Iskanten

Arktis – vern og varsomhet

KrF fremmet 19. januar 2017 et representantforslag om marine vernområder i Arktis og føre-vár-prinsippet ved all virksomhet i tidligere helt eller delvis islagte områder. Dette henger sammen med at området er under press, og at presset trolig vil øke, i et særdeles sårbart og økologisk viktig område.

Forslaget fikk ikke flertall, men det ble vedtatt å be regjeringen vurdere å nedlegge moratorium mot bunntråling i områder som er blitt gjort tilgjengelig for bunntråling på grunn av mindre isdekke. Mer om saken kan leses her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=67664

 

Fastsetting av iskanten i Barentshavet

Regjeringen fremmet 24. april 2015 Stortingsmelding 20 (2014–2015) om «Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten». Stortingsmeldingen ble fremmet fordi man hverken i forhandlingene om samarbeidsavtalen mellom KrF, V, H, Frp eller ved senere drøftinger ble enige om iskantdefinisjonen. Man ble enige om at det skulle fremmes en sak for Stortinget, og at spørsmålet skulle avklares der.

Debatten om iskanten startet ved behandlingen av Meld. St 36 (2012-2013) Åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet. Dette området ble en del av norsk sokkel etter overenskomsten med Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Området var på dette tidspunktet ikke omfattet av Forvaltningsplanen for Barentshavet, som ble vedtatt før avtalen om grenselinjen. Forvaltningsplanen omfattet derfor bare Barentshavet sør.

Ved behandlingen av meldingen slo Stortinget fast at Barentshavet sør og Barentshavet sørøst ved oppdatering av forvaltningsplanen skulle behandles som ett område, og at det i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst skulle legges til grunn de samme rammene for petroleumsvirksomhet som for de allerede åpnede områdene i Barentshavet sør. Åpningsmeldingen la til grunn at det ikke skulle igangsettes petroleumsvirksomhet ved iskanten og polarfronten. Spørsmålet om petroleumsvirksomhet ved iskanten skulle vurderes på nytt i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen. Stortingsflertallet fastslo likevel at dette ikke var til hinder for at det kan drives petroleumsvirksomhet i hele Barentshavet sørøst.

I Stortingsmelding 20 flyttes den definerte iskanten betydelig nordover. Det ble reagert på.

Stortingets flertall, bestående av Ap, KrF, SP, V, SV og MDG, vedtok at Stortinget sender Meld. St. 20 (2014–2015) tilbake til regjeringen, Man ba i tillegg regjeringen igangsette arbeid med ordinær helhetlig revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og komme tilbake til Stortinget med denne. Forslag fra KrF, V, SV og MDG om at «Stortinget ber regjeringen sikre at det i områdene ved iskanten og polarfronten ikke igangsettes petroleumsvirksomhet» ble nedstemt av de øvrige partiene. Det samme gjaldt et forslag om å trekke ut konkrete blokker.

Når KrF valgte å stille seg bak et såpass oppsiktsvekkende vedtak som å sende hele stortingsmeldingen i retur, var det på grunn av sakens alvor og omfang. Et større utslipp i iskantsonen ville ikke bare være en lokal katastrofe, men en global katastrofe. Renseteknologien vi i dag kjenner er ikke god nok til å håndtere utslipp i og nær is. Petroleumsvirksomhet i iskantsonen må ikke behandles som en hastesak. En rekke miljøfaglige råd var ikke tatt hensyn til.

Blant de partiene som stemte for å sende meldingen i retur var begrunnelsene noe forskjellige. Meldingen ryddet langt på vei opp i en del uklarheter som var skapt av den forrige regjeringen (statsråd Borten Moe), og AP og SP begrunnet sin stemmegivning med at formelt skal forvaltningsplaner behandles helhetlig og etter fastsatte rutiner.

KrF la føre-vár-prinsippet til grunn for sin tilnærming til saken. På denne bakgrunnen påpekte man også at iskanten, uansett definisjon, på tross av global oppvarming, i gitte værmessige forhold for kortere eller lengre tid kan bli liggende lengre sør enn forventet. KrF mente at ved tildeling av konsesjoner må det tas høyde for dette, og at det må ligge en klausul i alle konsesjoner i Barentshavet om at dersom iskanten på noe tidspunkt reelt sett er nærmere installasjoner for petroleumsutvinning eller leting enn 50 km, skal produksjon og leting umiddelbart stanses og ikke igangsettes igjen før iskanten er lenger unna enn nevnte sikkerhetssone. I komiteen fikk man imidlertid bare med seg MDG på dette.