Forbud mot atomvåpen

Ikke-spredningsavtalen har siden 1970 skapt et rammeverk for forhandlinger og legger forpliktelser på alle deltakende stater. Et stort antall stater har forpliktet seg til ikke å ha eller anskaffe atomvåpen. De opprinnelige atommaktene har forpliktet seg til å arbeide for å redusere atomarsenalene med sikte på å skape en verden fri for atomvåpen.

Det trengs nye initiativer for å få framgang i arbeidet for en atomvåpenfri verden. Antallet atomvåpen er blitt betydelig redusert etter den kalde krigens slutt. Men i senere år er framgangen stoppet opp, flere nye stater har anskaffet atomvåpen og atommakter moderniserer sine arsenaler.

Vi står i dag overfor tre hovedutfordringer:

  • Ikke-spredning: Flere stater enn de opprinnelige atommaktene anskaffet atomvåpen.
  • Ikke-statlige aktører: Vi må hindre at atomvåpen kommer på illegale gruppers hender.
  • Atomnedrustning: Flere stormakter moderniserer sine arsenaler av atomvåpen, mens arbeidet for nye og dypere kutt i atomvåpenlagrene står i stampe.

For å få framgang i arbeidet for å redusere antall atomvåpen og hindre ny spredning må både de land som har atomvåpen og andre land enes om en strategi som forplikter alle og skaper reell bevegelse til kjernefysisk nedrustning.

Stortingsvedtaket fra 2016 om Norges strategi mot atomvåpen

Stortinget gjorde 26. april 2016 vedtak i samråd med en enstemmig tilrådning fra utenriks- og forsvarskomiteen om strategien for en atomvåpenfri verden. Vedtaket ber «regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Det er altså flertall på Stortinget for et slikt langsiktig arbeid for et rettslig bindende rammeverk, men ikke flertall for at Norge skal arbeide for eller stemme for et vedtak om atomvåpenforbud på tvers av det som ligger i FNs ikke-spredningsavtale og NATOs toppmøtevedtak.

NATOs holdning

NATO har forpliktet seg til å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men det må være gjennom en verifiserbar og gjensidig forpliktende nedrustning der også andre stater med atomvåpen er med. NATO-alliansen vil ikke stille seg i en situasjon hvor andre land, til dels med udemokratisk styresett og uforutsigbare makthavere, beholder eller utvikler nye atomvåpen. Alle NATO-land står bak vedtaket fra NATOs toppmøte. Derfor har ingen NATO-land støttet et forbud nå mot atomvåpen, noe som kunne gjøre NATOs linje illegitim.

FN-prosessen for et forbud mot atomvåpen

FNs generalforsamling vedtok sent i 2016 at det skulle settes i gang forhandlinger om et forbud mot kjernevåpen i 2017. Norge stemte imot og deltok ikke i de påfølgende forhandlingene. Regjeringens begrunnelse for dette lå i den linje man valgte i stortingsvedtaket av 26. april 2016.

7. juli 2017 vedtok 122 FN-stater et forbud mot atomvåpen. NATO-landet Nederland deltok i avstemningen, men stemte mot. Singapore avstod. Ingen av de ni stater som i dag antas å ha atomvåpen deltok, dvs USA, Russland, Storbritannia, Kina, Frankrike, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. Mange av deres allierte deltok heller ikke i møtet.

Avtaleteksten krever at land som ratifiserer avtalen aldri under noen omstendigheter utvikler, tester, produserer, fremstiller eller på annen måte anskaffer seg eller lagrer atomvåpen. Den forbyr også enhver overføring eller bruk av atomvåpen eller kjernefysiske, eksplosive innretninger, samt trussel om å bruke slike våpen. Det er første gang FN har vedtatt et slikt forbud. Undertegning er planlagt 20. september i år.

Flere anti-atomvåpenorganisasjoner mener at Norge bør signere og ratifisere avtalen. «Forbuds­traktaten inneholder ingen formuleringer som begrenser muligheten for å være i militære allianser med land som har atomvåpen», sier generalsekretær Henriette Westhrin i Norsk Folkehjelp.

Utenriksminister Børge Brende fastslo at det er uaktuelt for Norge å endre kurs. Traktatene er ikke forenelig med Norges allianseforpliktelser i NATO. I denne saken står vi sammen med våre allierte. Det er ikke aktuelt for Norge å støtte forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse, sa Brende. Et enstemmig Storting stemte i fjor for at Norge skal arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk på grunnlag av balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Dette forutsetter en nedrustningsprosess der også kjernevåpenstatene er med, understreket utenriksministeren ifølge NTB.

Nederlands representant uttalte på FN-møtet at hennes land ikke kunne stemme for en avtale som gikk imot landets NATO-forpliktelser, hadde inadekvate verifikasjonsordninger eller underminerte Ikke-spredningsavtalen. Dette avtaleutkastet møter ikke våre kriterier, konkluderte Nederlands representant i følge Washington Post.

Ambassadørene fra USA, Storbritannia og Frankrike fastslo i en felles uttalelse at deres land hadde ingen intensjon om noen gang å tiltre avtalen. De mente avtalen klart ser bort fra realitetene i den internasjonale sikkerhets­situasjonen og er uforenlig med den kjernefysiske avskrekkings­politikken som har vært så viktig for å opprettholde fred i Europa og Nord-Asia gjennom mer enn 70 år. Avtalen tilbyr ingen løsning på den alvorlige trusselen som Nord-Koras kjernefysiske program. Den adresserer heller ikke andre sikkerhetsutfordringer som gjør kjernefysisk avskrekking nødvendig. USA, Storbritannia og Frankrike vil i stedet styrke Ikke-spredningsavtalen, som lenge har vært hjørnesteinen i det globale arbeidet mot spredning av atomvåpen.

Ikke-spredningsavtalen fra 1970 forplikter stater som ikke tilhører de fem opprinnelige atommaktene til ikke å skaffe seg atomvåpen, forplikter atommaktene til å bevege seg mot kjernefysisk nedrustning og garanterer stater uten atomvåpen adgang til kjernefysisk teknologi til produksjon av energi for fredelige formål. Ikke-spredningsavtalen fra 1970 har 190 fullverdige medlemsland, mens det nye FN-forbudet i avstemningen fikk støtte fra 122 stater. Det nye atomvåpenforbudet kan derfor ikke sies å forplikte nye land til å avstå fra atomvåpen. Land som ikke undertegner er for øvrig ikke folkerettslig forpliktet av vedtaket. Det gjenstår å se hvilken virkning det i praksis vil få.

Arbeidet framover for faktisk atomnedrustning

KrF er programforpliktet til å arbeide langsiktig for en verden fri for atomvåpen – og en universell avtale som sikrer dette. Det skaper frustrasjon at flere stater enn de opprinnelige fem har anskaffet atomvåpen, og at atommaktenes nedrustningsarbeid mangler tempo. Atommaktene følger ikke opp Ikke-spredningsavtalen med substansielle nye reduksjoner i atomvåpenlagrene. Enkeltstater som Nord-Korea har meldt seg ut av Ikke-spredningsavtalen og mener seg fristilt. At uforutsigbare diktaturer anskaffer atomvåpen, gjør det enda vanskeligere å få dagens atommakter til å gi avkall på sine atomvåpen. FN-vedtaket løser ikke disse problemene.

Utfordringen nå vil i stor grad være å revitalisere arbeidet i regi av den mest universelle avtalen, som er Ikke-spredningsavtalen. Da må atommaktene engasjeres og utfordres, slik at de gjennomfører dype nye, kutt samtidig som arbeidet for ikke-spredning opprettholdes med styrke. Tillitsskapende tiltak og fullgode verifikasjonsmekanismer er også nøkler til ny framgang i dette arbeidet.

Det USA-initierte «The International Partnership for Nuclear Disarmament Verification» er et viktig samarbeid. Norge og Storbritannia har i denne sammenheng gjennom flere år utviklet et unikt samarbeid om metoder for å verifisere destruksjon av atomstridshoder. Dette kalles gjerne The UK-Norway Initiative on Nuclear Dismantlement Verification, forkortet til UKNi. Formålet er å gjøre alle parter trygge på at nedrustningen faktisk skjer. Da trengs trygge verifikasjonsordninger.

På norsk side har forskningsmiljøene på Kjeller; FFI, IFE og NORSAR sammen med Statens strålevern samarbeidet tett og utnyttet sine respektive kompetanser på en ny og innovativ måte. Prosjektet har blitt finansiert av det norske Utenriksdepartementet.

 

 

Tidligere arbeid: 

KrF har et sterkt engasjement for å hindre spredning av atomvåpen til nye land og få til en balansert og kontrollert atomnedrustning. I KrFs program for perioden 2013-2017 står at: «Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. KrF mener Norge må spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen og arbeide langsiktig for et forbud mot slike våpen.»

Hovedinstrumentet i det internasjonale arbeid for å fjerne atomvåpnene er Ikkespredningsavtalen av 1970 (Non-Proliferation Treaty: NPT). Avtalen innebærer i praksis et forbud for nesten alle land mot å skaffe seg atomvåpen.

Avtalen forbyr land som ikke har atomvåpen å skaffe seg det og forplikter stater som hadde atomvåpen i 1970 til å ruste ned og forhandle seg fram til full nedrusting. De fem land dette i dag gjelder er de fem atommaktene i FNs sikkerhetsråd: USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike.

I tillegg har noen land – som ikke er tilsluttet Ikkespredningsavtalen –atomvåpen. Det gjelder Pakistan og India, trolig også Nord-Korea og Israel.

Stormaktene har siden den kalde krigens tid redusert antallet atomvåpen med rundt 80 prosent. Likevel er det et stort antall igjen – trolig minst 16.000. KrF mener derfor at nedrustningsarbeidet må intensiveres.

Som medlem av forsvarsalliansen NATO er Norge del av et internasjonalt forsvarssamarbeid. NATOs strategiske konsept bygger på at statene i fellesskap har kapasitet til å avskrekke andre land fra å angripe dem militært. En del av NATOs avskrekkingsevne beror på at noen av NATO-landene har atomvåpen. Likevel har også NATO innarbeidet i sitt oppdaterte strategiske konsept fra 2010 en forpliktelse til å arbeide for atomnedrustning og verden fri for en atomvåpen. «We are resolved to seek a safer world for all and to create the conditions for a world without nuclear weapons in accordance with the goals of the Nuclear Non-Proliferation Treaty, in a way that promotes international stability, and is based on the principle of undiminished security for all». Norge medvirket aktivt til formuleringen. Samtidig står alle NATO-land bak alliansens totale strategiske konsept.

Det humanitære initiativet ble startet med en konferanse i Oslo i mars 2013. Det har bidratt til å forskyve fokuset på atomvåpen. De blir ikke bare sett på som et middel til avskrekke fra krig, det er nå økt oppmerksomhet på atomvåpen som inhumane masseødeleggelsesvåpen. Det har bidratt til mer folkelig engasjement og optimisme i kjernefysisk nedrustningsarbeid.

Representantforslag om forbud mot atomvåpen

Stortinget behandlet våren 2015 et representantforslag fra Sp, V og SV om at Norge skal arbeide for et forbud mot atomvåpen. Noe av bakgrunnen for forslaget var en internasjonal kampanje for å vedta et atomvåpenforbud. Denne kampanjen toppet seg fram mot mai 2015, da tilsynskonferansen for FNs Ikke-spredningsavtale ble avholdt i New York.

Også representantforslaget, Dokument 8:72 S (2014–2015), la vekt på «at det no må handlast. Det politiske grunnlaget for eit forbod mot kjernevåpen er i aller høgste grad til stades no.» Under tilsynskonferansen viste det seg at dette ikke var tilfelle. Den klarte ikke å samles om noe sluttdokument på grunn av spørsmålet om en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten. Noe forslag om et atomvåpenforbud nå var det urealistisk å få til. Det var polariserte diskusjoner om videre framdrift i atomnedrustningsarbeidet, men her nådde man fram til konsensusformuleringer. Humanitære konsekvenser av bruk av atomvåpen preget også debatten. Behovet for verifikasjon av nedrustning, jf det britisk-norske initiativet, fikk også økt oppmerksomhet.

Stortingsbehandlingen av representantforslaget viste bred enighet om målet om en verden fri for atomvåpen, men ulike syn på hvordan det skal oppnås. Arbeiderpartiet la vekt på betydningen av å videreføre arbeidet med det humanitære initiativ, men ville ikke instruere regjeringen gjennom vedtak i Stortinget om disse spørsmålene. Det siste var KrF enig i, men KrF støttet også en norsk viljeserklæring i arbeidet for å avskaffe atomvåpen.

Ingen av de tre forslagene om å instruere regjeringen fikk flertall. KrF stemte heller ikke for noen av dem, men ga klart uttrykk for sitt syn i komité­innstillingen og stortingsdebatten 12. juni 2015.

I praksis er Ikkespredningsavtalen et forbud mot å skaffe seg atomvåpen for alle land som har sluttet seg til den, unntatt de fem atommaktene som har forpliktet seg til å arbeide for gjensidig nedrustning med sikte på å fjerne sine atomvåpen. Det er særlig tre utfordringer som nå må møtes i arbeidet mot atomvåpen:

Arbeidet mot spredning av atomvåpen

Det må jobbes hardt for å hindre at nye land skaffer seg atomvåpen. Et aktuelt eksempel er atomavtalen som Iran gikk med på i juli 2015. Ikke minst USA har satt mye inn på å få til den avtalen. I Innst. 296 S (2014–2015) var alle enig om at «Dette er et viktig skritt mot en endelig avtale som skal sikre at Irans atomprogram kun brukes til fredelige formål.»

De land som står utenom Ikkespredningsavtalen og har skaffet seg atomvåpen, må tiltre avtalen og fjerne sine. Så lenge en del land ikke deltar i avtalen, vil de fem gamle atommaktene nødig vil fjerne alle sine atomvåpen. Dette problemet mener KrF er adressert i for liten grad. I tillegg er det bred enighet om å styrke arbeidet for å hindre at atomvåpen faller i hendene på ikke-statlige militante aktører, særlig terroristgrupper.

Arbeidet for balansert atomnedrustning

De fem atommaktene må intensivere sin atomnedrustning på en balansert måte og med effektive kontrollmekanismer som sikrer reell gjennomføring. Alle partier (unntatt H og FrP) ville «fremheve at Norge må innta en pådriverrolle i det videre arbeidet med å skape en prosess bygget på balansert nedrustning, ikke ensidige tiltak og med det langsiktige mål å lage et juridisk rammeverk som innebærer et forbud mot atomvåpen.»

  Hele komiteen var sammen om følgende: «Komiteen mener at oppgaven må være å skape et politisk grunnlag for forhandlinger om reduksjon av atomvåpenarsenalene.»

Arbeidet for et atomvåpenforbud

Dette arbeidet må etter KrFs syn samordnes med arbeidet for å få gjennomført et forbud mot atomvåpen, slik det allerede er etablert forbud mot de to andre typene masseødeleggelsesvåpen – biologiske våpen og kjemiske våpen. Ikke­sprednings­avtalen er den realistiske rammen for å få til praktiske resultater i arbeidet for et forbud mot atomvåpen.

Ved behandlingen i Stortinget stod KrF, sammen med Ap, Sp, V og SV sammen om denne flertallsmerknaden: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at dette må lede til en internasjonal konvensjon som regulerer vilkårene for en verden fri for kjernevåpen.» H og FrP nøyde seg med å skrive at «dette kan åpne for et påfølgende arbeid for en internasjonal konvensjon som regulerer vilkårene for en verden fri for atomvåpen».

Norge og Storbritannia har i flere år arbeidet for styrket verifisering av nedrustning og for å utvikle metoder for kontroll av destruksjon av atomstrids­hoder. Dette samarbeidet blir nå videreutviklet.

Et mindretall, bestående av KrF Sp, V og SV, anså det «viktig at Norge i samsvar med dette utformer en offensiv norsk viljeserklæring om kampen mot atomvåpen – et «Norwegian Pledge» – og arbeider aktivt og langsiktig for en internasjonal, bindende avtale som forbyr atomvåpen.» (Innst. 296 S (2014–2015))