Høyre har bestemt at de ikke støtter KrFs forslag om å skrote Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte». Det er skuffende. For et parti som kaller seg konservativt, burde dette vært en selvfølge.
Høyre overkjører prinsipper om barns beste, foreldreretten og tilliten mellom hjem og skole, i det som virker som et ønske om å konkurrere med venstresiden om å være mest politisk korrekt.
En ny forståelse for kjønn, uten en prinsipiell debatt
Alle mennesker skal møtes med nestekjærlighet, forståelse og respekt. Og det er positivt at det er mer åpenhet og aksept i samfunnet for transpersoner, skeive og andre som kjenner seg annerledes. Likevel handler regjeringens råd om kjønn om noe helt annet. Det legges opp til at staten skal innføre en ny og radikal kjønnsforståelse av kjønn, uten en bred og prinsipiell debatt, gjennom en veileder.
Dersom kjønn gjøres til noe som er flytende og subjektivt i norsk skole vil ikke dette være en språklig justering, men enn kulturell omdreining.
Det legges opp til at lærere kan bruke forskjellige navn og pronomen på skolebarna, avhengig av om foreldrene er til stede eller ikke. Dette er dramatisk. I forslaget står det blant annet «Vær åpen for at det kan være riktig å bruke et navn og pronomen i én situasjon, og et annet navn og pronomen i en annen. Noen kan for eksempel ha behov for at du for eksempel bruker «Lise» og «hun» når dere er alene, men «Markus» og «han», når foreldrene er i nærheten.»
Når skolen opererer med én virkelighet overfor barnet og en annen overfor foreldrene, brytes det grunnleggende båndet mellom hjem og skole.
Disse rådene kan gi økt usikkerhet om kjønn, og det kan føre til at flere barn går inn i irreversibel, eksperimentell kjønnsbehandling med potensielt store skadevirkninger. Her er det åpenbart viktig med en konservativ inngang. Det eneste ansvarlige er tilbakeholdenhet og en føre-var-holdning, når det kan føre til potensielt stor skade.
Veilederen legger også opp til at en kan legge biologisk kjønn til side, i garderober, krisesentre og i fengsel. Denne prisen er det jenter og kvinner som må betale.
Forslaget fra direktoratet sier at offentlige ansatte skal «snakke trygt». En skal si ifra dersom noen har krenkende språkbruk. Istedenfor å snakke sant eller fritt, skal man snakke trygt. Med denne tenkningen kan det bli et problem dersom noen sier sannheten om noe, som om at det for eksempel kun finnes to kjønn, om noen føler seg krenket. Denne tenkningen kan i ytterste konsekvens svekke ytringsfriheten.
Dette er et mønster vi har sett før
Vi så det fra Høyre i fjor, da KrF vedtok på sitt landsmøte at vi mener at kun det norske og samiske flagget skal vaie i norske skolegårder. Dette er et samlende forslag, som det var bred politisk enighet for noen år siden.
Høyres nestleder rykket ut og insinuerte at KrF spilte opp under hatske strømninger, dyrket konspirasjonsteorier og «skitnet til» regnbueflagget. Dersom dette kom fra Miljøpartiet de Grønne, SV eller Rødt, ville vi ikke hevet et øyenbryn. Men det kom fra Høyre.
Dette er et parti som en gang sto for respekt for tradisjon, institusjoner og gradvise endringer. Nå ser det ut som om det har blitt et kulturradikalt parti som heller vil være på riktig side av tidsånden, enn å stå støtt i egne prinsipper.
Dette handler om mer enn en veileder
Dette står ikke kun om enkeltsaker. Høyre bidrar til å gjøre det norske meningsrommet blir smalere, når de velger å stemple moderate og velbegrunnede forslag som intoleranse og konspirasjon.
KrF står fast. Vi løfter den kristne kulturarven. Vi forsvarer familien. Vi kjemper for foreldreretten og for barns beste. Vi tror på verdiskaping og ansvar.
Dette er ikke å løpe etter en konservativ trend. Det er å stå der KrF står. Nå er spørsmålet om Høyre vet hvor de selv står. Jeg håper at de finner tilbake til sin konservative ryggrad, for det trengs.