Telenor og VimpelCom

 

Saken om Nærings- og fiskeridepartementets eierskapsutøvelse i Telenor og Telenors håndtering i VimpelCom-saken ble gjenåpnet som sak i Kontroll- og konstitusjonskomitéen høsten 2015. Den opprinnelige saken ble behandlet av Stortinget 1. juni 2015, jf. Innst. 260 S (2014-2015). Komiteen mottok 30. oktober 2015 brev fra næringsministeren med ny informasjon vedrørende Telenors håndtering i VimpelCom-saken. På denne bakgrunn besluttet komiteen 3. november 2015 å gjenåpne saken. Det ble avholdt ny kontrollhøring 27. mai 2016.

Saken fikk stor oppmerksomhet i mediene vinteren og våren 2016. Saksordfører var Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet, og saken ble avsluttet i Stortingets plenum 16. juni 2016. Saken omhandlet mistanker om korrupsjon knyttet til tilegnelse av lisenser i Usbekistan. Telenor er et børsnotert selskap der den norske stat eier 54 prosent av aksjene. Telenor eier en mindretallspost i selskapet VimpelCom Ltd., som er børsnotert i New York (NYSE) og derfor underlagt amerikansk børslovgivning. Selskapet var i flere år under etterforskning for korrupsjon i Usbekistan da det var mistanke om at det ble betalt penger for en 4G-lisens til presidentens familie. Kontroll- og konstitusjonskomiteen åpnet sak med bakgrunn i det faktiske forhold at staten gjennom sitt eierskap kunne være medvirkende til korrupsjon. Imidlertid medførte komiteens og Stortingets engasjement i denne saken debatt, og det ble eksponert betydelig uenighet knyttet til hva som skulle være Stortingets rolle som kontrollør i denne type eierskapsanliggender. Høyre og FrP mente Kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid med VimpelCom-saken ble utløst av medieomtalen og insinuasjonene om at Telenor var medvirkende eller medvitende til korrupsjonshandlinger i Usbekistan. Høyre og FrP understreket at det var på dette grunnlaget komiteen startet en egen prosess for å finne frem bevis. Høyre og FrP mente komiteen gikk ut over sitt mandat, og brøt med retningslinjene om å avstå fra saker som er under etterforskning. Komiteens flertall valgte imidlertid å fortsette sitt arbeid med bakgrunn i saken alvorlighetsgrad. KrF støttet dette, og vi mente saken var av en slik art, også prinsipielt, at det var nødvendig å gå det statlige eierskapet nærmere etter i sømmene. KrF kunne ikke leve med uvissheten om hvorvidt et statlig eierskap var forvaltet på en slik måte at korrupsjon kunne skje.

Samtidig var KrF svært bevisst grenseoppgangen mellom Storting, forvaltning og næring. Norges styresett er basert på maktfordelingsprinsippet, og det er grunnleggende at det er påtalemyndighet og domstoler, ikke Stortinget, som står for etterforskning og rettsprosesser ved mistanke om lovbrudd. Det er et fundamentalt prinsipp at regjeringen styrer forvaltningen, og at oppfølgingen av det statlige eierskapet i næringslivet hører under forvaltningen. Samtidig mente KrF, at selv om Stortinget ikke har en direkte rolle overfor selskapene og deres organer så er det Stortingets oppgave å kontrollere regjeringen og statsrådenes utøvelse av makt. Dersom Stortinget skulle ta denne oppgaven på alvor, var det nødvendig å kontrollere alle sider ved saken. Kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave er nettopp å grave under overflaten for å kartlegge fakta fyllestgjørende før komiteen fatter sin konkusjon som anbefaling til Stortinget i plenum. Vi mener derfor at KrF i denne saken balanserte de ulike hensyn helt presist. Samtidig må Stortinget være seg bevisst hvor ofte og hvor dypt man går inn i forhold der statens eierinnflytelse i hovedsak gjøres gjeldende gjennom egne selskapsorganer som generalforsamling og styre. Eierskap skal utøves med respekt for børsreglement og medeiere.

Alle partiene med unntak av Høyre og FrP konkluderte med at gjenåpning av saken ikke var i strid med gjeldende lover eller med den eierskapspolitikken som Stortinget har bestemt. Alle partiene med unntak av Høyre og FrP konkluderte videre med at saken hadde avdekket at statsråden ikke ble gitt fullstendig informasjon av Telenors ledelse, og at saken hadde medført læring for Telenor. Høyre og FrP mente Stortinget gikk ut over sin rolle, og at denne saken var en sak for politi og påtalemyndigheter.