Sikkerhetspolitikk og regionale konflikter

Veivalg i sikkerhetspolitikken

I april 2017 la regjeringen fram Meld. St. 36 (2016-2017): Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhets­politikk. Stortingsmeldingen var primært en sikkerhetspolitisk melding. Den viste hvordan regjeringen ønsket at sikkerhetspolitiske hensyn skal påvirke utviklingen av utenriks­politikken og utviklings­politikken. Regjeringen la vekt på tre veivalg for å fremme norsk sikkerhet i en ny tid:

A: Videreutvikle de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk ved å

  • Søke å bevare de sterke transatlantiske båndene og videreutvikle det langsiktige sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA.
  • Bidra til omstilling i NATO slik at alliansens kollektive forsvar styrkes mot så vel gamle som nye sikkerhetsutfordringer.
  • Styrke norsk forsvarsevne og legge til rette for økt alliert tilstedeværelse og øving i nord.
  • Videreutvikle samarbeidet med Russland basert på felles interesser og en fast og forutsigbar politikk.
  • Bidra til å bevare og videreutvikle den internasjonale rettsorden og styrke FN og andre internasjonale institusjoner. Arbeide for å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. Reagere på alvorlige folkerettsbrudd.
  • Arbeide for balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar atomnedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.

B: Styrke den europeiske og nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk ved å

  • Bygge tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med utvalgte europeiske allierte, dvs. Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tysland.
  • Bidra til økt europeisk sivil og militær krisehåndteringsevne, effektiv yttergrensekontroll, tett politi- og etterretningssamarbeid, og antiradikaliserings- og integreringstiltak.
  • Arbeide for tettere samarbeid mellom NATO og EU.
  • Trappe opp den sikkerhetspolitiske dialogen og samarbeidet i Norden.
  • Beskytte og styrke multilaterale institusjoner for fremme av demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Arbeide for norsk OSSE-formannskap i 2020 og at Norge velges til medlem av FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022.

C: Øke innsatsen i Europas ustabile nabolag ved å

  • Iverksette en strategi for norsk innsats i sårbare stater og regioner.
  • Øke norsk bistand til de ustabile områdene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel, og opprette to nye ambassader, i Bamako, Mali og Tunis, Tunisia.

Under komiteens høring om saken ble det fra Forsvarets forsvarsinstitutt presisert at Russlands kapasitet til langvarige militære engasjementer langt utenfor eget territorium er begrenset, både pga. begrensede militære kapabiliteter og svekket BNP. I sin interesse-tenkning skiller Russland mellom naboer som er tidligere medlemmer av Sovjetunionen og Warszawapakten og naboer som er etablerte vestlige land, f. eks. Norge.  Denne tenkningen påvirker Russlands defensive politikk mht. hvor de opplever sine sikkerhetsinteresser mest truet av vestlig ekspansjon, dvs. fra NATO og EU.

Fra utviklingsekspertisen ved CMI i Bergen ble det påpekt at økt vektlegging av f.eks. visse land i Nord-Afrika vil svekke fattigdomsorienteringen. Som eksempel ble det nevnt at antall fattige i Tunisia er 2 prosent mot vel 70 prosent i Malawi!

Komiteens Innst. 439 (2016-2017) viste at det var bred oppslutning om de overordnede sikkerhetspolitiske vurderingene, bortsett fra SV som er kritisk til det tette sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA og NATO. KrF støttet i hovedsak de sikkerhetspolitiske vurderingene, men i det parallelle arbeidet med meldingen om bærekraftsmålene og utviklingspolitikken jobbet KrF for å sikre at utviklingspolitiske, og ikke sikkerhetspolitiske mål, skulle styre bistands- og utviklingspolitikken.

KrF la vekt på at hovedtyngden at norsk bistand fortsatt går til fattige land og ikke dreies mot rikere land for å ivareta norske egeninteresser. Regjeringen viste i meldingen til at utviklingspolitikken skulle tilpasses regjeringens nye sårbarhetsstrategi, men konsekvensene av det var uklare siden denne strategien ikke ble lagt fram for Stortinget til behandling.

Regjeringens forslag om å øke norsk bistand til de ustabile områdene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel er sikkerhetspolitisk begrunnet, ikke utledet av målet om mest mulig effektiv bekjempelse av ekstrem fattigdom. Det er risiko for at midler tas fra fattigdomsreduksjon i for eksempel i Afrika sør for Sahara og brukes til å vise sikkerhetspolitisk «handlekraft» i konfliktfylte land andre steder, uten at utviklingsvirkningen godtgjøres på en rimelig måte.

Mens fattige lands interesser må være styrende i utviklingspolitikken, er det å sette egne sikkerhetspolitiske interesser først, eller egne økonomiske interesser først, mer vanlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det markeres nå sterkere enn vanlig av Trump-administrasjonen i USA. En slik «America First»-tenkning kan gå på bekostning av fellesinteresser som klima og frihandel, samt utviklingslands interesser. Det er selvsagt legitimt å ivareta egne interesser, men KrF advarer mot en for snever interessetenkning og mener felles interesser og verdibaserte standpunkter i større grad må prege utenrikspolitikken.

NATO-samarbeidet etter Ukrainakrisen

De siste årene er sikkerhetssituasjonen i Europa blitt mer bekymringsfull. Etter at den Moskva-orienterte presidenten i Ukraina ble avsatt i februar 2014, valgte Russland å bruke væpnet makt for å holde kontroll over Krimhalvøya hvor landet har militære baser. Russlands maktbruk overfor Ukraina er uakseptabel, anneksjonen av Krim er folkerettsstridig.

Dette skapte behov for beroligende tiltak for NATO-land i den østlige delen av Europa. I juli 2016 signaliserte forsvarsministeren at Norge ville stille om lag 200 soldater til disposisjon for NATO. Det nye konseptet for forsterket fremskutt nærvær – NATOs såkalte enhanced Forward Presence (eFP) – ble endelig vedtatt på NATO-toppmøtet i Warszawa 8.-9. juli. I september 2016 ble det offentlig at Norge utpå nyåret 2017 ville sende 200 soldater til en NATO-bataljon i Litauen. Militært sett har det liten effekt, men det et viktig politisk signal om NATO-solidaritet som bidrar til å berolige medlemslandene i øst. De norske soldatene bidrar med en kompani­stridsgruppe i et samarbeid med Tyskland og Nederland.

Fra januar 2017 har USA hatt om lag 300 soldater utplassert på Værnes. De utgjør en forsterket kompanistridsgruppe. Opplegget var at personell fra ulike marinekorpsavdlinger i USA skulle rotere inn og ut av Norge to-tre ganger i året. Dette skjer etter en avtale mellom Norge og USA, i likhet med avtalen om de amerikanske forhåndslagrene i Trøndelag.

Avtalen førte til at det ble reist spørsmål om dette var i strid med Norges basepolitikk. Basepolitikken stammer fra 1949 da Norge ble med i NATO. Den gang erklærte den norske regjeringen at Norge ikke ville tillate baser for stridsavdelinger fra andre nasjoner på norsk jord i fredstid.

Per definisjon er avtalen ikke i strid med norsk basepolitikk, siden Værnes garnison er underlagt norsk kommando. Forsvaret viser til at amerikanerne heller ikke etablerer en permanent tilstedeværelse, men sier det er roterende avdelinger som skal trene her, slik de har gjort i mange år. Forsvarsministeren understreket at Norge gjennom lang tid har ønsket å ha alliert trening i Norge. Det er i norsk interesse.

Flere forskere og politiske motstandere av det amerikanske nærværet mener rotasjonsstyrken bryter med norsk basepolitikk. Et klart flertall på Stortinget har derimot godkjent opplegget og viser til dette kun dreier seg om trening og avdelinger som er her i noe tid. Til syvende og sist er det Stortinget som tolker hva norsk basepolitikk innebærer og hva som er i samsvar med den.

KrF har støttet avtalen. Samtidig mener KrF at det er viktig å beholde nordområdene og NATOs nordflanke som et lavspenningsområde. Det er både i Norges, NATOs og Russlands interesse. Det er derfor viktig å opprettholde det gode samarbeid mellom Norge og Russland på en rekke områder i nord, inklusive søk og redning, miljø og klima, folk-til-folk-samarbeid osv.

Kampen mot IS i Irak og Syria

Terroristbevegelsen ISIL (Islamsk Stat i Irak og Levanten) sprang ut av den jihadistiske terrorist­bevegelsen Al Qaida, men gikk fram enda mer brutalt. ISIL, ofte omtalt som IS, klarte i 2014 å ta kontroll over store områder i Irak. I tillegg har de væpnede styrker i Syria, hvor de kriger både mot Assad-regimet og andre opprørsgrupper. IS har rekruttert tusenvis av fremmedkrigere. De fleste kommer fra arabiske land, men mange også fra europeiske land – inkludert noen fra Norge.

I juni 2014 erklærte ISIL opprettelsen av et kalifat, en styreform inspirert av sunni-islamske herskere i gammel tid. Målet var å utbre kalifatet langt ut over grensene til Irak og Syria og bevegelsen.  Væpnede grupper som har sagt seg lojale til IS, er i 2017 operative i rundt 18 land. IS oppfordrer til og står bak terroraksjoner i en rekke land, også i Europa. Dette truer internasjonal fred og sikkerhet.

Da IS i 2014 underla seg nye deler av Irak og drepte tusenvis av annerledes troende (særlig jesidier) eller gjorde dem til slaver, intervenerte en USA-ledet koalisjon. Den startet flyangrep mot IS-mål og lærte opp militære irakiske styrker som kunne slå IS tilbake på bakken. Russland startet luftangrep til støtte for Assadregimet i Syria fra september 2015.

Mens IS på det meste kontrollerte områder med 10 millioner mennesker, mister IS nå mer og mer av sin territorielle kontroll. I juli 2017 ble storbyen Mosul gjenerobret av irakiske styrker. Den viktigste byen for IS i Syria er Raqqa, hvor de også er i ferd med å miste kontroll. Finansieringen svikter også. Det er viktig at statsprosjektet til IS er i ferd med å gå i oppløsning og at de er i tilbakegang, men man må regne med at IS og lignende væpnede grupper vil ha kapasitet til terrorvirksomhet i lang tid.

Norges engasjement i Syria og Irak

Norges viktigste bidrag er humanitær bistand for å redusere sivilbefolkningens lidelser. I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverkonferanse der over 60 land var representert. FN hadde påvist behov for 70 mrd koner i bistand til Syria og regionen. Konferansen resulterte i løfter om 60 mrd kroner. Norge bidrar svært mye og lovet 10 mrd kroner over fire år. I 2016 var Norges humanitære bidrag 2,4 mrd. kroner.

Den USA-ledede koalisjonens innsats i Syria og Irak følger fem linjer: (1) Stanse tilførsel av finansiering, (2) stanse tilførsel av fremmedkrigere, (3) militær innsats, (4) imøtegåelse av ISILs propaganda og (5) tiltak for å stabilisere. Norge bidrar langs alle linjene.

Norge er blant de største bidragsyterne til stabiliseringstiltak. I 2016 ga Norge bistand for om lag 200 mill. kroner til dette i Irak.

Militært har Norge ikke gått inn med flystøtte, men gitt bidrag til militær opptrening.  I 2014 tilbød Norge slik opplæring ved en amerikansk base i Bagdad og ved en tysk-ledet base i byen Erbil i kurdisk del av Irak. Viktigst var bidraget i Erbil. Dette ble i mars 2017 besluttet overført til Anbar i Irak. Norges militære bidrag hadde bred politisk støtte, men SV var mot. Solhjell (SV) gjorde det klart at han ikke tror en massiv militær innsats er veien å gå: – Vi ønsker ikke en krig mot IS, der norske styrker er involvert. IS er verdens kanskje rikeste terrororganisasjon, og de må møtes på en måte som fungerer. Jeg tror faktisk ikke det er mulig å knuse dem militært, uttalte han til NRK i september 2014. KrF støttet treningsbidraget og forutsatte at folkerettslige vilkår ble oppfylt.

Bidrag til syriske motstandsgrupper

I mai 2016 sa den norske regjeringen ja til å trene syriske opprørsgrupper i kampen mot IS, som del av den USA-ledede «Operation Inherent Resolve». Treningen skulle i utgangspunktet skje i Jordan. Det var bred støtte til dette i Stortinget, men ikke fra SV og Sp. SV gikk imot, mens Sp var skeptiske til beslutningen.

KrF ga tidlig støtte til det norske militære bidraget i Irak, som folkerettslig var uproblematisk siden det skjedde på invitasjon fra Iraks regjering. Opplæringen av kurdisk-irakiske sikkerhetsstyrker var særlig viktig å støtte. De var sterkt motiverte, velorganisert og evnet å stå imot IS-angrep.

Da regjeringen senere informerte om det Jordan-baserte treningsopplegget for motstandsgrupper i Syria, fikk det også politisk støtte fra et solid flertall. I første omgang gjaldt det norsk opplæring av syrere i Jordan og regjeringen måtte konsultere Stortinget om norske rådgivere også skulle operere inne i Syria. KrF støttet den Jordan-baserte opplæringen med den klare forutsetning av folkerettslige vilkår var oppfylt. Det er regjeringens løpende ansvar å sørge for at det er tilfelle.

Regjeringen anførte at retten til kollektivt selvforsvar, som framgår av FN-paktens artikkel 51, gir folkerettslig grunnlag for norske bidrag til den USA-ledede Operation Inherent Resolve. Dette gjelder også militær maktanvendelse mot IS på syrisk territorium, siden Irak er under væpnet angrep fra IS med utgangspunkt også i terrororganisasjonens kontroll over deler av Syria. I tillegg ble det vist til Sikkerhetsrådets resolusjon 2249, som ikke gir et selvstendig grunnlag for intervensjon i Syria, men som understøtter den folkerettslige basis i FN-paktens artikkel 51 ved at resolusjonen uttrykkelig oppfordret oppfordret FNs medlemsstater om å iverksette nødvendige tiltak for å møte trusselen fra ISIL, inkludert deres fristeder i Syria og Irak.

Maktbruk basert på kollektivt selvforsvar av Irak forutsetter samtidig at norske myndigheter foretar en løpende vurdering av om grunnlaget til enhver tid er til stede, med andre ord om det fremdeles må anses å foreligge et væpnet angrep mot Irak fra ISILs side med utgangspunkt ISILs tilstedeværelse i Syria. Denne vurderingen blir gjort fortløpende. Forsvarsministeren har understreket at «grunnlaget er klart avgrenset til operasjoner rettet mot ISIL. Regjeringen mener derfor at det norske militære bidraget til operasjon Inherent Resolve er trygt folkerettslig forankret.» (Dagbladet, 23/5 2017) https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/det-folkerettslige-grunnlaget-i-kampen-mot-isil/id2554286/

Stortinget er konsultert på vanlig måte. For øvrig ligger hele den folkerettslige vurderingen ute på UDs nettsider. Dette er trolig første gang en slik folkerettslig vurdering offentliggjøres i sin helhet.  https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/ud/vedlegg/folkerett/isil2.pdf

Lærdommer fra Afghanistan

Et regjeringsoppnevnt utvalg, ledet av tidligere statsråd Bjørn Tore Godal, leverte i 2016 en omfattende rapport (NOU 2016:8) som evaluerte og trakk lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014. Utenriksminister Brende og statsråd Eriksen Søreide holdt 10. januar 2017 en redegjørelse for Stortinget om Afghanistan, inkludert rapporten fra Godal-utvalget. Saken ble oversendt komiteen til behandling.

Godal-utvalgets Afghanistanrapport ga en relativt kritisk vurdering av hva som var oppnådd: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001. Krigshandlinger undergraver grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt på demokratisk grunnlag.»

Norge var imidlertid bare en liten aktør på det militære området og strategien Norge var en del av ble i hovedsak bestemt av USA og NATO. Også på bistandsområdet spilte Norge en begrenset rolle i den store sammenheng Godal-utvalget sier dette om de tre viktigste målene:

Mål 1: Opptre som god alliert av USA og NATO-medlem: Godal-utvalget mente alliansepolitiske hensyn var dominerende for Norges beslutninger om å bidra militært i Afghanistan. «Å fremstå i Washington, D.C., og Brussel som en kompetent bidragsyter var viktigere for de norske beslutningene enn vurderinger av hvilken effekt de relativt små norske bidragene kunne ha i Afghanistan». 
Om det spesifikt norske bidraget konkluderte utvalget med at Norge nådde målet om å være en god alliert, men ikke målsetningene om å bekjempe terror og bygge en afghansk demokratisk stat.

Mål 2: Internasjonal terrorbekjempelse: Utvalget skrev: «Det andre målet var å bidra til internasjonal terrorbekjempelse ved å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for slik terror. «Krigen mot terror» var kontroversiell, og målet er bare delvis nådd.»

Mål 3: Bygge stabil og demokratisk afghansk stat gjennom bistand og fredsdiplomati: Utvalget skrev: «Det tredje hovedmålet var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er ikke nådd. Landets formelt demokratiske institusjoner er skjøre, og krigen fortsetter. Den internasjonale og norske bistanden har gitt resultater på noen felt, som helse og utdanning. Afghanistan har imidlertid blitt ett av verdens mest bistandsavhengige land, og bistanden har bidratt til omfattende korrupsjon.»

Om Stortingets involvering i viktige beslutninger om Norges militære Afghanistaninnsats: Godal-utvalget mente bl.a. at: «dagens ordning med lukkede orienteringer for Den utvidede utenriks- og forsvarskomite og brede redegjørelser for Stortinget bør forbedres. Regjeringen bør ved internasjonale engasjementer i konfliktområder mer systematisk informere Stortinget om mål, midler, forventede resultater og erfaringer underveis. En systematisk tilnærming vil også gi bedre grunnlag for en informert debatt.»

Utenriks- og forsvarsministerens redegjørelser var mer diplomatiske og forsiktige i konklusjonene. Utenriks- og forsvarskomiteen la seg i Innst. S. 248 (2016-2017) nær opptil utenriksministerens redegjørelse på de fleste punkter. Komiteen viste til «utenriksministerens redegjørelse, og mener at Afghanistanutvalgets rapport gir et grunnlag for å systematisere lærdommene og tilpasse dem til nye utfordringer som ligger foran oss. Norge har en omfattende bistandspolitikk og engasjerer seg i statsbygging og forbedring av styresett. Komiteen mener derfor at erfaringene som er gjort i Afghanistan, beskrevet i utenriksministerens redegjørelse og i Afghanistanutvalgets rapport, er gode ledetråder i framtidige engasjement, både i Afghanistan og i andre land og områder.»

Komiteen viste videre til utenriksministerens understrekning av at sikkerhets- og alliansepolitikken har vært en grunnstein i det norske Afghanistanengasjementet: «Norge hadde ifølge utenriksministeren en formell forpliktelse i henhold til NATO-pakten og en moralsk forpliktelse til å stå ved USAs side etter angrepene 11. september 2001. I solidaritet med våre allierte og partnere stilte Norge opp for at Afghanistan ikke skulle forbli et arnested for internasjonal terrorisme. Komiteen mener anvendelsen av NATO-paktens artikkel 5 og FNs sikkerhetsråds anerkjennelse av USAs rett til selvforsvar ga grunnlag for det norske engasjementet, men at andre hensyn må være mer fremtredende når det gjelder det langvarige engasjementet.»

Alle unntatt FrP viste til at Norge har hatt en aktiv rolle ved fredsdiplomati for å få til en politisk løsning som – om mulig - også inkluderer Taliban. Det har ikke lyktes hittil, men flertallet viste til at: «Afghanistanutvalgets vurdering – til tross for at forsøkene på en framforhandlet fredsløsning ennå ikke har lyktes – er at Norges erfaringer på dette feltet tilsier at fredsdiplomati bør videreføres som et sentralt mulig norsk bidrag i andre konflikter. Flertallet slutter seg til denne vurderingen og vil understreke at den norske innsatsen for fred og forsoning forutsetter at våre ansvarlige myndigheter makter å ta selvstendig initiativ, utvise dristighet og akseptere risiko.»

En enstemmig komité viste til at «Røde Kors påpeker behovet for rolleavklaring mellom militære, sivile og humanitære bidrag i sitt høringsinnspill til utenriks- og forsvarskomiteen. Sammenblanding av roller utfordrer sikkerheten til humanitære aktører og gjør at sivilbefolkningen blir skadelidende. Komiteen mener at det er det er viktig å unngå sammenblanding av roller når innsatsen både er militær og sivil. Komiteen mener at en erkjennelse av at et land kan ha behov for både sikkerhetstiltak og utviklingsrelatert innsats ikke må medføre en så stor grad av koordinering av personell at roller blandes. De militære styrkenes oppgave må være å sikre et trygt handlingsrom for sivile aktører, mens bistands- og humanitære aktører utfører sivile oppgaver innenfor dette handlingsrommet.»

Stortingsdebatten 18. april 2017 viste full oppslutning om komiteens tilråding romertall I: «Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å gjennomføre en evaluering i egnet form av den norske militære og sivile deltakelsen i operasjonen i Libya i 2011.»

Etter forslag fra Miljøpartiet De Grønne ble det også enstemmig vedtatt at «Stortinget ber regjeringen utrede en egen lovhjemmel for å sikre at fanger som holdes av norske styrker i forbindelse med væpnet konflikt får ivaretatt sine rettigheter, samt hvordan rettighetene til personer som holdes fanget av norske soldater kan ivaretas i våre internasjonale operasjoner.»

KrF, Sp, V og SV la fram to mindretallsforslag, som falt i voteringen (22 for, 81 mot):

  • Stortinget ber regjeringen innarbeide en fast praksis med ekstern evaluering etter at Norge har hatt betydelige bidrag i internasjonale militære operasjoner.
  • Stortinget ber regjeringen iverksette en ekstern evaluering av den norske deltakelsen i operasjonen i Libya i 2011.

Islamske terroristgrupper i Irak og Syria

Sikkerhetssituasjonen i Midtøsten er de siste årene blitt verre i flere områder. Det gjelder ikke minst Syria og Irak, der islamistiske terrorist­grupper har tatt kontroll over store områder. I Syria hadde den Al-Qaida-tilknyttede Nusra-fronten tidlig fått en sterk militær kapasitet. I tillegg fikk terrorgruppen ISIL (Den Islamske Stat i Irak og Levanten) stadig sterkere fotfeste og finansiering. ISIL vant sommeren 2014 kontroll over store områder også i den sunnimuslimske delen av Irak, dvs. delen nærmest Syria. Iraks hær viste svært lav kampmoral, noe som har sammenheng med at landets shia-dominerte flertall ikke har tatt nok hensyn til de ca 20 prosent som tilhører den sunni-muslimske minoriteten. I Nord-Irak holdt kurdiske styrker bedre stand mot ISIL.

Sivilbefolkningen i de krigsherjede områdene i Irak og Syria lever i en prekær humanitær situasjon. 8,2 millioner irakere og 12,2 millioner syrere er avhengig av nødhjelp. Totalt er mer enn ti millioner internt fordrevet på grunn av konflikt i de to landene. Manglende humanitær tilgang for hjelpeorganisasjonene er et stort problem. KrF har aktivt arbeidet for økt humanitær bistand til områdene.

Krisesituasjonen kan imidlertid ikke løses bare med nødhjelp. Også de politiske og militære drivkreftene bak tragedien må adresseres. Dette kom tydelig fram da USA tok initiativ til en politisk og militær mobilisering mot ISIL. President Obama holdt i september 2014 en tale der han tok til orde for en bred koalisjon av allierte, i Europa og Midtøsten, for å bekjempe ISIL. Han understreket at amerikanske bakkestyrker var utelukket, og mente at arabiske stater selv måtte ta en lederrolle i kampen mot ekstremistene.

 Utenriksminister Brende fastslo at Norges syn var at enkle løsninger på konflikten ikke eksisterte. KrF støttet dette og mente utfordringene måtte møtes både humanitært, politisk og militært.

Den 5. november 2014 holdt statsminister Solberg en redegjørelse i Stortinget om norske bidrag til Irak og Afghanistan. Hun opplyste at et norsk militært bidrag mot ISIL hadde vært under planlegging i noe tid. Etter NATO-toppmøtet i Wales var to viktige forutsetninger for norske militære bidrag kommet på plass.

Det var etablert en bred koalisjon der både vestlige land og en rekke land i regionen har meldt seg til innsats mot ISIL. USA har spilt en avgjørende rolle i å samle regionen. Og det var kommet en ny regjering i Irak som på en bedre måte inkluderte Iraks ulike grupperinger.

Konkret tilbød Norge «120 personell som skal drive kapasitetsbygging av irakiske styrker i henholdsvis Erbil i Nord-Irak og i Bagdad. Vi tilbyr nå bidraget for ett år, men må være åpne for å vurdere forlengelse om det er behov for det», uttalte statsministeren.

Knut Arild Hareide sa i debatten om redegjørelsen at KrF mente at: «Ei varig løysing på krisen krev langsiktig arbeid og politiske reformer. Naudhjelp og militære bidrag er ikkje nok. Men begge delar er no nødvendig. Offera må hjelpast, ISIL sin frammarsj må bli stoppa.» Han la også vekt på at engasjementet er klart forankra i folkeretten.

Regjeringens forslag om norske militære bidrag til trening, men ikke til militær kamp, fikk bred støtte i Stortinget. Sp og SV gikk mot forslaget.

KrF har sterkt understreket behovet for en politisk løsning på krisen i Irak. Iraks tidligere statsminister Maliki ble med rette kritisert for å øke de sekteriske splittelsene. Nåværende statsminister Abadi viser vilje til forsoning på tvers av disse skillelinjene. Det var et viktig premiss da Stortinget besluttet at Norge skal bidra i kampen mot ISIL. Utenriksminister Brende uttrykte det slik i en kronikk i DN i juni 2015: «ISIL kan ikke bekjempes uten at Bagdad fører en inkluderende politikk. Det må bygges et felles nasjonalt prosjekt som alle Iraks folkegrupper opplever de er en del av.»

Norske militære instruktører kom våren 2015 på plass i Erbil og Bagdad. De skal trene regulære irakiske styrker, inkludert den irakisk-kurdiske Peshmergaen. Målet er å øke den irakiske regjeringens evne til å lede kampen mot ISIL. Alternativet til det internasjonale engasjementet kunne blitt at irregulære sjia-styrker tok opp kampen mot ISIL alene. Dette ville ha gitt ny næring til voldelig sekterisme. Det militære treningsbidraget må derfor også forstås ut fra denne politiske konteksten.

Afghanistan

I redegjørelsen til Stortinget 5/11 2014 tok statsminister Solberg ikke bare opp situasjonen i Syria og Irak, men redegjorde også for Norges videre militære bidrag til Afghanistan.

Den NATO-ledede ISAF-operasjonen skulle avsluttes ved nyttår 2015. Samtidig skulle det etableres en ny opplærings- og treningsoperasjon, Resolute Support Mission. Også denne operasjonen ledes av NATO, samtidig som en rekke land utenfor NATO vil bidra.

Det var en forutsetning for den nye operasjonen at Afghanistan fikk en legitim regjering etter valgene i april og juni. Det tok sin tid, men i september inngikk presidentkandidatene Ghani og Abdullah en maktfordelingsavtale. Det åpnet for en afghansk-amerikansk sikkerhetsavtale og en statusavtale mellom Afghanistan og NATO. Den nye statusavtalen tillater ikke offensive operasjoner. Dermed skiller Resolute Support Mission seg klart fra ISAFs stabiliseringsmandat. Noen av ISAFs treningsoppgaver overfor de afghanske styrkene blir derimot videreført.

Resolute Support Mission har som oppgave i å videreutvikle Afghanistans evne til å ivareta egen sikkerhet. Den er rettet inn mot mentorering av ledelse og ikke taktiske operasjoner på bakken. Dens styrke vil bestå av drøyt 12 000 militære.

Statsminister Solberg sa at regjeringen foreslo et norsk militært bidrag til NATOs nye oppdrag, begrenset oppad til 75 personer. Personellet skal i hovedsak stasjoneres i Kabul-området. Til sammenligning var det norske styrkebidraget i Afghanistan på det største ca. 650 personer i 2009. ISAF bestod på det største ca. 140 000 personell.

Norges hovedbidrag for 2015 vil være å videreføre den langsiktige norske støtten til spesialpolitienheten Crisis Response Unit i Kabul-området, en satsing som i følge statsministeren hadde gitt svært gode resultater.

Norge bidrar i tillegg med et mindre antall sanitets- og logistikkpersonell til den internasjonale flyplassen i Kabul samt støtte for trening og rådgivning av afghansk personell i flyplassdrift på Bagram, 50 km nord for Kabul.

 Norge tilbød også et begrenset antall stabsoffiserer til den tyskledede treningsinnsatsen i Mazar-e Sharif i Nord-Afghanistan.

Afghanistan har fortsatt ikke mulighet til selv å finansiere den strukturen som trengs for å ivareta landets sikkerhet. Norge har siden 2010 gitt årlige finansielle bidrag til sikkerhetsstyrkene gjennom etablerte mekanismer. I tråd med tidligere beslutninger vil Norge bidra med 150 mill. kr årlig for årene 2015–2017 til dette.

Den totale sivile bistanden skal også videreføres på om lag 750 mill. kr for årene 2015–2017.

Forslagene til videreføring av norske militære bidrag og sivil bistand fikk bred oppslutning i Stortinget. Sp støttet militære bidrag til Afghanistan, mens de gikk mot treningsbidrag til Irak. Lysbakken sa at SV mente at Norge for lenge siden burde ha trukket sine soldater ut av Afghanistan. Han konstaterte at etter 13 år i Afghanistan, «skal vi nå stå med soldater i begge landene. Vi tror det er et feilgrep».

Israel og Palestina

Etter at Hamas tok makten på Gazastripen i 2007, har konflikten flere ganger har blusset opp til krig mellom Hamas og andre væpnede grupper på Gazastripen og Israel. Disse krigene har ikke bredt seg til Vestbredden, der den palestinske selvstyremyndigheten har beholdt styringsretten.

Gazakrigen 2014

I 2014 brøt det ut en ny Gazakrig som varte i 50 dager. Rakettbeskytningen fra Gaza hadde pågått i lengre tid og ble økt i juni 2015 samtidig som Israel gjennomførte flere flyangrep.

Israel iverksatte 8. juli militæroperasjonen «Operation Protective Edge» med det uttalte formål å stanse skyting av palestinske raketter fra Gazastripen mot Israel, ødelegge tunneler på grensen mellom Gaza og Israel og ramme lederskapet i Hamas. Etter en måneds krigføring hevdet Israel at rundt tre fjerdedeler av rakettene til Hamsas enten var brukt eller ødelagt. 31 såkalte smuglertunneler var ødelagt, noen etter å ha blitt brukt til angrep mot Israel. Krigføringen kostet Israel over 15 mrd. kroner og førte til at statsbudsjettet måtte kuttes med 2 prosent.  

Krigen rammet Hamas og deres militære kapasiteter sterkt, men gikk også hardt ut over sivilbefolkningen fordi viktig infrastruktur og mange bygninger ble ødelagt av bombing. Skadene på sivile mål henger dels sammen med at Hamas har som strategi å operere fra sivilt bebodde områder for å gjøre det vanskeligere for Israel å slå tilbake, dels sammen med den strategi Israel valgte som svar på dette.  Skadeomfanget i Gaza ble anslått til 40 mrd. kr.

Antall drepte var nær 2200, som er noe høyere tall enn i den første Gazakrigen i 2008 både på palestinsk og israelsk side. 71 mistet livet på israelsk side, 66 soldater og 5 sivile. Det er uenighet om hvor mange av de palestinske ofrene som var sivile. Israelske militære hevder at de under krigen drepte 616 militante motstandere; hvorav 341 fra Hamas, 182 fra Islamsk Jihad og 93 fra andre militante grupper.

Gjenoppbygging på Gaza

Norge og Egypt fikk ansvar for å arrangere en konferanse om gjenoppbygging i Gaza etter krigen i 2014. Den ble holdt i Kairo. Det har i ettertid vært mye kritikk av at giverland ikke oppfyller mer enn en tredjedel av sine løfter om bidrag til gjenoppbygging av Gaza. Det er ikke uvanlig at bare en del av løftene følges opp i praksis. Mindre fokus har det vært på at Fatah og Hamas ikke oppfylte en viktig forutsetning for gjenoppbyggingen. Den palestinske selvstyreadministrasjonen (PA) skulle få styringskontroll på bakken i Gaza, ved å stasjonere sikkerhetsstyrker på grenseovergangene til Israel (i Kerem Shalom og i Erez) og Rafah på grensen til Egypt. PA har nølt med å gå inn, Hamas har ikke avgitt reell autoritet. PA skulle også lede en forenkling av den doble myndighetsstrukturen i Gaza, hvor Hamas-regimet har den reelle makten mens PA fortsatt lønner tusener av egne ansatte som ikke lenger kan gå på jobben.

Disse forutsetningene bygde på den avtalen Fatah og Hamas hadde inngått i april 2014 og som ledet til en palestinsk, teknokratisk samlings­regjering. Den hadde som mål å forberede president- og parlamentsvalg innen januar 2015. Det skjedde ikke. I juni 2015 konstaterte president Abbas at Hamas ikke ville la selvstyremyndighetene arbeide i Gaza. Han oppløste deretter «samlingsregjeringen» onsdag 17. juni 2015.

Anerkjennelse av Palestina som egen stat

Stortinget behandlet våren 2015 et representantforslag fra SV om anerkjennelse av Palestina som egen stat. Før komiteen avga innstilling hadde landsmøtet i Ap konkludert med en noe sprikende uttalelse, der man i noen avsnitt argumenterte for anerkjennelse og i andre avsnitt hadde argumenter imot. Essensen var at Ap ikke ville anerkjenne Palestina som egen stat nå, men anerkjennelse ville kunne skje etter at en regjering ledet av Ap hadde fått makten i 2017. Det var dermed klart at det ikke ville bli flertall for noen anerkjenning av Palestina som stat nå fra norsk side. Det ble bekreftet i Innst. 273 S (2014-2015) og stortingsdebatten 28. mai.

Ap, Sp, V og SV støttet «prinsippet om anerkjennelse av en palestinsk stat», og mente – uten noen presis tidsangivelse – at «hvis det ikke har skjedd en reell framgang i fredsprosessen mot en tostatsløsning, og byggingen av de folkerettsstridige bosettingene fortsetter, bør Norge anerkjenne Palestina som egen stat.»

Venstre og SV mente – med et tydelig hint til Ap – at en «anerkjennelse av en palestinsk stat ikke må følges av en rekke betingelser, som at en fredsavtale skal ligge på bordet, eller regjeringsskifte i Norge.»

I en særmerknad understreket KrF og FrP «Israels rett til å forsvare sine innbyggere mot vold og terror fra militante palestinske organisasjoner. Hamas og andre militante organisasjoner på palestinsk side bidrar med sin aggresjon ikke konstruktivt til en prosess i retning av en selvstendig palestinsk stat. Disse medlemmer vil derfor presisere viktigheten av at Hamas og liknende organisasjoner avvæpnes og at den palestinske selvstyremyndigheten får kontroll over Gaza.»

Det var enighet om at «nye forhandlinger må ledsages av at begge parter forplikter seg til å avstå fra handlinger som undergraver en tostatsløsning. For Israels del er den folkerettsstridige bosettingen på okkupert land med på å svekke støtten blant palestinerne til en fredelig løsning. Samtidig underminerer terror og vold fra palestinske grupperinger, rettet mot sivile israelere, støtten i Israel til en fredelig løsning. Komiteen fordømmer rakettangrepene i regi av Hamas og andre ekstreme grupper. Komiteen vil understreke alle parters ansvar for å fremme en folkelig oppslutning om en reell fredsprosess og at det i en forhandlingsprosess må settes en tidsfrist for undertegning av en avtale.»

Ap, H, KrF og Sp mente at tidspunktet for anerkjennelse av en palestinsk stat må vurderes i forhold til framdriften av forhandlinger om en fredsavtale som grunnlag for en tostatsløsning. H, FrP og KrF fastslo at «det vil være naturlig også i fortsettelsen at Norge holder fast ved en fredsavtale og et FN-vedtak før anerkjennelse. Dette flertall mener en ensidig norsk anerkjennelse nå kan svekke Norges lederrolle i AHLC og giverlandssamarbeidet for Palestina. Det kan også gjøre forhandlingssporet mer krevende og dermed svekke arbeidet for en gjenopptakelse av forhandlingene om en tostatsløsning. Det er derfor ikke hensiktsmessig med en anerkjennelse på det nåværende tidspunkt.»

Et viktig aspekt for Norge gjelder giverlandsgruppen (AHLC). Den ble etablert for å støtte opp om en palestinsk statsbygging. Norge har en sentral rolle som leder av gruppen. Alle unntatt SV mente i komiteinnstillingen at «denne rollen gir Norge unike muligheter til å kommunisere med begge parter.

Det var full enighet om at nye forhandlinger må ledsages av forpliktelser til å avstå fra handlinger som undergraver en tostatsløsning. KrF fikk oppslutning fra hele komiteen om en understreking av «de tre grunnleggende krav som FNs midtøstenkvartett har fastholdt overfor palestinske grupper som Hamas.»

SV la fram to forslag: «Stortinget ber regjeringen forberede anerkjennelsen av Palestina som egen stat.» og «Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget hva Norges rolle bør være i fredsprosessen i Midtøsten.» De fikk bare 5 stemmer (SV og MDG).