Behov for reform av bistanden og bistandsforvaltningen

Verden er i stor endring og langsiktig bistand er et effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og ivareta menneskerettighetene. Norge har som et rikt land et særlig ansvar for å bidra. Bistandens øverste mål må være bekjempelse av fattigdom og ikke være koblet til norske egeninteresser.

Bistanden har de senere årene blitt for fragmentert og lite målrettet, både tematisk og geografisk, samtidig som den langsiktige bistanden til fattige land har forvitret på bekostning av humanitær bistand og prioriteringer basert på norske egeninteresser. Dette har ført til at Norge har blitt en lite pålitelig samarbeidspartner for fattige land. KrF mener det er behov for en reform av bistanden for å sikre fattigdomsrettingen og for at bistanden skal bli mer målrettet og effektiv over tid.

KrF vil arbeide for at vi skal gi minst 1 % av BNI årlig i offentlig bistand. Flyktningutgifter og klimatiltak som skal kompensere for norske utslipp bør holdes utenom, samtidig som Norge må arbeide for å hindre nye forsøk på utvanning av bistanden. På sikt mener KrF at bistanden bør økes til 1,3 % av BNI eksklusiv midler til flyktningtiltak i Norge og klimatiltak. For å sikre mer langsiktighet og stabilitet rundt bistandsprosjektene bør Stortinget behandle flerårige langtidsplaner for bistanden, på samme måte som eksempelvis langtidsplanene for Forsvaret og samferdselssektoren. Det bør vedtas en fordelingsnøkkel, «bistandsnøkkelen», som angir mål for hvor stor andel av bistandsbudsjettet som skal gå til ulike deler av bistandsbudsjettet for å unngå at kortsiktige prioriteringer eller akutte kriser fører til kutt i den langsiktige bistanden.

KrF vil prioritere de fattigste landene, særlig i Afrika sør for Sahara. Bistanden bør i hovedsak konsentreres om et tyvetalls partnerland som velges etter et sett med kriterier vedtatt av Stortinget, slik at mer av bistanden går til færre land. Konsen­trasjonen og eventuell utfasing fra andre land må gjøres forsiktig, over noe tid, og i samarbeid med både partnere i mottakerland og i Norge. Bistand gjennom frivillige organisasjoner og humani­tær bistand bør imidlertid ikke omfattes av denne konsentrasjonen.

Bistanden bør konsentreres om færre temaer og sektorer. Det er særlig innenfor utdanning, helse og næringsutvikling, herunder landbruk og matsikkerhet, at Norge kan spille en særlig rolle og KrF vil prioritere disse sektorene. Oppfyllelse av FNs bærekraftsmål, hensynet til godt styresett, demokrati og menneskerettigheter, og kvinner og likestilling er tverrgående prioriteringer som bør ligge til grunn for all bistand. 

KrF mener at det bør gjennomføres en omfattende reform av forvaltningen av bistanden, hvor ansvaret for mesteparten av bistandsbudsjettet bør overføres fra UD til Norad. Dette vil motvirke politiseringen av bistandspolitikken og gi en bedre faglig forankring av bistandsforvaltningen. For å sikre bedre kontroll og forvaltning av bistanden må ambassadene styrkes i de landene der Norge gir bistand.

 

KrF vil

  • gjennomføre en omfattende reform av bistandsforvaltningen.
  • sikre god kvalitet i bistanden og effektiv utnyttelse av ressursene gjennom tilstrekkelige rutiner for kontroll og måling av resultater.
  • at vurderingen av resultatene av norsk bistand må tilpasses de ulike sektorene og legge større vekt på langsiktige, klare og mer realistiske mål og mindre vekt på detaljer og enkelttiltak.
  • at rapporteringskravene endres til å i mindre grad detaljstyre, men heller etterspørre helhetlige resultater, slik at bistandsaktørene blir gitt større fleksibilitet.
  • at bistanden skal være på minst 1 % av BNI, eksklusiv midler til flyktningtiltak i Norge og klimatiltak, og arbeide for at den på sikt økes til 1,3 % av BNI eksklusiv midler til flyktningtiltak i Norge og klimatiltak
  • at prioriteringene for bistanden forankres i Stortinget gjennom flerårige langtidsplaner, og en «bistandsnøkkel» som angir fordelingen av bistandsbudsjettet til ulike formål.
  • gi høyere prioritet til arbeid for ytrings- og trosfrihet internasjonalt og forsterke Norges arbeid for minoriteters rettigheter.
  • konsentrere bistanden mot de fattigste landene, særlig i Afrika sør for Sahara.
  • erstatte dagens «fokusland»-ordning med et tyvetalls «partnerland» som skal prioriteres bistandsmessig.
  • styrke bistanden som går til faglig rådgivning til fattige land, som Olje for utvikling, Fisk for utvikling, Skatt for utvikling, og samle disse programmene i én faglig rådgivningstjeneste, «Kunnskapsbanken».
  • innføre en ny ordning for mellomfinansiering av bistand, «Selvhjelpsordningen» til erstatning for overgangsbistanden, som skal brukes i skjæringspunktet mellom humanitær bistand og utvikling med særlig fokus på oppfølgingen av det humanitære toppmøtet.
  • at det utarbeides en handlingsplan for Norges forpliktel­ser i The Grand Bargain, med tidsplaner, mål og tydelige mekanismer for gjennomføring og oppfølging.
  • opprettholde frivillige organisasjoners sentrale rolle i norsk bistand gjennom å styrke bevilgningene og utvide lengden på rammeavtalene.
  • etablere norsk ambassade eller stedlig representasjon i alle prioriterte partnerland.