Menneskerettigheter

Internasjonal trosfrihet

KrF har gjennom en årrekke sett det som et spesielt ansvar å fokusere på behovet for internasjonal respekt for religionsfriheten. Ifølge det anerkjente «PEW Forum» lever hele 77 prosent av verdens befolkning i land der tros- og livssynsfrihet begrenses sterkt enten fra myndighetenes side eller fra samfunnet generelt. Det er et skremmende høyt tall. Menneskerettighetene, især tros- og livssynsfrihet, blir grovt brutt over store deler av verden, og særlig i konfliktområder.

KrF har fulgt opp spørsmålet gjennom egne interpellasjonsdebatter om trosfrihet i Stortinget, gjennom spørsmål til utenriksministeren og i statsbudsjettene, herunder bistanden gjennom frivillige organisasjoner.

Hans Olav Syversen (KrF) fremmet i februar 2017 følgende interpellasjon til utenriksministeren: «Trosfriheten er under press. Det rapporteres om svært grove og systematiske brudd på trosfriheten i langt flere land i den siste årsrapporten fra USAs kommisjon for internasjonal religionsfrihet. Den samme tendens meldes fra organisasjonene 'Stefanusalliansen' og 'Åpne Dører'. I islamske stater og (tidligere) kommunistland er utfordringene størst. I Midtøsten bidrar islamsk ekstremisme nå til at en region som før besto av mange religiøse grupper, nå renses for kristne, jesidier og andre livssynsminoriteter. I Irak er bare kurdiske områder relativt trygge for disse gruppene, og kurdisk selvstyre er en nøkkel til fortsatt trygghet.
Hvordan vil utenriksministeren styrke Norges innsats for trosfrihet, og hva mener han Norge best kan bidra med for kristne og andre minoriteter i dagens konfliktfylte Midtøsten?»

I stortingsdebatten 13. mars 2017 bekreftet Utenriksminister Brende at regjeringen i 2017 vil øke støtten for å fremme religionsfrihet og beskytte religiøse minoriteter. Norge arbeider langs flere spor:

  • Utenriksdepartementets minoritetsprosjekt er en god plattform for dialog med kunnskapsrike norske og internasjonale miljøer.
  • En norsk spesialrepresentant står i løpende kontakt med den internasjonale kontaktgruppen for tros- og livssynsfrihet, relevante spesialrapportører i FN-systemet og andre internasjonale nettverk.
  • Tros- og livssynsfrihet inngår i Norges politiske dialog med enkeltland, inkludert Midtøsten.
  • Vi tar regelmessig opp minoriteters situasjon i FN, senest under FNs generalforsamling i oktober og i FNs minoritetsforum i november 2016.
  • I fjor sommer var Norge vertskap for en konferanse om voldelig ekstremisme.
  • Norge har på det sterkeste fordømt de særdeles grove og systematiske overgrepene begått av terrororganisasjonen ISIL. Vi bidrar til internasjonale initiativer for å dokumentere overgrepene, slik at nødvendig bevismateriale kan sikres for en straffeforfølgning.
  • Beskyttelse av religiøse minoriteter får også en stadig større plass i den humanitære bistanden. Mange av ISILs ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold, både kvinner og menn, tilhører sårbare religiøse minoriteter som jesidier og kristne, noe som også representanten Syversen var inne på.
  • I samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd er det utarbeidet en egen rapport om religiøse minoriteters beskyttelsesbehov i Syria og Irak. Som en oppfølging av denne rapporten prioriterer vi tiltak knyttet til konfliktrelatert seksualisert vold, med særlig fokus på jesidiekvinner som returnerer fra ISIL-fangenskap.
  • Beskyttelse av religiøse minoriteter vil også få en viktig plass i regjeringens varslede stortingsmelding om utviklingspolitikk.

Syversen utfordret utenriksministeren til å konkretisere hva som gjøres nord i Irak for å sikre ulike livssynsminoriteter i Ninive-provinsen, enten de er kristne, jesidier eller turkmenere. Minoritetene har tryggest forhold i de kurdisk-kontrollerte områdene nord i Irak. Og hvordan kan man bedre samarbeidet med andre giverland om religionsfrihet?

Brende svarte at han hadde tatt opp situasjonen for den koptiske kirken i Egypt med bl.a. president al Sissi og møtt stor velvilje når det gjelder norsk støtte til prosjekter. Kopterne utgjør nær 10 % av landets befolkning, men er veldig utsatt. Han hadde også tatt opp den særdeles bekymringsfulle situasjonen for kristne i Pakistan og sjiaminoriteten i samme land. Det er kommet flere millioner internflyktninger til den kurdiske delen av Irak og Norge vil stille opp med utviklingsbistand og humanitær hjelp til dem.

Interpellasjonsdebatten hadde bred deltakelse fra de fleste partier og interpellasjonen fikk bred støtte.

I Stortinget er det også etablert et parlamentarikernettverk for religions­frihet. Stefanus-alliansen bidro til å få det etablert. Den administrative støtten til nettverket skjer nå via Den norske Helsingforskomité, som er sikret støtte til dette arbeidet gjennom budsjettavtalen som KrF og V inngikk med regjeringspartiene om 2017-budsjettet.

Menneskerettighetene i Midtøsten

Gjennom årtier har autoritære arabiske regimer vært blant de stater som har hindret demokrati og begått grove og vedvarende brudd på menneskerettighetene. Det var tyrannisk styre i en rekke stater, som Libya under Gaddafi, Irak under Saddam Hussein, osv. Det arabiske folkeopprøret i en rekke stater har imidlertid vært lite vellykket. Tunisia er et unntak, men demokratiet der er skjørt og myndighetene sliter med stabiliteten, og ulike væpnede grupper gjør situasjonen utrygg.

Etter at regimene falt i enkelte land, oppstod et maktvakuum der ekstreme islamister med våpen har forsøkt å ta kontroll. Dette har i flere land skapt tragiske borgerkrigstilstander. I andre land uten regimeskifte, f.eks. Saudi-Arabia, er tilstanden for menneskerettighetene heller ikke blitt særlig bedre.

KrF har aktivt tatt opp menneskerettighetene for utsatte grupper, både i Syversens interpellasjon og på andre måter. Blant de mest utsatte er jesidier og kristne i IS-kontrollerte områder.

Midtøstens største kristne minoritet lever i Egypt. De kom i en mye mer utsatt posisjon mens Det muslimske brorskap hadde makten. Etter at det falt har president al Sissi gjort en del for å bedre deres situasjon, men de er fortsatt meget utsatt for overgrep og har opplevd flere bombeaksjoner mot gudstjenestesamlinger og andre drap av kristne.

I Irak har kristne i økende grad flyktet fra landet. Dersom en slik utvikling brer seg, risikerer Midtøsten å miste det aktive innslag av kristne menigheter som har preget regionen gjennom århundrer. Dette vil ha alvorlige konsekvenser, og KrF har bidratt til støtte til menneskerettighetsprosjekter for de religiøse minoritetene i Midtøsten.

Individklageordningene i FN

Både under regjeringen Stoltenberg II og regjeringen Solberg har KrF og andre partier på Stortinget etterlyst regjeringens vurdering av spørsmålet om Norge skal slutte seg til flere av de nye individklageordninger som er vedtatt for enkelte FN-konvensjoner.

I september 2016 la regjeringen fram Meld. St. 39 (2015-2016) om «Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne». Meld. St. 39 (2015-2016), Innst. 161 S (2016-2017)

Bakgrunn

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 er etterfulgt av en rekke juridisk bindende konvensjoner. Ved å ratifisere disse konvensjonene påtar statene seg folkerettslige forpliktelser om å følge dem opp. Det gjøres i utgangspunktet ved å ta tilpasse nasjonal lovgivning til de konkrete forpliktelser som ligger i konvensjonene og etter evne forsøke å følge dette opp i praksis. Ansvaret for å sikre god etterlevelse av konvensjonene tilligger den enkelte stat.

Hvor godt konvensjonene etterleves av de stater som ratifiserer dem varierer. Det avhenger både av økonomisk evne og politisk vilje. Det er i mange tilfeller et visst rom for skjønn i statenes tolkning av konvensjonsforpliktelsene.

I Norge er menneskerettighetene meget godt beskyttet. En hovedgrunn er at Norge har en velfungerende rettsstat, demokratiske institusjoner og et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett.

Norge har internasjonalt gått lenger enn de fleste for å sikre effektiv gjennomføring av sentrale konvensjoner om menneskerettighetene. Fem sentrale menneskerettskonvensjoner er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Konvensjonene er faktisk gitt forrang framfor andre bestemmelser i norsk lovverk dersom det skulle være motstrid på noe punkt. Disse fem sentrale menneskerettskonvensjonene har derved fått spesiell gjennomslagskraft når de brukes som rettskilder ved domstolene. Dessuten fikk Grunnloven i 2014 et nytt kapittel E hvor flere sentrale menneskerettigheter ble tatt inn.

FNs overvåkning av menneskerettskonvensjonene

Alle FNs sentrale konvensjoner har et konvensjonsorgan som skal overvåke at statene oppfyller sine forpliktelser. Norge – og andre stater som har ratifisert , gir periodiske rapport om hvordan den enkelte konvensjon etterleves. Behandlingen av disse rapportene er den viktigste overvåkningsmekanismen for å se til at statene oppfyller sine forpliktelser.

Individklageordninger

I tillegg til systemet med periodiske rapporter er det i senere tid også etablert «individklageordninger» til alle FNs kjernekonvensjoner, enten i selve konvensjonen eller i en tilleggsprotokoll. To krav må oppfylles for at enkeltmennesker skal få en klage behandlet av konvensjonsorganet: (1) Staten har sluttet seg til individklageordningen og (2) saken er blitt behandlet i det nasjonale rettssystemet.

Norge har sluttet seg til individklageordningene for følgende konvensjoner:

  • Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
  • FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter,
  • FN-konvensjonen om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff,
  • FN-konvensjonen om rasediskriminering, og
  • FN-konvensjonen om kvinnediskriminering.

 

Norge hadde tidligere ikke har valgt å slutte seg til individklageordningene om de tre konvensjonene som drøftes i Meld. St. 39. Grunnen er betydelig usikkerhet om konsekvensene av norsk tilslutning. Regjeringen Stoltenberg valgte å avvente. Regjeringen Solberg valgte i den nye stortingsmeldingen det samme.

Tre sentrale spørsmål som regjeringen har lagt vekt på oppgis å være følgende:

  1. 1.       Egner konvensjonens bestemmelser seg for individklageordning?
  2. 2.       Vil tilslutning medføre økt rettsliggjøring om begrense norske myndigheters handlingsrom, blant annet muligheten til å bestemme økonomiske og sosiale prioriteringer?
  3. 3.       Er de aktuelle konvensjonsorganenes sammensetning, arbeidsmetoder, ressurser og tolkningsmetode egnet til å sikre en forsvarlig behandling av klagene?

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

Regjeringen mener at mange av bestemmelsene og økonomiske og sosiale rettigheter i utgangspunktet egner seg dårlig for internasjonal individklagebehandling. Det skyldes bl.a. at bestemmelsene er vage og målsettingspregede og derfor gir statene betydelig rom for skjønn. Eksempler er retten til «høyest oppnåelige helsestandard» og retten til «en tilstrekkelig levestandard». Tolkningen kan få stor samfunnsmessig betydning. Styrking av en gruppes rettigheter kan evt. føre til svekkelse av rettighetene til andre grupper. Beslutninger om hvilke tiltak som anses best for å realisere disse rettigheter og om hvilket omfang tiltakene skal ha, beror på politiske valg, økonomiske vurderinger og prioriteringer som folkevalgte organer er nærmest til å ta stilling om.

Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

I utgangspunktet er denne konvensjonen bedre egnet for en individklageordning enn ØSK-konvensjonen, fordi den primært handler om ikke-diskriminering (selv om den også inneholder en del positive bestemmelser som gir rom for skjønn).  Regjeringen vektlegger følgende: «Det som særlig taler mot norsk tilslutning til denne konvensjonen på det nåværende tidspunkt, er at konvensjonsorganet på enkelte områder tolker konvensjonen på en vidtrekkende måte som ikke er i samsvar med statspartenes forståelse. Dersom konvensjonsorganets forståelse legges til grunn, vil det innebære at sentrale bestemmelser i norsk lovgivninger i strid med konvensjonen. Det gjelder blant annet fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven, og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven».

Barnekonvensjonen

Regjeringen påpeker bl.a. det problem at også barnekonvensjonen inneholder en del positive økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – som er en blanding av rettigheter med utspring i ØSK-konvensjonen og nye, mer spesifikke rettigheter særlig tilpasset barn. Blant de generelle rettighetene er retten til «høyest oppnåelige helsestandard» (art. 24), til «sosiale ytelser» (art. 26) og til «en tilstrekkelig levestandard» (art. 27). Blant nye spesifikke rettigheter er «statens plikt til å sikre prinsippet om at begge foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling».

Av mer overgripende bestemmelser er barnekonvensjonens artikkel 3 om at hensynet til «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barnet, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner…»

Individklageordningen til barnekonvensjonen har noen særtrekk sammenlignet med de individklageordningene Norge i dag er tilsluttet. Ifølge art. 10, nr 4, i den valgfrie protokollen skal FNs barnekomité vurdere rimeligheten av tiltakene staten har truffet når det gjelder «krenkelse av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter».

Regjeringens syn

Regjeringens konklusjon er at det ikke nå fremmes forslag om tilslutning om de valgfrie protokollene om individklageordninger til konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnekonvensjonen eller konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Uttrykket «ikke nå» åpner for at regjeringen kan komme tilbake til spørsmålet når erfaringsgrunnlaget er bedre og konsekvensene mer forutsigbare.

Grunnholdningen bak konklusjonen er at Norge skal bidra til å styrke menneskerettsvernet på flere måter, slik Norge alt har gjort, men Norge må ha klarhet om konsekvensene. Denne holdningen fikk bred støtte i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling (Innst. 161 S for 2016-2017) og da Stortinget behandlet saken på 31. januar 2017.

Partienes syn

KrF har lenge vært blant pådriverne for å bygge ut det internasjonale menneskerettighetsvernet. KrF støttet norsk ratifisering av de tre konvensjonene da de var vedtatt i FN. Norge er altså folkerettslig forpliktet av dem. KrF bidro også aktivt til at de tre konvensjonene ble inkorporert i norsk lovverk med forrang framfor andre bestemmelser i norsk lov dersom det skulle oppstå motstrid.

I Norge er det dessuten anledning til å prøve klagesaker i rettssystemet. Norge er blant de land i verden som har sikret etterleving av konvensjonsforpliktelsene sterkest juridisk. I tillegg er det bygd ut andre klageordninger på nasjonal basis, f.eks. har Norge et eget barneombud. Den individuelle klageadgangen er i Norge godt utbygd på nasjonalt plan for alle de tre konvensjonene.

KrF mener også at individklageordninger i FNs regi kan ha en positiv funksjon, spesielt for medlemsland med dårlig fungerende rettssystem. KrF forutsetter – i likhet med regjeringen – at den enkelte konvensjons innhold er egnet for slik individklageadgang, at klageinstansens sammensetning og praksis er betryggende og i samsvar med vårt nasjonale demokratiske system.

KrF har – med utgangspunkt i en positiv grunnholdning – holdt fast ved kravet om kvalitetssikring ved at det må foreligge en konsekvensvurdering fra regjeringens side før Stortinget tar endelig stilling til spørsmålet om norsk tilslutning. I den nye stortingsmeldingen ga regjeringen sin vurdering av konsekvensene. Den påpekte risiko for konkrete konsekvenser som ikke anbefales, f.eks. mht. vergemålsloven. Siden de tre individklageordningene i FN er nokså nye, er det også vanskelig å vite hvilken linje de aktuelle klageorganer vil legge seg på i viktige fortolkningsspørsmål. Tilslutning er lite komplisert når gjelder presise konvensjonsbestemmelser (f.eks. forbud mot diskriminering), men mer problematisk dersom klageinstanser i FN skal overprøve det folkevalgte Stortingets beslutninger om mer skjønnsmessige valg av prioriteringer, bl.a. av økonomisk art. Foreløpig er det få, og til dels sprikende retning på, avgjørelser i noen av klageinstansene. Dette gjør det vanskelig å forutse virkningene godt nok. KrF støttet derfor at Stortinget ikke gikk inn for norsk tilslutning. Samtidig bekreftet KrF sin positive grunnholdning og forutsatte at regjeringen på egnet måte informerer Stortinget når konsekvensene er mer avklart.

Et bredt flertall i Stortinget sluttet seg – i likhet med KrF – til regjeringens konklusjon. V og SV fremmet forslag om at regjeringen skulle legge fram forslag av norsk tilslutning til de tre individklageordningene, moe som ble nedstemt med 91 mot 9 stemmer.

Ap, KrF og SV foreslo at «Stortinget ber regjeringen komme med en ny utredning av hvorvidt Norge bør ratifisere tilleggsprotokollen av barnekonvensjonen så snart komiteen har behandlet et antall saker som gjør det mulig å vurdere deres praksis.» Forslaget falt, da 42 stemte for (Ap, KrF, SV, MDG), mens 57 stemte mot (H, FrP, Sp og V).