale, musikk og samtale med flere av KrFs politikere.

Eller lese talen nedenfor:                     

 

KrF og Norge mot 2017

Agurktiden som aldri kom

Vi legger bak oss en sommer der agurktiden aldri kom.

Den startet med at britene sa et overraskende farvel til EU.

Terroren rammet hyppig gjennom sommeren. I Frankrike, Tyskland, Afghanistan, Tyrkia og USA.

Forsøket på militærkupp i Tyrkia og de urovekkende meldingene om menneskerettighetsbrudd i etterkant.

Den fryktskapende og splittende amerikanske valgkampen.

Så mye uro, bekymring og elendighet har det vært, at mange ser ut til å ha glemt noe av det som preget hele fjorårets mediedekning: den store flyktningkrisen.

I mai i år druknet det over 1000 flere mennesker i Middelhavet, enn på samme tid i fjor.

Nå, ett år senere, er dekningen redusert til små notiser og mindre omtaler. Men for dem det gjelder har situasjonen bare blitt verre.

Selv om mange land og politikere stenger grensene og later som om de ikke finnes.

Norge har ikke hatt et lavere antall asylsøkere siden 1997. Men situasjonen i Middelhavet er en helt annen. Selv om Norge i mai i år bare fikk 195 asylsøkere, kom det nesten 20 000 over Middelhavet. Det er flere enn på samme tid i fjor.

Likevel er det mange som sier at vi må bli enda strengere, – som om det er i Norge det er flyktningkrise!

Vi kan ikke sitte stille og se på at tusenvis av mennesker drukner i Middelhavet. Vi kan ikke tolerere at grensene stenges mens de mest sårbare trenger hjelp.

Vi som er kristendemokrater kan ikke akseptere denne situasjonen.  Det at noe skjer en annen plass i verden har aldri gitt oss lov til å tenke at det ikke gjelder oss. Ansvaret for vår neste kjenner ikke grenser.

Vi bør gjøre minst tre ting:

For det første må vi gi mer bistand til flyktningene som ikke har reist over, og stille strengere krav til landene i nærområdene!

Ta for eksempel nærområdene til Syria. Det trengs en omfattende oppbyggingsplan i nabolandene Libanon, Tyrkia og Jordan. Flyktningene må få en tilværelse som gjør livet mindre uutholdelig. Det må Norge være en pådriver for.

For det andre må de som trenger det ha mulighet til å komme seg i trygghet uten å krysse Middelhavet!

Vi vet at de fleste flyktningene ønsker hjelp nærest mulig der de befinner seg nå. De vil være i nærheten av venner, familie, en kultur de kjenner til og et språk de behersker.

Så vet vi at det ikke er tilfellet for alle. Kristne, homofile og andre minoriteter forfølges hver dag – også i nærområder der de søker beskyttelse. For dem er det i dag få eller ingen gode alternativer til å krysse Middelhavet i menneskesmuglernes båter. Vår oppgave burde være å gi dem flere alternativer. Beskyttelse i et trygt tredjeland

For det tredje burde vi ta imot flere kvoteflyktninger!

Det lave antallet asylankomster til Norge hittil i år, burde legge forholdene til rette for at vi i høstens statsbudsjett viste at vi har både hjerterom og plass til å ta imot flere kvoteflyktninger.

Regjeringen har i sine prognoser regnet med at 25 000 mennesker vil søke asyl i Norge i 2016. Halvveis i året kan vi telle snaut 1500 asylsøkere. Kommunenes mottakskapasitet er på plass. Det betyr at vi kan åpne for et større antall kvoteflyktninger i høstens budsjett. Alternativet er at flere av dem som trenger vår beskyttelse prøver å komme seg hit på egenhånd, og kanskje drukner i forsøket.

Selv om ropene deres ikke høres så godt som før, er det vår oppgave å stille opp.

Kamp mot økende ulikhet

Norge er ikke et godt land å bo i. Norge er et fantastisk land å bo i!

Det viser også internasjonale statistikker. Verken de åtte årene med rødgrønn regjering, eller de siste tre årene med blåblå regjering, har endret på dette.

Men Norge er ikke fantastisk for alle.

Ulikheten i rike land er voksende – også her. Det selv om Norge er blant landene i verden med minst økonomisk ulikhet. Men utviklingen er faretruende.

Hvis vi ser oss tilbake til 1986, har inntektsforskjellene i Norge økt med 22 prosent – over dobbelt så mye som i resten av OECD. Fortsetter dette vil Norge ha like store forskjeller som Frankrike i 2030.

Ser vi ut over våre landegrenser, er det ganske åpenbart at en del av den sosiale uroen og frustrasjonen handler om dette. Brexit, Trump – det handler om en opplevelse av urettferdighet. Om forskjeller. Om utenforskap.

Jeg tror de færreste av oss ønsker et slikt samfunn.

Vi ser det allerede på boligmarkedet: Den store forskjellen mellom de som har foreldre til å betale for seg, og de som ikke har det.

Forskningen på ulikhet forteller oss at større forskjeller gir kortere forventet livslengde, dårligere mental helse og sosial mobilitet, dårlige matematikk- og lesekunnskaper, høyere mordrate, og ikke minst, mindre tillit. Det gir utenforskap.

Vi kan gjøre tre viktige ting som kan bidra til å snu trenden:

For det første må vi intensivere kampen mot barnefattigdom i Norge. KrF har de siste årene fått gjennomslag for flere viktige forslag som skal redusere tallet på fattige barn i Norge, men mye gjenstår. Vi er ikke i mål enda.

For det andre må vi gjøre noe med boligmarkedet. Selv om mer bør gjøres for å begrense veksten i topplederlønninger og lønnsgapet mellom sjefen og de ansatte, bidrar situasjonen på boligmarkedet nå til større forskjeller.

For det tredje og trolig det viktigste – må vi få inn de som står utenfor arbeidslivet. Det at folk ikke står i jobb betyr ikke bare tap av verdifull arbeidskraft og verdiskapning, det har også enorme konsekvenser for den enkelte. Arbeidsløshet påvirker selvtillit, helse og selvfølgelig økonomien.

Kampen mot økende ulikhet er en kamp for menneskeverdet. Og en kamp for det samfunnet vi i Norge er så glade i. Dere kan vente dere et offensivt KrF med nye forslag på alle disse tre områdene framover.

 
Frivilligheten

Vi har en tendens til å glemme at det ikke var i staten, men i det frivillige samfunn, at skaperkraften bak velferdssamfunnet lå. Lenge før staten etablerte kirken landets første sykehus. Lenge før staten etablerte Kirken lese- og skriveopplæring for jenter og gutter.

Vi har alle hørt om institusjoner i regi av Røde Kors, Frelsesarmeen, Blå Kors, Sanitetskvinnene, Kirkens Bymisjon eller Kirkens Sosialtjeneste. De utgjør et viktig alternativ til statlige og kommersielle tilbud. Disse institusjonene leverer tjenester av høyeste kvalitet.

Alle partier sier i taler som dette at de ønsker et sterkt sivilt samfunn. Men i praktisk politikk er det noe annet. Høyre og Frp vil konkurranseutsette tjenestene – ofte slik at kommersielle tilbud tar over. Arbeiderpartiet og venstresiden vil i hovedsak at staten skal løse oppgavene.

I Norge i 2040 bør 25 prosent av velferdstilbudet komme fra ideell sektor. Dette var anbefalingen i NOU 2011:11, Innovasjon i omsorg. Derfor vil vi blant annet etablere et fond for sosial innovasjon, som kan støtte ideelle prosjekter som kan løse sosiale utfordringer i samfunnet.

Vi har hørt mye snakk om OPS, offentlig privat samarbeid. Vi må snakke mer om OIS, offentlig ideelt samarbeid. Det vil bidra til å bygge fellesskap og hindre utenforskap. Det er også her vi finner mye av nøkkelen til en bedre integrering. For også der må vi gjøre en langt bedre jobb.

Sentrumspartiet KrF

I Norge har vi lenge snakket om Arbeiderpartiet og Høyre som «styringspartiene».

Jeg vil stoppe opp ved dette begrepet. For hva betyr det at Ap og Høyre blir fremstilt som styringspartiene?

Det hevdes at de andre partiene er mer opptatt av sine ideologiske kjepphester og særinteresser, og at dette gjør dem mindre egnet til å styre landet. Senterpartiet vil gjøre hva som helst for et godt jordbruksoppgjør og store seire i rovdyrpolitikken, mens Frp vil gjøre tilsvarende for lavere avgifter på alkohol og drivstoff. Og KrF – vi vil hjelpe alle fattige i andre land, og bryr oss lite om resten.

Men er dette i det hele tatt sant? Tror vi på dette?

Jeg tror ikke på det. KrF er et styringsparti. Derfor både kan og vil vi styre landet – slik vi har gjort med suksess i flere perioder. Vi vil ikke vike unna hvis vi får muligheten igjen. Jeg tror ikke de politiske partiene trenger å gjøre seg kjedeligere, gråere eller plattere for å ta på seg en slik oppgave.

La meg ta noen eksempler for å illustrere dette siste poenget.

Tidligere i sommer kunne vi lese i Aftenposten om da Høyre i 2013 stanset Aps forslag om tiggeforbud. Nå varsler Høyre at de kommer med samme forslag, mens Ap varsler at de vil stemme forslaget ned.

Dette er ikke bare et enkelt tilfelle der de såkalte styringspartiene bytter standpunkter seg imellom, alt etter om de sitter i opposisjon eller i posisjon, men føyer seg inn en lang rekke av slike bytter.

Mange har hevdet at det av og til nesten ikke er mulig å se forskjell på Høyre og Ap. De er stort sett enige om innvandringspolitikken, klimapolitikken, skolepolitikken og utenrikspolitikken. Selvsagt fins det små forskjeller og nyanser her og der, men det store bildet viser klar enighet mellom Ap og Høyre.

Til og med leder av Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, har sagt at det «ikke alltid er den største forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet». Det er riktig. Likevel utroper han og resten av Høyre Arbeiderpartiet til hovedfienden i valgkamp etter valgkamp.

I media fremstilles de to partiene for tiden som de klareste alternativene til hverandre. Blått mot rødt. Erna mot Jonas.

Karikert har det siste årets debatt mellom Ap og Høyre fortont seg på denne måten:

Ap anklager Høyre for å gjøre «for lite, for sent».

Høyre anklager Ap for å «ikke ha noen egen politikk».

Og sånn fortsetter det, uke etter uke. Debatten mellom Ap og Høyre er til tider mer forutsigbar enn den neste episoden av Hotel Cæsar.

Sentrum

Det finnes et alternativ til todelingen av norsk politikk. Det finnes partier i norsk politikk som primært er bygget på ideer og samfunnssyn, og ikke først og fremst på ønsket om makt. Som kan styre landet uten å gjøre seg til dårlige kopier av sin påståtte motsats.

Både Venstre, Senterpartiet og KrF er resultater av sterke folkebevegelser som mobiliserte mot elitene i Norge. Folkebevegelser som avholdsbevegelsen, målrørsla og lekmannsbevegelsen.

Sentrumspartiene er mer enn et tenkt sted mellom rødt og blått, midt mellom Arbeiderpartiet og Høyre. 

Sentrumspartiene har på flere måter en tredje vei, et eget prosjekt. Sentrum balanserer mellom liberalisme og sosialisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked. Og det er en verdiorientering, et menneskesyn og et samfunnssyn som preger sentrumspartiene i norsk politikk.

I både Senterpartiets, KrFs og Venstres politiske grunnsyn er det noen verdier som betyr mer enn synet på stat og marked som i Høyre og Arbeiderpartiet. Vern om enkeltmennesket, familien, de små fellesskapene og det sivile samfunnet. De usynlige båndene som styrker samfunnslimet.

 
Hvis KrF fikk styre mer..

Jeg er opptatt av sentrum i norsk politikk fordi jeg tror det fins noe mer enn blått og rødt. Jeg tror ikke på overforenklinger, på svart-hvitt, på at den ene alltid har rett, mens den andre alltid tar feil. Jeg tror på nyanser – også i politikken.

Mest av alt tror jeg likevel på KrFs bankende sosiale hjerte i møte med individuell frihet og enkeltmenneskets menneskeverd. Jeg er av og til blitt spurt hvordan Norge hadde sett ut hvis KrF fikk styre mer og påvirke mer.

Jeg tror Norge ville blitt et land der vi sa ja til mangfold, og hvor helsekronene ble brukt til å redde liv, ikke sortere dem bort.

Jeg tror Norge ville blitt et land der familienes rolle sto i sentrum. Akseptert at familier er forskjellige og trenger ulike løsninger. Bedre tid med barna, større fleksibilitet, mer tillit og handlingsrom slik at de kan få hverdagen til å gå opp.

Jeg tror færre barn ville blitt nødt til å vokse opp i fattige familier i Norge. Rausere støtteordninger som kunne lettet byrden. Et sterkere familievern.

Jeg tror Norge ville skapt flere arbeidsplasser uten å legge til rette for økende ulikhet. Vi hadde brukt skattesystemet klokere enn i dag. Belønnet den arbeidende kapitalen som skaper arbeidsplasser økt skatten på rikdom. Velferden må skapes og finansieres!

Jeg tror skolene ville hatt enda flere lærere som kunne vært der både for de ressurssterke og de elevene som sliter, som også kunne sørget for at enda færre elever enn i dag ville blitt mobbet.

Jeg tror Norge ville blitt et land der pasientenes behov ville blitt satt foran systemene. Vi ville sett en ytterligere opptrapping i psykiatrien og skapt et bedre hjelpetilbud til dem med rusproblemer.

Jeg tror vi ville gjort enda mer for å ta vare på våre eldre – ikke bare gjennom flere og bedre omsorgsordninger og et variert botilbud – men også økt livskvalitet.

Jeg tror Norge ville tatt klimautfordringen mer på alvor enn i dag. Vi ville skrudd opp farten mot et lavutslippssamfunn, med et nei til olje-utbygginger i sårbare områder.

Jeg tror Norge ville blitt en enda mer offensiv forkjemper for en verden der ingen mennesker burde leve i fattigdom.  Et land som stiller opp for de menneskene som tvinges på flukt, og en pådriver for fred og forsoning der krig truer.

KrF er ikke i politikken for å representere en bestemt gruppering eller bestemte interesser. KrF er ikke i politikken for å gi mer til de som har det bra fra før. Vi er der i troen på at vi kan skape et varmere samfunn. Vi er der for å stille opp når livet er på sitt mest sårbare – for oss alle og for barna – som er framtida. Vi er der fordi vi tror det er noen som trenger vår politikk: Fattige, sårbare og forfulgte.  

Med et sterkt KrF blir ikke Norge rødgrønt, heller ikke blåblått.

Med et sterkt KrF blir ikke Norge rødgrønt, heller ikke blåblått.

Nestekjærlighet og menneskeverd er verdier å leve av og leve for. Kristendemokratiets verditenkning er radikal og grensesprengende. Kristendemokratiet gir svar på de store utfordringene i vår tid, lokalt, nasjonalt, internasjonalt.

Men det vil kreve kamp. En kamp der vi setter menneskeverdet i sentrum.

I dag, i morgen, i opposisjon og posisjon.

Det er mye som forandrer seg.

Men her forandrer KrF seg aldri!

 

Tusen takk.