Statsborgerskap

2018

Tap av statsborgerskap ved straffbare forhold

Regjeringen har i Prop. 146 L (2016-2017) fremmet forslag om endringer i statsborgerloven om tap av statsborgerskap ved straffbare forhold. Statsborgerloven regulerer erverv og tap av norsk statsborgerskap. Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for tap av statsborgerskap på grunn av straff eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Regjeringen foreslo i proposisjonen å innføre hjemler i statsborgerloven for tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det foreslås at saker om tap av statsborgerskap ved straffbare forhold anses som straff og behandles av domstolen. Det foreslås at saker om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser behandles av departementet, med rett til å bringe saken inn for domstolen uten kostnader. Forslagene er en del av regjeringens arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Proposisjonen bygger delvis på NOU 2015: 4 Tap av norsk statsborgerskap. Men forslaget fra regjeringen avviker blant annet når det gjelder hvilke handlinger som innbefattes. Regjeringen la til grunn at dette gjelder handlinger som kan medføre en strafferamme på 6 år eller mer (NOU’en la til grunn 21 år eller mer), og at tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser skal kunne vedtas administrativt.

I forrige periode behandlet Stortinget forslag om tilbakekalles av statsborgerskap dersom søkeren hadde gitt feilaktige opplysninger som bidro til at statsborgerskapet ble innvilget. Tidligere var tilbakekallelse et rent forvaltningsmessig vedtak, som ble gjort i UDI med UNE som klageinstans. KrF støttet forslaget om at slik avgjørelse må gjøres ved dom.

I forbindelse med behandling av proposisjonen støttet KrF forslaget om nytt hjemmelsgrunnlag for tap av statsborgerskap ved grunnleggende nasjonale interesser, men vi mente at tap av statsborgerskap på dette grunnlag må underlegges domstolsbehandling. En slik behandling innebærer styrket uavhengighet og økt mulighet til å imøtegå motpartens påstander.

I forbindelse med behandling av saken i Stortinget ble det diskutert hvorvidt et slikt tap skal anses som straff eller ikke. I motsetning til departementet konkluderte NOU 2015: 4 med at tap av norsk statsborgerskap på grunn av handlinger til skade for nasjonale interesser er straff etter Grunnloven og EMK. Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter uttalte på høringen i komiteen at de var enige med regjeringen i at dette ikke er å anse som straff. De mente likevel at det var åpent for diskusjon og henviste blant annet til at:

-          det ikke er avklart av nasjonale eller internasjonale domstoler om tap av statsborgerskap på grunn av handlinger sterkt til skade for nasjonale interesser kan anses som straff,

-          forslaget til ny § 26b har ikke bare et preventivt element, men også et reaktivt element, ved at bestemmelsen forutsetter «utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser». Slik adferd vil typisk være straffbar, objektivt sett,

-          tap av statsborgerskap i medhold av forslaget til § 26a er straff. Det er klare likhetstrekk mellom §§ 26a og 26b som underbygger at også § 26b har et straffeformål, og

-          stater med tilsvarende ordninger som foreslås i proposisjonen har i hovedsak

  • oppstilt krav om at handlingen som kvalifiserer til tap av statsborgerskap må

være strafferettslig idømt.

 

Flertallet på Stortinget vedtok å be regjeringen komme tilbake med forslag om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, og at slikt tap skal avgjøres av domstolen. I tillegg støttet KrF forslag om at regjeringen må komme tilbake med forslag om at tap av statsborgerskap, uavhengig av årsak, skal avgjøres av domstolen. Forslaget fikk flertall. I tillegg ble forslag om å be regjeringen utrede om det kan etableres en ordning med rask domstolsbehandling av saker som gjelder tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, vedtatt.

I forbindelse med behandling av denne saken la daværende justisminister, Sylvi Listhaug, ut et innlegg på Facebook hvor hun hevdet at «Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet.», fordi Arbeiderpartiet mente at tap av statsborgerskap på grunn av nasjonale interesser måtte underlegges domstolsbehandling. Et forslag hele opposisjonen var samlet om. Stortinget vedtok at det var sterkt kritikkverdig av justis,- beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug at hun offentlig har fremsatt uriktige og krenkende påstander knyttet til bekjempelse av terror i Norge. Forslaget ble fremmet av alle opposisjonspartiene. Sylvi Listhaug gikk som følge av dette av som justis-, beredskaps- og innvandringsminister.

2017

Tilbakekallelse av statsborgerskap

Et norsk statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren har gitt feilaktige opplysninger som bidro til at statsborgerskapet ble innvilget. Tidligere var tilbakekallelse et rent forvaltningsmessig vedtak, som ble gjort i UDI med UNE som klageinstans. Ap, Sp, SV, MDG og V fremmet våren 2017 et representantforslag om å endre statsborgerloven slik at tilbakekallelse for framtiden skal skje ved domstolene.

Saken fikk stor oppmerksomhet i media på grunn av flere enkeltsaker som fremstod som urimelig. Mest kjent ble Mahamud-saken som gjaldt en velintegrert bioingeniør som hadde bodd i Norge i 17 år, og som ville bli statsløs om Norge tilbakekalte hans statsborgerskap. En annen sak gjaldt en palestinsk mann som kom til Norge for 15 år siden. Han hadde vært gift i 12 år med norsk kone og hadde 3 barn. Han hadde fast jobb som sykepleier. Han ble dømt til 5 års utvisning. I begge sakene var påstanden at de hadde løyet om sitt opprinnelsesland.

KrF valgte å støtte representantforslaget, som dermed fikk flertall. KrF har alltid lagt til grunn at et norsk statsborgerskap bør henge høyt, noe det også gjør i dagens lovverk. Derfor er det naturlig med en best mulig prosess dersom en person skal fratas sitt statsborgerskap. At tilbakekallelse av statsborgerskap skal skje ved dom vil styrke rettsikkerheten i slike saker, men endrer ikke de klare reglene om at det ikke skal være mulig å jukse seg til opphold og statsborgerskap.

Domstolsbehandling innebærer styrket uavhengighet og økt mulighet til å imøtegå motpartens påstander. Tilbakekall av statsborgerskap har mange likhetstrekk med straff, og konsekvensene er dramatiske for den det gjelder. Mange av de som mister statsborgerskapet på denne måten ender også opp som statsløse uten rettigheter noen steder.  Når selv den minste straffesak behandles i domstolen, er det gode grunner for at tilbakekall av statsborgerskap også skal gjøre det.

Foreldelse

Da det ikke er noen foreldelsesfrist i denne type saker har utlendingsmyndighetene kunnet fremme tilbakekallelsessaker i flere tiår etter at en asylsøker kom til landet. I forvaltningen for øvrig er det klare foreldelsesregler for krav og inngrep fra forvaltningens side overfor innbyggerne. Også i strafferetten er det frister for foreldelse av straffeansvar på mellom 2 og 25 år, alt etter sakens alvorlighetsgrad. Kun de aller alvorligste forbrytelsene foreldes ikke. Det er urimelig at alvorlige forbrytelser som menneskehandel og grovt bedrageri foreldes, men det at en asylsøker av ulike grunner oppga feil opplysninger ved ankomst til Norge aldri foreldes som tilbakekallelses grunn. Derfor foreslo KrF å utrede en foreldelsesfrist, som etter et gitt tidsrom avskjærer anledningen til å tilbakekalle et statsborgerskap.

De samme hensynene som ligger bak foreldelsesreglene for øvrig, vil gjøre seg gjeldende i tilbakekallelsessaker: Bevis svekkes over tid, og muligheten til å føre bevis for sin uskyld vanskeliggjøres også jo lengre tid det går. Ikke minst gjelder det dersom bevis må hentes i land som ikke har samme krav til for eksempel arkivering som norsk offentlighet har.  Videre vil en foreldelsesfrist kunne bidra til at saker ikke blir liggende, men at man fra utlendingsmyndigheten tidligere gjør grundige undersøkelser av de opplysninger som gis om identitet og bakgrunn fra en asylsøker ved ankomst.

Flere land opererer med foreldelsesfrist for tilbakekallelse av statsborgerskap. I Tyskland kan for eksempel ikke statsborgerskap tilbakekalles dersom det ikke gjøres innen 5 år etter at noen har fått innvilget statsborgerskap. Også i Finland gjelder det en foreldelsesfrist på 5 år, mens andre land ikke åpner for å tilbakekalle statsborgerskap overhodet.

KrFs forslag fikk ikke flertall. Dette kan delvise oppveies av at tilbakekallelsessaker framover skjer for domstolene og at lovgiver har presisert at lang botid skal vektlegges i domstolenes helhetsvurdering.

Barn og barnebarn

Tidligere praksis innebar at barn og barnebarn kunne miste sine statsborgerskap som følge av foreldres og besteforeldres feilinformasjon eller løgn ved ankomst. Det er urimelig. En slik praksis kan også bidra til å skape frykt blant andre og tredje generasjons innvandrere, og bli et hinder for integrering. KrF fikk flertall for et forslag om å presisere i lovverket at barn og barnebarn ikke skal rammes av foreldre og besteforeldres feilinformasjon ved ankomst (med nødvendige unntak for umyndige barn).