Stadnamn

 

Regjeringen foreslo våren 2015 å endre stadnamnlova slik at grunneieren får rett til å fastsette skrivemåten på bruksnavn (navn på gårdsbruk eller annen eiendom). Kartverket vil fortsatt være formelt vedtaksorgan i sakene, men dersom grunneieren kan dokumentere at skrivemåten han ønsker, har vært i bruk som bruksnavn, skal skrivemåten kunne vedtas uten videre.

KrF valgte, sammen med Ap og SV, ikke å støtte proposisjonen. (Innst. 323 L (2014–2015)) Hovedargumentet for KrF er at vi mener stedsnavn er kulturminner og historiske minnesmerker som hører stedet og fellesskapet til. Slektsnavn er privat eiendom, og må skrives slik eieren bruker dem. Stedsnavn derimot er vårt felleseie, og må vernes mot forvanskninger.

Vi mener en grunneier kan ikke ha råderett over stedsnavn mer enn over andre vernede kulturminner. Vernet må gjelde nedarvede, gamle navn, uten hensyn til om navnet er gårdsnavn, bruksnavn eller andre stedsnavn. På same måte som fysiske kulturminner må også stedsnavn vernes mot å ødelegges. Vernede bygninger og gjenstander har lovfestet vern, noe stedsnavn òg må ha. Da må skrivemåten være sånn at «nedarva, lokal uttale» blir brukt.

Vi mener en best ivaretar stedsnavnet om en ser på det som en kollektiv eiendom som skal sikres ved at en sakkynding instans tar ansvar for normeringen av navnet i samråd med de som har rett til å uttale seg om dette. En normeringsinstans må ha kunnskap og innsikt i hvordan et stedsnavn kan ivaretas og vedlikeholdes gjennom skiftende tider.