Menneskerettigheter

FNs barnekonvensjon

Høsten 2014 behandlet Stortinget Dokument 8:53 S (2013-2014) fra Venstre om norsk tiltredelse til barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll. Konsekvensene må belyses grundig før Norge inngår slike traktatmessige forpliktelser. En enstemmig komité trakk fram de prinsipielt viktige spørsmål knyttet til konsekvensene av å bygge ut klageadgang til ulike FN-organer også når det gjelder beslutninger av mer skjønnsmessig art fattet i nasjonale folkevalgte organer og kjennelser i nasjonale rettsinstanser.

Norge er blant de land som har gått lengst i å sikre nasjonal gjennomføring av FNs konvensjon om barnets rettigheter, som Norge ble part av 8. januar 1991. Barnekonvensjonen ble deretter i 2003 gjort til norsk lov gjennom inkorporering i menneskerettighetsloven. Den er dermed gitt forrang framfor norsk lovgivning. Klager på vedtak kan prøves i det norske rettssystemet.

Komiteens flertall, alle unntatt V og SV, konkluderte med å be regjeringen fremme sak for Stortinget om tiltredelse til FNs barnekonvensjons tilleggs­protokoll om individuell klagerett i løpet av 2015. V og SV ville ha saken lagt fram allerede i mars 2015, men alle andre partier mente departementet måtte få mer tid til konsekvensutredning. I Innst. 24 S (2014 – 2015) fremmet flertallet på denne bakgrunn følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen legge fram sak om barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll om individklagerett i løpet av 2015.» Det ble – etter at V og SVs forslag hadde falt - enstemmig vedtatt i Stortinget 11. november 2014.

Melding om menneskerettigheter

Regjeringen fremmet i desember 2014 stortingsmelding St. 10 (2014-2015) om «Muligheter for alle – om menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken». Dette var første melding om temaet siden KrFs Hilde Frafjord Johnson var utviklingsminister og fremmet den banebrytende St. meld. 21 (1999-2000), som en enstemmig komité fastslo hadde hatt «stor betydning for arbeidet med menneskerettigheter i FN, i Norge og i andre land». Mens den meldingen hadde konkrete oppfølgings­planer både i Norge og internasjonalt, hadde den nye stortingsmeldingen fokus på tiltak utenfor Norge.

Da Stortinget drøftet saken i april 2015 ga Knut Arild Hareide støtte fra  KrF til meldingens tre prioriterte områder: 1. Individets frihet og medbestem­melse. 2. Rettsstat og rettssikkerhet. 3. Likeverd og like muligheter. Denne prioriteringen fikk støtte fra alle unntatt Ap og SV.

Blant dissensene i Innst. 226 S (2014-2015) kan nevnes at KrF – sammen med V og SV - i en særmerknad viste til at Statens pensjonsfond utland (SPU) investerer i verdipapirer over hele verden. Disse partier mente Norge må være en ansvarlig investor, også i lys av investeringenes mulige innvirkning på menneske­rettigheter.

Alle unntatt FrP fant det viktig at de nye bærekraftige utviklingsmålene sikrer reduksjon av ulikhet både i inntekt og muligheter. Alle unntatt Høyre og FrP mente derfor at ingen mål eller delmål kan anses som oppnådd før det er nådd for alle sosiale og økonomiske grupper.

Alle unntatt FrP mente at der norske selskaper har store engasjementer og interesser, må det ikke føre til at økonomiske interesser går på bekostning av krav til og engasjement for befolkningens menneskerettigheter.

Alle, unntatt Høyre og FrP, viste til Kapitalfluktutvalgets rapport (NOU 2009:19) som foreslo en offensiv utviklingspolitikk med fokus på å sikre fattige land større skatteinntekter og redusere mulighetene for omfattende korrupsjon. Flertallet mente regjeringen bør ta en ny gjennomgang av rapporten, og eventuelt ny kunnskap, med tanke på å sette i verk nye tiltak.

Alle unntatt FrP ville prioritere å forbedre rettsvernet til mennesker på flukt, enten de er flyktninger, internt fordrevne eller miljøfordrevne.