De siste ukene har det politiske initiativet Sentrum fått stor oppmerksomhet i mediebildet. Tidligere tillitsvalgte og ansatte i KrF er blant dem som nå er engasjert i arbeidet for å etablere et nytt politisk parti, og i den forbindelse har mange av dem et åpenbart behov for å formidle hvorfor de har kuttet båndene til kristendemokratisk ideologi. La meg innledningsvis slå fast at de jeg kjenner av initiativtakerne er gode og idealistiske mennesker, med stort engasjement for svake og utsatte grupper både i Norge og globalt. Jeg har bare godt å si om dem fra tiden vi arbeidet sammen i KrF. Derfor er det også naturlig for meg å ønske dem alt godt i arbeidet for et nytt parti som deler svært mye av KrFs verdigrunnlag.
Jeg føler likevel at dette er riktig tidspunkt for oss som har konkludert annerledes, til også å stå fram. I motsetning til alle dem som den siste tiden har brukt mye tid og energi på å formidle hvorfor de ikke lenger kan stå som medlemmer av KrF, vil jeg derfor gi min begrunnelse for hvorfor KrF alltid har vært det eneste alternativet for mitt politiske engasjement.
For meg har alltid den ubetingede ærefrykten for menneskelivet, også det ufødte, vært selve målestokken på om et parti og dets politikere er troverdige når de sier at de vil kjempe for menneskeverdet. En slik grunnholdning finner jeg bare hos ett parti som er representert i norsk rikspolitikk . Derfor har jeg engasjert meg politisk i KrF helt siden jeg meldte meg inn som 15-åring i 1978, året da kampen sto om abortloven. Her står vi i KrF for øvrig trygt rotfestet i en europeisk kristendemokratisk bevegelse. Vårt søsterparti CDU, som har vært det statsbærende partiet i Tyskland gjennom det meste av etterkrigstiden, har følgende formulering i sitt partiprogram oversatt til norsk:
«For oss er mennesket skapt i Guds bilde. Av det kristelige menneskebildet følger at vi bekjenner oss til dets uangripelige verdi. Alle mennesker har samme verdi, uavhengig av kjønn, hudfarge, nasjonalitet, alder, religiøs og politisk overbevisning, funksjonsnedsettelse, helse og ytelsesevne, suksess eller mislykkethet og andre forhold. Vi anser mennesket som unikt og ukrenkelig i alle livsfaser. Menneskets verdi – også det ufødte og det døende – er uangripelig.»
Sitat slutt.
Det er med sorg jeg registrerer at det nystartede partiet Sentrum, også dets støttespillere med en fortid i KrF, orienterer seg vekk fra dette menneskesynet som er selve fundamentet for europeisk kristendemokratisk ideologi.
Mange av dem som nå forlater KrF, velger å ironisere over at menneskeverd for ufødte barn var et tema da KrF sto ved et politisk veiskille for to år siden. Påstander om at dette bare var et beregnende grep for å vinne flertall på det ekstraordinære landsmøtet i 2018, opplever jeg og mange med meg som vondt og krevende. Dette var mer enn symbolpolitikk – både for Kjell Ingolf Ropstad og oss andre som i alle år har opplevd avvisning grensende til forakt når vi har prøvd å få forståelse for vårt kristne menneskesyn på venstresiden i norsk politikk.
Når vi har fått et så iskaldt samfunn at senaborterte fostre som viser livstegn blir lagt bort for å dø på norske sykehus, så trengs et parti som vil kjempe for menneskeverdet også for ufødte barn. Den kampen vil KrF fortsatt ta, og vi lar oss ikke kue til taushet. Vi representerer en kristendemokratisk tredje vei i norsk politikk, og vår ansvarlige sentrumspolitikk er basert på et prinsipp om at menneskelivet og dets verdi er uangripelig. Det ligger fast, uavhengig av om vi er i opposisjon eller i regjering.
Steinar Reiten
Stortingsrepresentant, KrF