Sikkerhet og beredskap

Stortinget behandlet våren 2015 Riksrevisjonens undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å finne ut i hvilken grad Justis- og beredskapsdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) tar hånd om sitt ansvar for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på en effektiv måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. For å belyse dette var det sett på hvordan et utvalg av samordningsvirkemidler utnyttes, herunder tilsyn med departementene, læring etter hendelser og øvelser og styring og oppfølging av fylkesmennene på beredskapsområdet. Undersøkelsen var i hovedsak innrettet mot perioden etter 22. juli 2011. Innsamlingen av data ble avsluttet i november 2014.

Riksrevisjonens rapport dokumenterte alvorlige svakheter ved Justisdepartementets samordning og styring, noe som svekker arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap generelt. Tre departementer inkludert Justisdepartementet, har i liten grad fulgt opp anbefalinger etter DSB-tilsyn. Det ble dokumentert begrenset læring av øvelser og hendelser, og svak styring og oppfølging av fylkesmennenes beredskapsarbeid. Dette var etter KrFs oppfatning en alvorlig dom over sentrale sider ved beredskaps- og samfunnssikkerheten i vårt samfunn. På viktige områder som helt klart ble oppfattet som sentrale årsaker til svikten 22.juli, har det etter KrFs syn ikke skjedd målbare forbedringer, noe som er svært alvorlig.

Det ble erkjent både i rapport fra Statens Helsetilsyn, Riksrevisjonen og under Kontroll- og konstitusjonskomitéens høring ved behandlingen av saken at det var klare utfordringer i Justisdepartementet og samordningen av underliggende etater. Det var en pågående kompetansestrid mellom de to avdelingene Rednings- og beredskapsavdelingen og Politiavdelingen.

Denne konflikten påvirket negativt mulighetene for å få til en funksjonell og god samordning av beredskapsarbeidet i Justisdepartementet og de underliggende etater. KrF, Høyre, FrP og Venstre mente det var kritikkverdig at tidligere statsråd Faremo som satt med det politiske ansvaret lengst i den undersøkte perioden ikke gjennomførte nødvendige tiltak for å rydde opp i denne konflikten.

KrF rettet meget sterk kritikk mot tidligere statsråd Faremo både i merknadsform og fra Stortingets talerstol. KrF mente Faremo under høringen ikke bidro til å opplyse saken, og at det ikke var noen vilje fra Faremo sin side til å peke på hva som kunne vært gjort annerledes. KrF fikk støtte fra Høyre, FrP og Venstre i å hevde at det var svært kritikkverdig at statsråd Faremo ikke på en tilstrekkelig måte bidro til å opplyse saken. Arbeiderpartiet forsvarte sitt arbeid med sikkerhet- og beredskap og var sterkt uenig i den kritikken som ble fremført av KrF, Høyre, FrP og Venstre. Arbeiderpartiet kom med svært harde angrep på KrF og samarbeidspartiene i et forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra Riksrevisjonens rapport og de funn som der var gjort, og som i hovedsak omhandlet det tidsrommet hvor de rødgrønne styrte. KrF mente det var et faktum at de rødgrønne, og Faremo i særdeleshet, måtte bære et konstitusjonelt ansvar for de funn som ble avdekket.

Arbeidet knyttet til sikkerhet og beredskap etter 22. juli var på flere felt ikke fulgt godt nok opp. Arbeiderpartiets håndtering av Riksrevisjonens rapport, og den påfølgende hastebehandlingen i komiteen, virket etter KrFs syn som en avledningsmanøver, og det kunne synes som om, slik KrF formulerte det fra Stortingets talerstol, at de arbeidet ut fra en tenkning om at angrep er beste forsvar. KrF mente dette ikke tjente saken. Arbeiderpartiets forsøk på å vri seg unna ansvar svekket etter KrFs syn både saken og komiteens troverdighet.