Asylbarn-saken

Lengeværende asylbarn

Kontroll- og konstitusjonskomitéen behandlet vinteren 2015 en sak om utsendelse av lengeværende asylbarn og justis- og beredskapsministerens opplysningsplikt etter Grunnloven § 82.

Bakgrunnen for kontrollsaken var en endring gjort i Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2014. Tildelingsbrevet ble for 2014 endret under punktet «Delmål 4.2 – Rask retur av utlendinger uten lovlig opphold».  Endringen ble gjort etter den innledende setningen «Følgende prioriteringer skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer». Endringen besto i at ordene «som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse» ble strøket. Formuleringen som sto igjen var dermed «Saker som omfatter barn skal prioriteres». I Stortinget 2. desember ble formuleringen, av statsråden, omtalt som en «klar politikkendring».

Gjennom en serie oppslag i Bergens Tidende i desember 2014, det første den 2.desember 2014, ble det kjent at endringen i tildelingsbrevet til Politidirektoratet for 2014 ikke var blitt fulgt opp og videreformidlet til underliggende etater. Allerede samme dag bekreftet Justisministeren i Stortinget at endringen ikke var videreformidlet, og han beklaget dette.

Sentrale spørsmål i komiteens arbeid med saken var blant annet hvordan formuleringen ble forstått og implementert av underliggende etater, og hvorvidt departementet hadde grunnlag for å forstå, og/eller burde ha forstått, at den endrede formuleringen ikke ble videreformidlet til underliggende etater. Det mest sentrale spørsmålet for komiteen var hvorvidt statsrådens opplysninger til Stortinget hadde vært korrekte og fullgode, og i tråd med de faktiske forhold.

KrFs posisjoner i saken

I redegjørelse til Stortinget 2.desember 2014 omtalte statsråden endringen i tildelingsbrevet som «en viktig endring» og «den klare politikkendringen ». Det var, til tross for denne beskrivelsen fra statsråden, krevende å finne belegg for at ledelsen i JD gjennom 2014 foretok seg noe for å sikre at politikkendringen ble forstått og implementert.

I Trontaledebatten 6. oktober 2014 var lengeværende barn et tema i flere innlegg og replikker.  Statsråden opplyste ikke om at det var satt i verk en tiltaksplan i PU for å nå måltallene for 2014 og at dette kunne få konsekvenser for utsendingen av lengeværende barn.

Statsråden opplyste ikke om at antallet lengeværende barn som var sendt ut i september 2014 var uvanlig høyt. Andelen utsendelse av lengeværende barn økte fra 2013 til 2014. Statsråden informerte heller ikke om at praksis for tilbakesendelser til Afghanistan var lagt om.

I et svarbrev til komiteen 19. desember 2014 skriver statsråden at det «åpnet seg en mulighet» som forklaring på den kraftige økningen i retur av barn høsten 2014, også flere barn med oppholdstid over fire år. Formuleringen er og brukt fra Stortingets talerstol av både statsråden og statsministeren.

Det har i ettertid vist seg ikke å være noe substans i denne uttalelsen annet enn at «det altså ikke (er) en enkelthendelse eller ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier, men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske myndigheter har akseptert slik retur» (Statsråden i svar til komiteen 3. mars 2015).

Det var dialog mellom JD, POD og PU gjennom hele året uten at statsråden har etterspurt oppfølging eller konsekvenser av endringer i tildelingsbrevet, ei heller hvordan den «klare politikkendringen» ble forstått og fulgt opp. POD og PU hadde et møte med statsråden 19. august 2014, der retur var tema. PU opplyste på høringen at de følte statsråden var meget tydelig på hvor viktig det var at måltallene skulle nås.

I etterkant av møtet kunne man observere at antall returer økte, og forklaringen om at «det åpnet seg en mulighet» fremsto lite troverdig. Det ble i følge statsråden ikke ført referat fra møtet 19. august. Det fremsto rimelig klart at måltallfokuset har trumfet det meste. Det var fokus på måltall som førte til den kraftige økningen av returer, også av lengeværende barn, høsten 2014 særlig til Nigeria og Afghanistan.

Kritikk og mistillit

Spørsmålet om kritikk og mistillit måtte i denne saken knyttes ene og alene opp til statsrådens opplysningsplikt overfor Stortinget. KrF mente det i denne saken ikke fantes spor av «den klare politikkendringen». Statsråden hadde uttalt seg til Stortinget på grunnlag av tildelingsbrevet, men han hadde ikke undersøkt om endringen i brevet hadde ført til ny praksis på feltet. Det i seg selv mente KrF var kritikkverdig.

Statsråden hadde uttalt seg til Stortinget om saken flere ganger, uten å gi alle de opplysninger som var nødvendige for å opplyse saken fullt og helt. Han hadde etter KrFs mening ikke gitt dekkende informasjon til Stortinget. Samtidig hadde det pågått utsendelser av lengeværende barn, blant annet som følge av et tiltagende påtrykk fra statsråden inn mot underliggende etater. Denne ageringen fra statsråden var etter KrFs mening ikke i samsvar med det han hadde gitt uttrykk for i Stortinget. Dette var etter KrFs mening svært alvorlig og sterkt kritikkverdig.

Det var en formildende omstendighet at man ikke med hundre prosent sikkerhet kunne si hvilken informasjon statsråd Anundsen rent faktisk og subjektivt hadde kjennskap til, da han deltok i trontaledebatten og svarte på ulike spørsmål i denne perioden. Det kunne stilles spørsmål ved hvorvidt statsrådens håndtering faktisk var med overlegg, eller om det «bare» skyldes dårlig håndverk.

KrF mente mye kunne tyde på at statsråden i sin orientering til Stortinget meddelte det han på det tidspunktet kjente til. Det betød at hans mangelfulle og til dels feilaktige orientering ikke var en bevisst handling mot bedre vitende. Samtidig var det etter KrFs syn kritikkverdig at en statsråd gjennom et helt år med jevnlige dialogmøter med politietaten ikke på noe tidspunkt hadde fokus på hvordan det som defineres som en «klar politikkendring» ble fulgt opp i praksis. I stedet gikk han ut fra politikkendringen hadde skjedd med bakgrunn i endringen i prioriteringen i tildelingsbrevet som ble sendt ut i januar. KrFs vurdering var at dårlig håndverk gir mindre grunn til mistillit enn om statsråden aktivt og med overlegg hadde feilinformert Stortinget.

KrF fremmet forslag om å rette den sterkeste typen av kritikk som kan rettes mot en statsråd fra stortingets side, uten at man uttrykker mistillit.

 

Forslag og votering

Forslaget fra KrF lød slik:

«Stortinget mener det er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.». KrF og MDG stemte for forslaget og forslaget ble forkastet.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om mistillit slik:

«Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har gjennom den informasjon han har gitt Stortinget vedrørende utsendelse av lengeværende barn, ikke overholdt opplysningsplikten. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har ikke Stortingets tillit.». Forslaget fikk kun forslagsstillernes egne stemmer og forslaget ble dermed forkastet.

Venstre fremmet forslag slik:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget og ikke sørget for at den varslede politikkendring ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.». KrF stemte subsidiært for dette forslaget da vårt eget forslag hadde falt. I tillegg til KrF og Venstre stemte Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG for forslaget og forslaget ble dermed vedtatt.

Høyre og FrP forsvarte statsråden i denne saken og mente det ikke var grunnlag for noen form for kritikk.