Utviklingspolitikk

KrFs forslag om reform av norsk  utviklingspolitikk

Høsten 2016 la KrF fram en omfattende innstilling om norsk utviklingspolitikk, som en markering av at regjeringen Solberg ikke hadde imøtekommet KrFs krav om en egen utviklingsmelding. Under utarbeidingen av innstillingen gjennomførte KrF store høringsmøter med bistandsorganisasjoner og uavhengige utviklingseksperter.

Som en oppfølging av innstillingen la KrF-representantene Hareide, Ropstad, Bollestad og Eide den 6. desember 2016 fram Dok. 8:25 (2016-2017) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet belyste utfordringer på utviklingsfeltet og munnet ut i 13 konkrete forslag.

I Utenriks- og forsvarskomiteens innstilling om saken valgte KrF å vise fleksibilitet i formuleringen av forslagene og dermed oppnådde KrF å få flertall for 9 av 10 forslag i innstillingen. KrF valgte å ikke fremme på ny et forslag om 1 % av BNI til bistand, siden Stortinget i desember 2016 allerede hadde vedtatt å be regjeringen følge opp det.

Følgende fire forslag, dvs. komiteens tilråding III, V, VII og VIII, ble støttet av en samlet komité og vedtatt:

III : Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, miljø/klima/fornybar energi, inkludert regnskogsatsingen og likestilling.

V : Stortinget ber regjeringen legge til grunn en sårbarhetsstrategi som prioriterer de landene som henger mest etter med hensyn til FNs bærekraftsmåls fattigdomsindikatorer og som ansees mest utsatt i henhold til OECDs sårbarhetskriterier.

VII: Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag om å etablere en ny felles plattform i Norad som skal formidle faglig rådgivning til fattige land innen utvalgte sektorer der Norge har særlig kompetanse.

VIII: Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge vil gjennomføre forpliktelsene fra verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016 (the Grand Bargain), herunder det globale målet om å øke støtten til lokale og nasjonale aktører til minst 25 pst. av total humanitær bistand innen 2020 og satse mer på forebygging og nye finansieringsløsninger, inkludert kontantoverføringer.

Følgende flertallsforslag ble fremmet av Ap, H, FrP, KrF, Sp, V og vedtatt med bred støtte:

«Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet for 2018 vurdere å omgjøre overgangsbistanden (kapittel 162) for å gi mer hjelp til selvhjelp gjennom langsiktige finansieringsløsninger for land i langvarige kriser, kapasitetsbygging av lokale og nasjonale organisasjoner for å styrke deres motstandskraft og responsevne og tiltak for å bedre overgangen mellom humanitær og langsiktig bistand.»

Følgende fire romertallsforslag ble fremmet av Ap, KrF, Sp, V og SV og vedtatt med 52 stemmer for, 49 mot.

I: Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger.

II: Stortinget ber regjeringen i kommende bistandsbudsjett sikre at andelen som går til de minst utviklede landene, ikke synker og at innsatsen for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, som flere land i Afrika sør for Sahara, økes.

VI: Stortinget ber regjeringen styrke bistanden som forvaltes av frivillige organisasjoner ved å utvide perioden for rammeavtalene for frivillige organisasjoner fra fire til fem år, gjøre disse avtalene mer forutsigbare og forenkle rapporteringskrav og -ordninger.

X: Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene og sentrale bistandsmottakere.

Det ble ikke flertall for følgende mindretallsforslag, som Ap, KrF, Sp og V stod sammen om, mens H, FrP, SV og MDG gikk imot (50 for, 53 mot):

«Stortinget ber regjeringen utrede en indikativ fordelingsnøkkel som kan sikre en forutsigbar prioritering av langsiktig fattigdomsorientert bistand og fremme forslag om en slik «bistandsnøkkel» i budsjettproposisjonen for 2018 i sammenheng med omlegging av budsjettstrukturen. Utgangspunktet bør være at om lag 70 pst. går til langsiktig bistand (eksklusiv sårbarhetsdelen), om lag 20 pst. går til en sårbarhetsdel basert på OECDs identifikasjon av behov og om lag 10 pst. brukes til akutt humanitær bistand.»

 

Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk

Meld. St. 24 (2016-2017) om «Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» ble lagt fram av regjeringen i april 2017. Den kom etter at KrF lenge hadde krevd en egen utviklingsmelding, i stedet for at dette politikkområdet bare ble behandlet som en del av den varslede meldingen om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Meldingen var som ventet preget av økt vektlegging av norske interesser, ved at sikkerhetspolitikk og norsk næringsfremme påvirker innretningen av bistanden. Den har likevel en bedre utviklingspolitisk profil enn de sterke signalene om omlegging som ett år tidligere ble gitt av Utenriksdepartementets politiske ledelse. Både faglige innspill fra forvaltningen, fra bistands-Norge og politiske innspill som KrFs Dok. 8:25 om reform av utviklingspolitikken har trolig bidratt til dette.

Meld. St. 24 tar utgangspunkt i at bærekraftsmålene gjelder for alle og at det fordrer en helhetlig tilnærming til global utvikling, men regjeringen velger å avgrense meldingen til utviklingspolitikk og bistand. Den viser kort til behovet for samstemthet, som i følge regjeringen «innebærer at utviklingspolitikk ses i sammenheng med andre politikkområder, også innenrikspolitikk». Men det avklares ikke om det er utviklingspolitikken som skal «samstemmes» andre politikkområder, eller om andre politikkområder i større grad skal bidra til utviklingsmålene.

I analysen av endrede rammebetingelser for utviklingspolitikken vektlegger meldingen konflikt, humanitære katastrofer, flyktningstrømmer, migrasjon og befolkningsvekst. En økende andel av de ekstremt fattige befinner seg i land og områder med svake forutsetninger for utvikling, ofte rammet av konflikt og klimaendringer – land med høy grad av sårbarhet.

Den økonomiske veksten i flere utviklingsland, herunder store økonomier som Kina og India, har bidratt til at en økende befolkningsandel kommer ut av ekstrem fattigdom. I slike land utgjør egen ressursmobilisering og private kapitalstrømmer en større del av utviklingsfinansieringen. Bistandens andel av de totale kapitalstrømmene til utviklingsland totalt sett blir dermed lavere, men bistanden er fortsatt viktig – særlig i de fattigste utviklingslandene. Kapitalflukt og korrupsjon virker i motsatt retning og utgjør de største hindrene for utvikling.

Prioriteringer i utviklingspolitikken

Fattigdomsbekjempelse og det humanitære imperativ er overordnede mål i utviklingspolitikken. I meldingen ble fem tematiske satsingsområder prioritert: 1) utdanning, 2) helse, 3) næringsutvikling og jobbskaping, 4) klima, fornybar energi og miljø og 5) humanitær bistand. Innsatsen for utdanning er om lag doblet i fireårsperioden. Det er meget positivt, etter at utdanning ble nedprioritert i den rød-grønne perioden. KrF er enig i at utdanning og helse fortsatt settes på topp og støtter de andre innsatsområdene, men med noen presiseringer.

Ett punkt gjelder landbruksbistanden, som i 2015 var nede på 3,5 % av bistandsbudsjettet. Regjeringens bærekraftsmelding lovet likevel ikke økt langsiktig bistandssatsing på landbruk og matsikkerhet. Dette ble derimot tatt med blant prioriterte satsinger i Stortingets vedtak (romertall III) ved behandlingen av KrFs representantforslag kort tid før regjeringens melding ble lagt fram: «Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, miljø/klima/fornybar energi, inkludert regnskog­satsingen og likestilling.» Det blir derfor viktig å følge opp bistand til landbruk og matsikkerhet i budsjettet for 2018.

Fire forhold er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk: 1) menneskerettigheter, 2) kvinners rettigheter og likestilling, 3) klima og miljø og 4) anti-korrupsjon.

På bakgrunn av varslede kutt i amerikansk bistand til familieplanlegging, bekreftet alle partier betydningen av dette bistandsområdet i innstillingen. H, FrP, KrF og V sa i en flertallsmerknad at det er «positivt at regjeringen allerede har varslet en betydelig økning i støtten til seksuell og reproduktiv helse for blant annet å kompensere for kuttene som følger av den såkalte munnkurvregelen i USA, og ser frem til en videre opptrapping av støtten».

Blant meldingens mest uakseptable avsnitt er teksten om «stat-til-stat-bistand». Der er ikke utviklingsmål og fattigdomsbekjempelse nevnt som styrende. Utgangspunktet er at bilateralt samarbeid med nasjonale myndigheter «kan være i vår interesse». Det «gir god plattform for dialog og et godt grunnlag for å utvikle andre bilaterale relasjoner med landet, engasjement fra norsk næringsliv og handel.» Utenriks- og forsvarskomiteen korrigerte i Innst. 440 S (2016-2017) dette avsnittet ved å understreke betydningen av å støtte nasjonale myndigheters evne til å levere bl.a. helse- og utdanningstjenester som er avgjørende for økonomisk og sosial utvikling.

Regjeringen følger opp KrFs forslag om å gå over til 20-25 partnerland i stedet for dagens 12 fokusland, fordelt på to kategorier land. Regjeringen foreslår at et økt antall land deles i tre kategorier:

  1. 1.       land for langsiktig samarbeid der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en rolle, primært land der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør
  2. 2.       land direkte eller indirekte i konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet og der spredningsfaren er stor (primært stater i det geografiske beltet fra Vest-Afrika til Afghanistan)
  3. 3.       land der innsats for globale fellesutfordringer som klima, global helse og global sikkerhet har spesielt stor betydning.

I den nye, tredje kategorien er «globale fellesinteresser» det sentrale. Kategorien skaper dermed en gråsone over mot innsatsområder av interesse både for rike og fattige land, mens offentlig bistand i følge OECDs definisjon skal ha som hovedmål å bidra til økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland. Det kan gi risiko for at pengestrømmen beveges bort fra bistandens hovedformål, som er fattigdomsbekjempelse. Den nye kategoriseringen gir også risiko for at fattigdomsorienteringen svekkes ved at nye partnerland velges utenom de fattigste landene.

Fra faglig hold ble det under komiteens høringer påpekt at det er forskjell på å dreie pengene fra fattige land som f.eks. Malawi der 71 % er ekstremt fattige, til Tunisia, hvor bare 2 % er ekstremt fattige. Meldingen avklarer ikke valget av nye partnerland, men har formuleringer som åpner for  økt innsats i Nord-Afrika, Midtøsten og Sahel ut fra Norges og Europas sikkerhetspolitiske hensyn. Det er derfor av betydning at Stortinget ved behandlingen av KrFs Dok. 8:25 vedtok følgende: «Stortinget ber regjeringen i kommende bistandsbudsjett sikre at andelen som går til de minst utviklede landene, ikke synker og at innsatsen for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, som flere land i Afrika sør for Sahara, økes.»

Meldingen følger opp forslaget fra KrFs alternative utviklingsmelding om å etablere en kunnskapsbank for faglig bistand. På andre områder avviker regjeringens bærekraftsmelding fra KrFs linje. Det er derfor verdt å merke seg at Utenriks- og forsvarskomiteen avslutter sine merknader i komitéinnstillingen med å vise KrFs representantforslag: «Komiteen viser til behandlingen av representantforslag om reform av utviklingspolitikken i Innst. 243 S (2016–2017), jf. Dokument 8:25 S (2016–2017), og imøteser regjeringens oppfølging av vedtakene.»  

Utvanning av definisjonen av bistand (ODA)

I motsetning til FNs tusenårsmål er ikke FNs nye bærekraftsmål så spesifikt rettet mot de fattige lands behov. Fokuset er utvidet til bærekraftsmål som både utviklingsland og industriland bør følge opp. Noe av dette – særlig det som industriland skal gjøre for egen del – ligger utenfor bistandens område. I tiden framover blir det derfor svært viktig å hindre at rike land gjennom OECD vedtar å utvanne definisjonen av hva som kan regnes som offisiell utviklingsbistand (ODA). Det er allerede gjort mindre justeringer som utvanner definisjonen. Hvis dette fortsetter, vil bekjempelse av ekstrem fattigdom få mindre midler fordi bistandsbudsjettene i økende grad vil bli brukt til formål som før ble finansiert fra andre budsjettområder. Norsk politikk på dette punktet ble ikke avklart i meldingen. KrF mener Norge aktivt må motarbeide en slik utvanning av OECDs definisjon av utviklingsbistand.