Dublin-forordningen

Dublin III-forordningen

Formålet med Dublin-regelverket er å motvirke at asylsøkere som kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få søknaden om beskyttelse behandlet. I tillegg ønsker man å forhindre at en person søker beskyttelse i flere stater. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er svært viktig for norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet. Stortinget vedtok i 2013 innlemmelse av endringene gjort i Dublin II-forordningen. De største endringene var:

-        Endring av begrepet «asylsøker» til «en som søker om internasjonal beskyttelse». Internasjonal beskyttelse omfatter flyktningstatus og personer som ikke er flyktninger, men som risikerer «alvorlig skade» ved retur (kalles subsidiær beskyttelse)

-        Rettighetene til enslige mindreårige asylsøkeres styrkes gjennom at statene oppfordres til å legge «barnets beste» til grunn i Dublin-saker. En del av denne vurderingen vil være muligheten for familiegjenforening, og i Dublin III utvides kretsen av personer som den enslige, mindreårige asylsøkeren skal gjenforenes med for å få søknaden behandlet, fra å omfatte blant andre foreldre og verge, til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.

-        Statene har plikt til å ikke sende tilbake personer til land hvor det er berettiget grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og ved mottaksforholdene.

-        Det oppstilles frister for hhv. overtakelse og tilbaketakelse av søkere mellom stater, og at søkere ikke selv skal dekke reiseutgifter til en Dublin-overføring mellom stater.

-        Regler for varighet av fengsling i forbindelse med anmodning om overtakelse/tilbaketakelse, og frister for anmodning om overtakelse/tilbaketakelse i denne sammenheng.

KrF og resten av Stortinget samtykket til disse endringene. Vi er spesielt glade for at barnets beste nå skal vektlegges mer i saker med enslige mindreårige asylsaker.