Et samfunn med plass for tro og livssyn

Et godt samfunn har rom for hele mennesker, med den religiøse identiteten og det livssynet hver enkelt har. Et slikt samfunn forsøker ikke å presse religionen ut av det offentlige rom, men legger til rette for menneskers mulighet til å utøve sin tro. Et slikt samfunn verdsetter troens betydning for enkeltmennesker og religionens betydning for samfunnet.

Kulturtradisjon og trosopplæring

I Norge har vi en tusenårig kristen kulturtradisjon. Kristne og humanistiske verdier har ligget til grunn for utformingen av det samfunnet vi lever i, og denne historiske plattformen for vårt samfunn må videreføres og verdsettes. Samtidig har vi et mer mangfoldig samfunn i dag enn noen gang tidligere. For å gi plass til det mangfoldet er det en forutsetning at man ikke hindrer forskjeller å være synlige, men heller gir mennesker mulighet til å kjenne sine røtter og vite hvordan vår kultur er formet. På den måten kan vi stå støtt og trygt i møte med det ukjente og med hverandre. Det er nødvendig å få kompetanse for å forstå det samfunnet vi lever i. For å få til det må religionsundervisningen på skolen ha stor vekt på kristendommen som på en unik måte har formet vår historie og vårt samfunn. Trossamfunnene må få tilstrekkelige midler til å drive med trosopplæring, og skolen må ta formålsparagrafen aktivt i bruk.

 

Trosfrihet og trossamfunnenes selvstendighet

Religions- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og må ligge til grunn for religions- og livssynspolitikken. Reell trosfrihet forutsetter åpenhet for og gode rammebetingelser for trossamfunnene. Dette gjelder mulighet til å bygge sine gudshus, utøve sin tro og bruke religiøse symboler slik det er naturlig for den enkelte. Tros- og livssynssamfunn skal ha rett til å organisere seg ut fra sine egne premisser, og rett til fritt å velge sine ledere. Minoriteter skal ikke ha mindre rom for sin tro og sitt livssyn enn majoriteten. Det innebærer at minoriteter noen ganger må ha mulighet til å kompensere for at de fleste ordninger er formet for å passe majoriteten. Dette gjelder for eksempel mulighet til å feire sine høytider og tilgang på religiøst akseptabel mat.

Hatefulle ytringer som rammes av straffeloven og oppfordring til bruk av vold kan ikke aksepteres som en del av fri religionsutøvelse i Norge. Slike ytringer er uforenlig med de fellesverdiene som den norske staten bygger på.

Samfunnet må legge til rette for at barn og unges rett til åndelig utvikling i henhold til barnekonvensjonen blir oppfylt. Alle barn har rett til å ha en tro og leve ut sin tro. Foreldreretten gir foreldrene et hovedansvar for å gi barna det beste de har funnet, også av livssyn. Dette må kombineres med barnas rett til selv å ta valg i tråd med barnets gradvise modning.

I livets siste fase eller ved plutselige kriser ønsker mange pasienter og pårørende å samtale med en religiøs leder eller mentor. Mange sykehjem og sykehus mangler rutiner for kontakt med slike representanter fra andre trossamfunn enn Den norske kirke. Det bør etableres et nettverk slik at institusjonene enkelt kan få kontakt med religiøse ledere når pasienten ber om det. Det bør sikres gode strukturer i kommunal beredskap for kontakt med representanter for tros- og livssynssamfunn i kriser med behov for kontakt med pårørende.

Retten til å utøve sin tro omfatter også rett og mulighet til å bygge eller leie forsamlingslokaler. Støtteordningene til private kirkebygg og forsamlingslokaler må beholdes og styrkes og suppleres med støtte til leie av lokaler. Trossamfunn må omfattes av en ordning med momsfritak for frivillige organisasjoner.

Elever må ha rett til å bruke lokaler i skoletiden gratis, også til egenstyrt religiøs aktivitet. Her må elevene også kunne invitere voksne ledere utenfra som ressurspersoner uten at dette går ut over retten til lokaler.

 

Den norske kirke

Den norske kirke har etter kirkeforliket fremdeles en spesiell stilling og rolle i det norske samfunnet. Den skal derfor tilføres ressurser som gjør at den kan være til stede i hele landet, utføre kirkens oppdrag og gi mennesker gode tjenester i alle livssituasjoner.

Trosopplæringsreformen er den viktigste kirkelige reformen i nyere tid. Reformen har fornyet folkekirken og har gitt gode tilbud til bredden av folkekirkens medlemmer. Statens overføring til Den norske kirke må økes for å sikre at finansieringen av reformen er på et nivå som gir et godt tilbud til alle også nå når Den norske kirke ikke lenger er en statskirke. For at Den norske kirke skal fortsette å være en landsomfattende folkekirke, er vi avhengig av en prestetjeneste i alle lokalsamfunn. Derfor er det viktig å sikre et tilstrekkelig antall prestestillinger.

Mange kirkebygg er preget av manglende vedlikehold og sikring, og er i svært dårlig forfatning. Samtidig er kirken et av lokalsamfunnenes viktigste samlingspunkt. Til tross for kommunenes klare ansvar for å vedlikeholde kirkene, mener vi kirkene representerer så store nasjonale verdier at det er nødvendig med et statlig løft for å sette i stand fredede og verneverdige kirker.

Kirkens organisering og økonomi skal videre utredes, og KrF vil legge stor vekt på hva kirkens egne organer anbefaler. KrFs utgangspunkt er at Den norske kirke er et trossamfunn, og at staten ikke skal bestemme over indre anliggender. Samtidig som Den norske kirke sikres plass som en landsomfattende folkekirke, er det viktig for KrF å sikre at alle tros- og livssynssamfunn understøttes på lik linje med Den norske kirke.

 

KrF vil

  • sikre alle reell tros- og religionsfrihet.
  • legge til rette for dialog mellom mennesker som tilhører forskjellige religioner og livssyn gjennom økonomisk støtte til paraplyorganisasjoner for trossamfunnene.
  • ha en fullfinansiering av trosopplæringsreformen og sikre at små menigheter og trossamfunn får en tilstrekkelig andel av midlene.
  • at Den norske kirkes handlefrihet skal sikres gjennom en lov for Den norske kirke som gir kirken mulighet til å organisere sitt indre liv gjennom kirkens egne organer. Kirkeordningen må omfatte en finansieringsordning som sikrer kirken og andre tros- og livssynssamfunn likeverdig finansiering.
  • videreføre ordningen med at Den norske kirke har ansvaret for gravferdsforvaltningen.
  • opprettholde tilskuddsordningen til private kirkebygg og andre gudshus og vurdere om bevilgningene til ordningen er tilstrekkelige med tanke på økningen i byggekostnader de senere årene.
  • legge til rette for at det kan bygges flere livssynsnøytrale seremonirom.
  • sikre alle trossamfunn rett til å bestemme i lærespørsmål og ansettelser.
  • sikre trossamfunn med vigselsrett fortsatt rett til ikke å måtte vie i strid med sin lære.
  • sikre retten til å uttrykke tro gjennom bruk av religiøse symboler, smykker eller plagg i det offentlige rom så lenge dette ikke er til hinder for læring, deltakelse eller å løse arbeidsoppgaver.
  • sikre alle elever rett til å starte og drive elevstyrte livssynsbaserte aktiviteter som for eksempel skolelag.
  • utvide retten til ulønnet permisjon på helligdager for religiøse minoriteter fra to til fire dager årlig.
  • at institusjoner som sykehjem, fengsler og sykehus så langt det er mulig skal servere mat som er akseptabel for religiøse minoriteter, og legge til rette for samtaler med representanter for tros- og livssynssamfunn.
  • sikre at alle som mottar helse- og omsorgstjenester får oppfylt sin rett til å praktisere sin tro eller livssyn.
  • at det jødiske miljøet i Oslo og i Trondheim og andre trossamfunn som opplever trusler skal få økonomisk støtte for sikringstiltak og vakthold i de periodene det er nødvendig.
  • at det fortsatt skal tilbys rituell omskjæring på guttebarn ved alle helseforetak.
  • innføre tilbud om et introprogram for religiøse ledere fra utlandet.
  • videreføre teologi som universitetsfag og åpne for ikke-kristne former for teologi om det er behov for det.