Fiskeri og havbruk

Norges kyst er lang og ressursrik, og havområdene våre er tre ganger så store som landområdene. Fiskeri- og havbruksnæringen er vår nest største eksportnæring, men potensialet for økt verdiskaping er likevel stort. Det er lagt frem strategier for å øke verdiskapingen fra marin sektor fra rundt 50 milliarder rundt år 2000 til 500 milliarder i 2050. Fiskeri- og havbruksnæringen vil bli en av våre viktigste næringer når vi gjennomfører det grønne skiftet og inntektene fra petroleumsnæringen etter hvert blir mindre. Et langsiktig bærekraftig forvaltningsperspektiv må ligge til grunn for fiskeri- og havbrukspolitikken. Fiskeressursene er vår felles eiendom og må forvaltes bærekraftig og langsiktig til beste for landet og befolkningen langs kysten.

Deltakerloven og fiskesalgslagsloven

Deltakerloven avgrenser retten til å delta i fisket til aktive, registrerte fiskere, og skal sikre at flåtens fangstkapasitet er tilpasset ressursgrunnlaget, bidra til lønnsomhet og verdiskaping og slik trygge bosetting og arbeidsplasser i distriktene, og den skal legge til rette for at høstingen av marine ressurser kommer kystbefolkningen til gode. Det innebærer at fartøy med kvoter ikke blir et rent investerings- og spekulasjonsobjekt. KrF vil beholde deltakerloven og en fiskeflåte eid av fiskerne.

KrF vil beholde fiskesalgslagsloven (tidligere råfiskloven) som regulerer førstehåndsomsetningen av viltlevende marine ressurser, og som gjennom forhandlinger og minstepriser sikrer en fordeling av inntekt mellom fiskeflåten og industri på land.

 

En mangfoldig flåte

Den norske fiskeflåten er mangfoldig, fra de største trålerne og ringnotbåtene, til de minste sjarkene. Det er et mål å opprettholde en mangfoldig flåte, med store havgående båter som kan hente ressurser fra områder utilgjengelig for de mindre, og små båter som høster av ressursene nært kysten og leverer kortreist mat av god kvalitet med mindre miljøbelastning.

Kvoter er innført for å sikre en forsvarlig forvaltning av fiskeressursene. Kvoter gir fiskeren adgang til å fiske et bestemt kvantum, men er tidsbegrenset og gir ikke fiskeren eiendomsrett til fiskeressursen.

Kvotefordelingen må sikre grunnlaget for inntekt fra næringen. Strukturering kan bidra til økt lønnsomhet og gi grunnlag for nyinvestering. Samtidig er det et mål å opprettholde en mangfoldig flåte og å unngå at kostnadene ved å erverve seg en båt med kvote blir så store at mange stenges ute fra fiskeriene. KrF vil derfor ikke åpne for strukturering for båter under 11 meter. Strukturkvoter har vært innvilget med en tidsbegrensning. Når tidsperioden er omme, skal kvoten tilfalle fellesskapet – og kan inngå i grunnlaget som fordeles båtene i kvotegruppen.

Kvoter er i dag knyttet til et fartøy og eieren av fartøyet. KrF ønsker å utrede en ordning der en del av kvotegrunnlaget frigjøres fra fartøyet og i stedet knyttes til fiskeren. Spesielt for de minste fartøygruppene kan dette bety økt effektivitet og sikkerhet, ved at to fiskere kan fiske sammen på en båt – med hver sin personlige kvote.

 

Foredling og verdiskaping på land

Det er et mål at mer av fisken blir videreforedlet i Norge. Frakt av frossen fisk til lavkostland for bearbeiding og retur til markedet i Europa er både miljømessig feil og dårlig for distriktsarbeidsplasser knyttet til næringen.

Leveringsplikt, aktivitetsplikt og bearbeidingsplikt ble innført for deler av trålflåten for å sikre råstoff til industrianlegg på land. KrF mener det er viktig at fiskeressursene i havet også skaper arbeidsplasser på land og vil jobbe for rammevilkår som skaper flere arbeidsplasser innen foredlingsindustrien. Pliktsystemet var ment som et virkemiddel for økt bearbeiding av fisk på land, men erfaringene er blandet med hensyn til hvordan det har fungert. KrF ønsker løsninger som gir mer verdiskaping på land, og er villig til å se på pliktsystemet hvis andre løsninger oppfyller intensjonen om lønnsomme arbeidsplasser i foredlingsindustrien. 

Det må legges til rette for at trålere uten leveringsplikt kan bearbeide råstoffet om bord. Det vil gi økt sysselsetting og mer verdiskaping enn eksport av frossent råstoff.

 

Vekstmuligheter i fiskerinæringen

Verdiskapingen i fiskerinæringen er nært knyttet til ressursgrunnlaget. Mye av fiskeriene er sesongbetont, noe som skaper utfordringer med tanke på helårlige arbeidsplasser og for markedsføringen av produktene på verdensmarkedet. Graden av videreforedling betyr mye for hvor mange arbeidsplasser som skapes i industrien på land.

Det er et mål å videreutvikle fiskerinæringen med nye produkter, nye arter, økt utnyttelse av restråstoff og med tiltak som kan utvide sesonger og gi mer kontinuerlig sysselsetting og bedre leveringsevne fra sjømatindustrien.

Tiltak som kan bidra til å utvide sesonger for tradisjonelle produkter kan også bidra til mer kontinuerlig sysselsetting og bedre leveringsevne fra sjømatindustrien. Det bør fortsatt stimuleres til levendefangst og levendelagring av villfisk gjennom tilleggskvoter.

Fiskeriforskningen må styrkes for å sikre fortsatt bærekraftig forvaltning av ressursene, men også for å utvikle nye produkter, utnytte nye ressurser og finne nye markeder og bruksområder for biprodukter og restråstoff. KrF ønsker en opptrappingsplan innen bestands- og flerbestandsforskning. Det er viktig med næringsnær forskning og god kontakt mellom faginstanser og aktørene i næringen. Forskningen må også avdekke muligheter for å høste mer ressurser lengre ned i næringskjeden.

 

Rekruttering

Det er viktig å rekruttere unge til å satse på fiskeri og havbruk. Det må sikres et godt utdanningstilbud. Lærlingplasser som fisker i båt bør stimuleres med egne kvoter knyttet til lærlingen. Det er viktig å legge til rette for at åpen gruppe (gruppe II) kan bidra til rekruttering til fiskeryrket. Gjennom åpen gruppe kan unge starte med egen båt til en overkommelig pris.

 

Havbruk

Havbruksnæringen har vokst fra omtrent ingenting til å være en av våre viktigste eksportnæringer i løpet av 30-40 år. Det må legges til rette for økt produksjon av dagens produkter og satsing på oppdrett av nye arter. Videre vekst i næringen må bygge på prinsipper for en bærekraftig forvaltning. Samtidig må næringen få bukt med utfordringer knyttet til rømming, lakselus, sykdom og lokal forurensning.

KrF vil styrke forskningen knyttet til havbruksnæringen. Landbaserte oppdrettsanlegg kan i noen tilfeller være fornuftig, men vil normalt kreve mye areal og energi. Det er viktig å satse på sjøbaserte anlegg med oppsamling av organisk avfall og sterke tiltak mot rømming. Begrenset tilgang til lokaliteter og utfordringer med rømning og lakselus gjør det interessant å se på muligheter for offshore havbruk lenger fra kysten.

KrF mener det er potensial for oppdrett av flere arter enn vi gjør i dag, og mener innsatsen på forskning og avlsarbeid må økes for å utløse dette potensialet. Forskning indikerer at det kan være miljømessige fordeler med oppdrett av ulike arter på samme lokasjoner, hvor den ene arten nyttiggjør seg avfallsproduktene fra den andre. Eksempler på dette kan være laks og blåskjell. KrF mener det må forskes mer på dette og at det må bygges fullskala testanlegg for dette.

I bioøkonomien står råstoff fra havet sentralt. KrF mener det er viktig at disse ressursene utnyttes på en bærekraftig måte og at det legges til rette for høsting av disse ressursene som kan danne grunnlaget for nye næringer. Satsing på marin bioprospektering gir muligheter for utvikling av ny og bærekraftig verdiskaping. Det kreves styrket forskningsinnsats for å utløse potensialet.

For å sikre forankring for fremtidig vekst og skape gode ringvirkninger fra havbruksnæringen i våre lokalsamfunn, vil KrF arbeide for at vertskommunene får en direkte del av verdiskapingen fra eget areal, eksisterende og fremtidig.

Bestander av villaks representerer en betydelig verdi som næringsgrunnlag for rettighetshaverne, som grunnlag for turisme, og som kilde til rekreasjon og naturopplevelser. Villaksen er også grunnlaget for dagens oppdrettsnæring og en viktig genetisk ressurs for fremtidig utvikling.

 

Markeder og infrastruktur

Norsk sjømatnæring er helt avhengig av verdensmarkedet. Det er viktig at det satses på markedsføring av norsk sjømat. Det er også viktig at infrastrukturen legger til rette for rask og effektiv transport fra fisken kommer på land langs kysten og til markeder i Europa og resten av verden. Det stiller krav til god fremkommelighet og regularitet på strekningene hvor fisken skal fraktes.

 

KrF vil

  • sikre en forsvarlig og langsiktig bærekraftig forvaltning av fiskeressursene.
  • at fiskeri skal ha prioritet i spørsmål som omhandler avveininger mellom oljeutvinning/seismisk skyting og fiskeri.
  • bevare norsk eierskap i fiskeri og havbruk.
  • legge vekt på lokale arbeidsplasser når kvoter skal fordeles.
  • at fiskerfradraget økes.
  • at fiskerinæringen skal være sikret forutsigbare rammer.
  • videreføre både fiskesalgslagsloven og deltakerloven.
  • sikre kystfiskeflåten forsvarlige driftsvilkår.
  • holde fast på kvotefordelingen mellom ulike fartøygrupper.
  • arbeide for en internasjonal aksept for økologisk bærekraftig fangst av sjøpattedyr.
  • arbeide for internasjonale avtaler for å sikre norske bedrifter markedstilgang for marine produkter.
  • at det fortsatt bør stimuleres til levendefangst og levendelagring av villfisk gjennom tilleggskvoter.
  • ha en effektiv kontroll mot overbeskatning av matfisk i norske farvann og arbeide for en slik kontroll også internasjonalt.
  • ha strenge regler mot dumping av fisk, fiskefusk og uriktig rapportering, samtidig som man legger til rette for levering av bifangst.
  • at Redningsselskapet skal være en sentral aktør i kystberedskapen og bidra med opplysnings- og ulykkesforebyggende arbeid til sjøs.
  • at reguleringer mot oppdrett skal tilpasses slik at også mindre og lokale oppdrettsselskaper kan leve med endringene.
  • at oppdrettsnæringen skal betale arealavgift til kommunene.
  • vurdere å erstatte arealavgiften for oppdrettsanlegg med en avgift basert på volum/biomasse.
  • at kommuneplanene regulerer hvor oppdrettsanlegg kan lokaliseres.
  • ha økt kamp mot fôrtap, lakselus og rømming.
  • at havbruksnæringen må ta et større ansvar for å få bukt med problemene knyttet til rømming, lus, lokale utslipp og sykdom. 
  • styrke FoU-innsatsen knyttet til marin bioprospektering.